Et bad

I februar følte jeg meg liten og rar
Så meg i speilet og skjønte hva det var
Bare bittelitt av meg kunne skimtes
Under flere års skitne knep
Flere års sykelig slappe pasninger
Et ingenting i mange ulike innpakninger
På tide med en vask og et bad, sa jeg
Så jeg fant fram såpestykket du ga meg
Og helte oppi varmt vann til dampen kilte meg i øret
Til rommet skled diskret ut av bildet
Og alt jeg kunne se var sigarettgloa
Så dyppet jeg såpestykket og gned det til fråden sto
Jeg glattet ut furene i føttene mine
Smeltet sammen sprekkene i storetåa mi
Helbredet hårene på halsen og svansen med skummende sitrusoljer
Skylte av til det rant av og ned i sluket
Så la jeg meg

Taktløs og svimmel

Alene på balkongen, på utsiden av salongen, utenfor samklangen, falt helt ut av sangen
Virkeligheten passerer i en møkkete buss gjennom regn og sludd
Der skulle jeg gjerne sittet. Klamret meg til et sete. Kastet fram og tilbake mellom en tykk og en tynn passasjer.
Tonene faller fra hverandre om natten, språket halter og famler i mørket, skjebnen går opp i sømmene
Her er ingen varmekabler. Her er ingen opplyste stuer. Her er ingen mennesker, bare gamle avisutklipp.
Tordenen har etterlatt skyene til å svive for seg selv, og det er verken dag eller natt
Kunstneren har byttet ut lerretet med et speil, fantasien tørket ut i selvopptatthetens grelle lys
Hadde jeg penger, ville jeg satt meg på bussen. Kommet meg hjem og bort fra disse digre ruinene.
Søppelfyllingen, utestedene. Marerittet i parkeringshuset og alt tilbehør.
Stjernene funkler så urolig bak gitteret. Det er et uhyre på ferde. Hold det speilet langt unna meg.
Vi vet ikke hva vi vil skimte der, stirrende tilbake på oss.
Tiden utenfor går så fort, men i huset mitt går den på repeat.
Stå opp, neglisjere frokosten, neglisjere arbeidet, neglisjere familie og venner, spise dyr og variert drit, så sove og komme på skolen neste dag med drit i skjegget.