Flere ord, flere ord

Hvorfor faller ordene mot jorden som frosne fugler?
Hvorfor gjemmer jeg meg bak sigaretten som en tyv?
Ingen bøker morer meg lenger. Ingen kloke betraktninger eller sylskarpe analyser imponerer meg.
Jeg har mistet fryden i flukten. Jeg blir bare bedrøvet av markedets eksotiske varer.
Altfor lenge har jeg spradet rundt i spektakulære neonlys og utsøkte støvler av slangeskinn.
Altfor lenge har jeg viftet utfordringer vekk som de var fluer - de var ikke verdige min tid.
Jeg er trett av å feire guder som ingen tror på, trett av å synge tomme kvad om ingenting.
Jeg har halset etter et bilde av meg selv. Den dannede, verdensvante sjarmør og trollmann.
Han som har sett kunstnerne og filosofene, og kommet tilbake med et syn om noe langt bedre.
Men se på meg! Kunstnerne er fortsatt ukjente for meg, filosofene har meg fortsatt på glattisen. Og jeg vet ikke om jeg er så interessert engang. De virker så gamle, til og med de unge virker tusen år gamle. Jeg ville vite om jeg avfeide dem fordi jeg var sprekere eller om det var fordi jeg bare ikke er stor nok.
For det jeg så var en døende befolkning. En befolkning som spinner så raskt at ingen vet hvem noen er, og en befolkning som sakte blir til stein. Jeg så vinden og sommerfuglene og jeg visste at de var denne verdens egentlige guder, de var levende. Og jeg ville lære meg sommerfuglens koreografi og jeg ville sluke vinden og kaste meg ut i vinden til jeg ble vind selv og jeg ville løfte alle opp fra bakken og vise dem livet i all dets ruskete, flagrende vidunderlighet. Istedenfor ble jeg selv en av de gamle menn. Nedtynget av dyre frakker, kjedelige bøker og giftig hovmod. Jeg vil også bli til stein hvis ikke jeg våkner fra denne transen og igjen lytter til suset fra furutrærne.