Spytt ut

det er å sitte stille på stolen når tiden ikke gjør det
det er å bli værende når de andre går på jobb
det er å hamre mot ruta og se kjærligheten bli igjen på busstoppet
det er en vane vond å vende

det er å legge hodet under puta
det er å stirre blankt ut i tåka
det er å invitere fremmede hjem og la dem bedøve deg
det er å invitere venner hjem og la dem bedrøve deg

det er å gi seg vekk til avgrunnen
det er å vente med det til i morgen
det er å tenne fyrstikker uten å bygge bålet
det er å begrave fremtiden i dag

jeg prøvde en gang å løfte på skjelettet
jeg prøvde å så nye frø
jeg hadde mersmak for de frie mennesker
jenter som holder deg fast og ikke slipper
gutter som løper med deg om natten

fokusert på å tenke nytt
og på å være det beste
snart byttet jeg det inn for en kvapsete arroganse
og en ny jakke

jeg kan se at noen har pyntet seg
er det fordi de skal dra?


jeg vet ingenting lenger
jeg påkaller englene ved deres rette navn
men det er ikke engler som svarer
en halv mann i en halv verden
de likte deg bedre da du kunne drikke
de likte deg bedre da du krøp på alle fire

Såpe og vann

Det var sommeren `06. Da kjerrene humpet avsted uten et sukk og trollene lå stivfrosne i kjelleren. Venner var noe som vokste langs veien. Med nok sol og litt sprang under vannsprederen ble de runde og røde. Av et uforsiktig skritt kunne de skvises, med en lunken six-pack kunne de vekkes til live igjen. Jeg så lenge etter dem på stasjonen, da jeg måtte ta toget til framtida. På reisen skulle jeg lære meg verdens hemmeligheter og bli lysets ridder. Men trollene tinte raskere enn forventet, og sverdet mitt var fortsatt bare av gamle fiskebein. Toget sporte av, og trollene tok seg inn i kupéen. De åt av mitt hjertes sang. De stjal av min sterke urgråt. Da jeg våknet var jeg i dalen og kunne ikke huske hvem jeg var eller hvor jeg hadde vært på vei. Jeg røkte og drakk og bannet på busstoppet. Jeg hadde en søt, kvalmende luft om meg, jeg mente jeg var en konge blant røvere. Jeg tok alles hender og slapp dem. Uten å blunke.

"Stubbelubben" av Rebecca Kjelland

Je fant, je fant, sier kjerringa tel gubben,
så gnager og smasker a på stubben,
den som gjørra gloheit, rund og feit
som en gladmanns mot og tro,
og skærru smaka pån,
skærru fån,
og nårrom sitter på stubben,
traller kjerringa ei ku er dryg,
og gubben skriker som en kråkekuk,
og når gubben og gamla ligger i køya,
gamla våt og gubben varm i trøya,
kysser kjerringa og gubben,
med tunge og frosketut,
og innimellom synges
Røtnams-Knut.