Rulle rundt i gresset

Dovendyret Alaska bodde i en pappeske. Det var en rund pappeske, fordi Alaska hadde bodd i den en stund. Pappesken lå midt i en frodig skog, og det var mange blomster og friske buskvekster der. Det beste Alaska visste var å ligge og rulle. Rulle rundt i gresset og se på alt det rare som rørte seg i skogen. Det var store, fæle aper som flekket tenner og brølte, og det var små edderkopper som svevet stille under trærne. I bekken var det sprelne rekefamilier. En dag da Alaska kom hjem for å legge seg, så han hvor rund og formløs pappesken hans var, og han tenkte han skulle finne seg et nytt sted å bo. Han fant et havarert jagerfly. Det hadde polstrede skinnseter og store vinduer. Veldig attraktivt.

Når det regnet, kunne Alaska bli inne og lytte til dråpene som traff aluminiumstaket. Det likte han veldig godt. De andre dyrene i skogen kunne ofte høre ham nynne for seg selv på sånne regnværsdager. Blant annet fordi når et dovendyr nynner, høres det ut som langsom uling. Det kan være svært forstyrrende. Ellers satt han mye og stirret ut i tåken. Det hendte det åpenbarte seg ting i tåken. En gang hadde moren hans dukket opp og minnet ham på å stelle klørne sine.

Noen netter drømte Alaska at han fløy jagerflyet sitt. Han hadde alltid flyvebriller og flagrende skjerf i disse drømmene. Han var mye kjekkere i luften enn på land. Alle jentedyrene ville være sammen med ham, også den glødende leoparden Anastasia. Men Alaska brydde seg ikke noe om at han hadde blitt en fristende karamell, han bare fløy rundt og skjøt ned slemme aper. Skikkelig drit å våkne.

Alaska var ute og betraktet en snegle, da noe rart skjedde. Et gigantisk skip viste seg i tåken. Dovendyret glemte sneglen og klatret øyeblikkelig oppi båten. Han drev nedover bekken til han kom til havet. Havet er verdens største ting. Det blåser mye der, og det er kjempebølger i vannet. Skipet gynget, og kjekspakker og saftflasker falt ned fra hyllene. Det var nifst, men også veldig gøy.

Alaska sto og knasket på en kjeks, da verdens største reke kom svømmende mot skipet. Han introduserte seg som Ulrik, bestefar til rekene i bekken hjemme. Han sa han kunne hjelpe Alaska med å vinne den vakre leopardens hjerte. Ulrik ville bare ha to pakker kjeks for det, da hans egne hadde smuldret opp i havets bløte baluba. Dovendyret ga reken kjeksene, og ventet så på hjelpen han skulle få. Brått skylte en kjempebølge over dem, og alt ble røre.

Alaska våknet i bekken uten skip og uten Anastasia. Han slepte den ruskete kroppen sin mot det tørre og varme jagerflyet, men da han kom fram var flyet borte! Han labbet litt molefonkent rundt på den nå tomme plassen. Etter han hadde labbet noen runder, merket han hvor mykt gresset var. Han så ned på det og syntes det var både grønt og deilig. Dovendyret Alaska gryntet tilfreds og tok til å rulle rundt i gresset.

Slutt

Oslo blues #3

lener meg mot gelenderet til jeg sklir av og ned på gulvet
ingenting er som du tror, ikke engang på skolen
hver kvinne som snur seg har jeg lyst på
hver gang jeg snur meg har jeg mer vondt i hodet
jeg kommer hjem til et hus i lys lue
(prøver å si at jeg ikke er i humør til dette,
at jeg har vondt i huet,
men de sier skjortene jeg har glemt å brette
begynte å råtne,
og nå må jeg skjerpe meg og ta min del av ansvaret)
lite vet de om at jeg kjøpte en lord calvert på vei hjem fra skolen
den smaker karamell og vanilje
solskinnsboller og eplemost
rykende fersk fittesaft
et snev av sæd
og nyvasket sengetøy
jeg stuper ned i senga
jeg heiser pcen opp fra bunnen av soverommet
jeg taster noen tegn og spør meg hvor jeg vil hen
med denne whiskyen i hånden og disse brannene i hus
med disse studiene, disse merkelige studiene
som ikke berører underlivet mitt, livsfilsofien min eller alle de livaktige dukkene jeg ser rundt omkring
ikke fordi jeg ikke trenger penger, jeg skjønner at man må jobbe for pengene
men det må da være noe større enn dette jeg duger til, det må da vel være noe noe noe
det må det vel
noen farger jeg kunne valgt ut for en husmor som vil føle seg mer kvinnelig
eller noen bøker jeg kunne anbefalt vaktmesteren
eller noen grøssende ord jeg kunne sydd inn i huden på tenåringene som spiser hverandre opp, noe som gjorde dem litt mer rytmiske, litt mer samstemte
men bære og trøste, jeg skal bare gjennom og få meg en utdannelse, jeg
som jeg var en klump med deig
men ser du ikke, fatter du ikke, at denne deigen blir til gull og grønne skoger, hvis jeg bare finner den riktige bakeren
hun med de åpne armene og det store smilet
og Camus på veggene
og mel på brystene
og uendelig mange ekser
hun som drar meg i kinnet og kysser meg på øynene og heller oppi badekaret for meg
og spør hva slags historie jeg nå vil skrive, om jeg ikke kan skrive om en orangutang som bor i et galehus
hun som spør om jeg kan passe på denne billen hun fant mens hun vannet blomstene
hun som lirer av seg improviserte blues mens vi vasker badet

Til vannkranen

Syng for meg, o vannkran på baderommet! Skyll bort med blødme og sus mine kvalte tanker og slipp meg ut av dette galehuset som er mitt følelsesliv. Fortell om underjordiske haller vannet ditt passerer, engleaktig jord og stein som aldri får kjærlighetssorg eller angst. Stiger man oppover, møter man røttene til trær og busker - heller ikke de lar seg påvirke av ei jentes svaiende ord. Jeg vil du skal omringe meg med krusninger og stilne den evige debatten i skallen min. Det renner så fint, det sprer seg så mykt. Se, vannet samler seg i karet som et forelsket par, snurrende og brusende mot hverandre. Se, det speiler meg! Jeg kan se mine egne røde kinn og mine egne brune øyne, og.. og små dråper som triller fra dem.