Perfekt tomhet, uberørte minusgrader

Perfekt tomhet, uberørte minusgrader
Venter på noe
Gal, jeg er gal
Etter kjærtegn
Jeg er verdiløs midt på lyse dagen
Jeg er som prikken over ien
Rustende så lenge jeg er pustende
Overlevende etter katastrofen
Helt alene i Dyreparken
Etter stengetid

Til og med telefonselgerne har gitt opp
Hvis ei hadde ringt meg nå,
Ville jeg kjøpt hva som helst
Bare for å høre henne
Forklare meg tilbudet
Spørre meg om strømleverandøren min
Spørre meg om jeg er fornøyd

Fallende gjenstander

Hurra for deg, jenta mi
Med smilet halvt på gli og sorgen så dypt inni
Halter du fordi det hele går på skakke
For alt det fæle har du meg å takke
Gravd oss ned i ei bøtte av bly
Kjærligheten vår var lett som en sky
Den bare faller og faller
For alltid fallende uten et tre å gripe fatt i
Fordi jeg er så fattig
Og lat og uten tak, et sprakende vrak
Et ensomt ingenting
Gjennom universets monotone klirring
Av maskiner som spruter olje og river i filler hvert et ord som fra deg siver
Tusen hviskende, skrikende, akkurat-som-meg-og-deg-galakser
Blir skutt ned og holdt nede av møkkete flapper, de rapper den muntre
gud fra ditt ansikt og kapper deg opp og stapper andres tanker ned i halsen på deg til du er bare en haug med post-it-lapper
Bare vent og se og så vil du finne
enda en grunn til å helt ut av det spinne
Men gjem deg nå, ikke gi dem sjansen
Prøv det ut, finn balansen
Kanskje vi kan vokse oss høyere enn dette
Og la alle de gapende hullene bli noe som lokker fram smaken
Av et liv som lekker små deilige rekker av deg i alle mulige fasonger
Både trist og glad i en by uten skjebnen
(og ingen har noen gang sett maken)

Carls dikt og min remiks av det

Kun i et enkelt liv,
Finnes det nok tid, til å skrive om døden.
Og jeg vil dø som Blake, syngende og takknemlig.
Allikevel pines jeg av denne tida,
av denne bevisstheten,
og dette enkle livet,
som dikterer dikt,
Om undergang.

Kun i et enslig liv,
Finnes det nok rom, til å danse med døden.
Og jeg vil dø som en bakterie, vrimlende og midt oppi det.
Allikevel lokkes jeg av dette rommet,
av denne søvnen,
og dette enslige livet,
som dikterer dikt,
Om nærhet.

Til Bia

Hva om skoene dine en dag står på en skohylle i en annens hjem Hva om alle de søte og rare ordene vi sier en dag bare ikke finnes lenger Hva om jeg når jeg er ferdig på jobb gleder meg til å se TV-serier og ete sjokoladepudding med ei jente som ikke er deg Hva om du aldri får sympati igjen for små ting i hverdagen du kaver med hver eneste gang Hva om jeg må fortsette resten av livet uten din begeistring for konsistensen på halvsmeltet iskrem og tsjekkernes jevnt fordelte velstand Hva om du aldri krangler om ingenting igjen, og heller aldri skværer opp igjen med en fernet eller en halv frossenpizza Hva om jeg en dag har ingen til å si ifra når jeg må skjerpe meg, og heller ingen til samtidig å understreke hvor flink jeg er Hva om jeg en dag kan ta på en mage så mye jeg orker, men ikke orke Hva om du får en som blir med på kjempemange reiser og loppemarkedturer, men som bare vil gå på de hippeste og veldig seriøse stedene, og kritiserer deg for at loppene du velger ut ikke passer inn i 20-talls innredningen deres Hva om du aldri mer kan skjemmes over å bli kjælet med  Hva om jeg aldri igjen blir motsagt når jeg sier jeg vil hjem og legge meg, eller aldri igjen blir tryglet om å stikke fra festen for pomfri og søvnige løfter om sex dagen derpå Hva om jeg aldri mer får kjenne sunlolly på tissen  Hva om du aldri trenger å si at du ikke er i humør til å pule Hva om jeg må begynne å skjule at jeg gråter Hva om du aldri trenger å si hvor lenge du blir ute  Hva om vennene dine ikke erter den nye typen din Hva om jeg aldri mer får lov å diskutere personligheten og livshistorien til fremmede jeg ser over gata, men får så mye jeg vil ta fly, avlyse avtaler, godta sponsortilbud fra Nike, og kjøpe all mulig drit ungene måtte be om Hva om alt en dag blir helt nytt og rart og feil og leggetid blir min nye yndlingstid fordi jeg da kan være heldig og drømme at jeg er tilbake i denne tida vi har nå

Verdensrommet

Dyret åpner kjeften
Kvinnene hyler
Mennene ser en annen vei
Stjernene slukner, trærne gror tilbake ned i jorden
Albatrossen vet hvor den skal selv etter femten år til havs
Ingenting er som det var, leseren bare blar og blar og finner aldri begynnelsen
Dyret åpner gapet
Møblene flyr ut gjennom taket
Kjolene ligger i søla
Brannvesenet står og ser på mens du går amok på badet
Ting blir aldri som de var, hvis du fortsetter å bla

Ambisjoner

Jeg er ikke her, jeg er ikke her
Du tenker på en annen
Livet går videre og knuser alt i sin vei
Tankene dine rekker langt forbi livet
La ikke meg forbli i live uten deg
Det var ikke meg, han er ikke meg
Du tenker på en annen
Du tenker på et annet land
Tankene dine rekker høyt over meg
Livet går videre og knuser alle

