Pus våknet på veien. Solen pirket ham i øyet. Det lange
gresset summet med insekter. Pus fant buksene sine og tok dem på seg. Så dro
han hjemover. Er dette alt, tenkte han. En vei og tusener fordømte insekter.
Det var ingen andre tilstede, og ingen i sikte. Kun ham i sine stive,
soltørrede bukser. Jeg har ikke penger til bussen engang, tenkte han, mens han
tuslet langs veikanten. Han gikk på siden selv om det aldri ville komme noen
bil kjørende. Kanskje det ville komme andre ting. Hadde han vært på fylla i
går? Eller kanskje han hadde tatt syre? Han husket i hvert fall ikke hva han
skulle på denne veien. Det var varmt, men ikke ubehagelig. Solen kjente ham,
visste hvor langt han kunne gå før det ble for mye. Helt ulikt vepsene som nå
fulgte etter Pus og bryskt undersøkte alle hans folder og flater. Det gjorde
ham sint at de kunne være så hensynsløse, så frekke og uten forståelse for
andre former for liv. Han skrek på et språk de ikke forsto. De fortrakk ikke en
mine, bare fortsatte med analysen sin. La ut om konsistensen av makk. Pus
besvimte på veien.
Gudene ler. De kaster steiner fra himlene, begraver hvert
menneskes selvstendighet. Pus får en stein i hodet og dør. Så står han opp
igjen noen netter senere. Han tenker kanskje det ville hjelpe med en sigarett,
men da ville ånden hans mugnet, og han har lyst til å kysse Frøydis sånn at hun
liker det. Frøydis, å, Frøydis! Om han bare kunne gro varm ull som væren, eller
smidige vinger som sommerfuglen, så ville hun alltid elske ham.
Men Pus er bare en puslete profet som ble en plutselig poet.
Ingen kan stoppe ham når han fester, når de første bilene kommer har han vært
ute og stjælt hester. Og plukker deg opp for en forfriskende ridetur som ikke
var det du ville ha, men det er ålreit.
