Nachspielet versjon 2

Dødningen sleper sitt eget lik til festen
bassen rister og trommene slår
skjelettene der klaprer i takt

Han uler mot månen og prøver ikke å skjelve for mye
han er blek og han er kald der i folkemengden
biter tennene sammen og danser som en helt

Så ser han det
en blond visjon med myk styrke
og varmt pumpende blod i en kropp som ikke er død
et liv fullt av mer liv
en ny verden i et smil
ei jente

Han roper ut med sine stive lemmer
og faller pladask gjennom skyer av svett damp
det faller solskinn på liket, det våkner varme i beinrangelet
skulle så gjerne holdt henne og brent opp

Hun svinser over til ham og plukker ham fra gulvet
han prøver å stotre men ender opp med å danse med henne i stedet
de glir hit, de glir dit, de glir fra hjørne til hjørne
ting skjer fortere enn du kunne sette fingeren på
et par bryster som avgir eldgamle krefter
et tak og så et tak til og så glipper det
hun sier nei, nei, ikke sånn
jeg har en gutt hjemme og han deler mange ting men ikke dét

Nå greier han fint å stotre og han skjelver som et tog
han står stille men suser liksom ut i det mørke verdensrom likevel
han ruller rundt og rundt og smadrer beina borti de kjølige stjerner
han rister på hodet og hutrer der ute i ensomhet

Beklager, sier han, det skal ikke skje igjen
bråket fra festen hadde tatt ham tilbake
ingen slipper unna
hun danser fortsatt
han sleper sitt eget lik videre inn i morgendagen og prøver ikke å skjelve for mye

Nachspielet

Med tung pust vil jeg fortelle om mine armer og bein
som strekker seg ut etter deg
Jeg prøver å finne deg blant de dansende skjelettene
som skrangler og roper etter en varm kropp de selv har mistet
Under en ond måne og blinkende fugleøyne
tilbyr de deg et skrøpelig begjær
og hensynsløse røsk etter noe mykt å holde i
Det bråkete rommet er fullt av disse råtnende likene
som faller fra hverandre ved daggry
Scenerøyken fengsler deg og stenger meg ute
fra den ville trengsel om ditt lyse hår
Jeg klatrer opp i toppen og forgreiner meg
beina mine trår på fremmede bølger
armene mine bryter gjennom grusomme figurer
En mannevond dverg skal til å sette tenna i deg
jeg blunker og ser det igjen og igjen
jeg gnistrer av det jeg er og lyser forbi alt dette våset og i siste liten krøller jeg fingrene mine rundt deg og løfter deg opp fra råtnehavet og børster vekk avskummet fra dine syngende lår

En sprø vind tar oss med hjem til våre venner hvor folk har sine egne kropper og kjærester får stå i fred

Regnet

Endelig klar. Etter lange omveier møter jeg pensum med den kongelige velkomst en som meg forventes å gi. Jeg kaster fakta rundt meg og snapper opp luktspor av potente kunnskaper. Jeg elter teorier og suger til meg sentrale spørsmål mens jeg velter meg rundt i øyeblikkets overflod av berikende klinkekuleguder som lurer bak alle ting og alle små og store steder. Jeg brenner av følsomhet og jeg stuper inn i framtida hvor de lærde ber meg på middag og styrken min sprenger ideer og golde levesett smadres av forfriskende, bejaende regn.