Skjær på stuegulvet

Du leser meg som en åpen bok og visker meg ut med fingrene
Torden i rommet mellom sidene, det står ikke skrevet i huden min
Det banker på døren, kjære
Det banker alltid på døren
Du hører putringen i buskene rundt huset som bare vi bor i
Usynlige blekkspruter, skjær på stuegulvet
Jeg står rett foran deg og du ser rett gjennom meg
Jeg går i ett med veggen
Du holder meg fast og gnir meg ut
Tanga tar meg tilbake
Krabbene kommer

Så mye blekk at sidene like gjerne kunne vært blanke

Rokade, baby

Fylla igjen
Ramla ned trappa full
Av all slags drit fra gudvethvor
Blunker helt skeivt mot deg
Nå sitter jeg bare her på fortauskanten og klorer opp armene mine
Roper og harker mot månen og uskyldige pliktoppfyllende borgere som må skynde seg forbi
Jeg er blitt en fotlenke
Vennene mine må gå saktere for å få meg med seg

Tannpine

Vondt i ribbeina
Nappet ut av jorda
Brekke av et barn
Så mannen blir ren og rett
Og knekt

Malingen størknet
Ansiktet smuldret
Og karusellen pisker oss langt forbi krem
Hvem er du som tror du kan elske
Alltid higende etter sprakende lys
Alltid så pyntet
Du kan ikke dekke over din helt gjennomsnittlige sjel

Kreativ og ledig

Jeg vil det skal slutte aldri
Ta tak i håret mitt og dra hodet mitt bakover
Jeg vil at det aldri skal ta slutt
Ikke bare la det vare litt lenger, la det fortsette og fortsette
Blodet mitt suser
Liket mitt vandrer
Halve tryner og halve tunger
Så en kan fylle inn resten med noe eget
Hva, hva
Hva vil du
Hva skjer, hva vil du
Hold meg nede inni munnen din
Hold meg for munnen, løft meg fra bakken
Så jeg ikke får tak
Så jeg ikke kan sparke det vekk
Så livet blir uten linjer
Kom an

En fredagsforbannelse

hesten som spiste resten
av malingsspannet er du kommet
for å røve bruden min med krokete ord kan du
lenke pikken din fast til ei lyspære vil jeg
skru med sju tusen slavers never av stein
lukkes himmelhvelvet for deg og din ætt.
var jeg deg ville jeg kommet meg til helvete vekk

ære være alle svære
alle kjære
alle som så lenge siden var nære
jeg har låst meg inne på rommet mitt i så mange år
jeg har knust bilder og malt over speilene
jeg har hakket i stykker rekkene av lekkende sprekker i bekken inni meg
dere går rundt og tråkker og sender meg korte setninger
tror dere at dere bygger opp en by rundt dere selv
nye hager å rusle i, nye fjellsider å risle i
jeg synes dere mater sulten
for dere gir meg bare biter av setninger
dere holder engstelig resten for dere selv
alt det vonde, alt det onde, alle de skitne lille overgrepene dere gjør på hverandre
i de samme lyse stuene dere byr meg på forfriskninger
eller på en fest blant venner
stikker dere hverandre ned og tror dere av den grunn lever villere og mer poetiske liv
å være skruppelløs er det samme som å være platt

Belegg på ei tann

speil sender skip susende sakte skjært
sakte skjærende skip suser speilende
sus oss ut, skip i speilet, sus oss ut
skjært opp i speilet, sakte
skipet skjærer sakte gjennom
skip oss avgårde susende ikke lenger sakte
surret inn i seilet stønner en sang
selvpåført sot og saksesår
sammensveiset med sementen uten en stemme
svaier i sjela sitter på senga
sender svev svekling sammen med meg
svev og snu klokka
viseren viser svinsesvansen nedi buksa

En bekks begrensede bevegelser

sorte glass med noe kliss på
vegger av stål bak veggene
flaske på flaske med sort gugge
murer slipper ingen inn
gulvet bukter seg og huet glipper
mange frosker flakser rundt med tenner i munnen
tenner i kjeften, tenner i munnen
saftige kjegler som renner for alltid inni munnen
nedover veggene og oppi sorte glass
sotete tenner bak sorte lepper
hvite, ubrukelige
egenskaper kveler andre egenskaper
egenskaper vrenger safta ut av oss
klemmer til vi dør
og blir helt hvite
tørre, som mel
prøver å dryppe noen dråper på
men vi blir ikke våte nok
bare kliss og oppi flasker under gulvet
åpner munnen for å slippe noen ut
stirrer hull i stålet
for å slippe froskene fri
ramler ned på gulvet med et plask
åpner seg opp og flyter ut
frosk på lilletåa, frosk på ankelen
jeg plukker opp tennene og holder dem fast
knuser dem til mel
blåser det ut i rommet
blåser oss ut av verden

Rim

lenge satt jeg og ventet
lenge blåste det i gata mi
dagen skulle ikke få meg gratis
dagen skulle ikke se meg komme krypende
veggene smeltet aldri
veggene holdt det adskilt som skulle være adskilt
fingrene vokste tilbake inn i hånden
fingrene visnet bort og etterlot seg en kriblende følelse i ny og ne
natten varte langt inn i mitt nye liv
og mitt nye liv styrtet
jeg bærer vekten av mine valg som en sky bærer himmelen
jeg finner ingen fred noe sted,
jeg går i natten og holder fingrene mine inntil veggene for dagen kommer ikke før lenge

Eventyrpus

Lure Pusur dro til Andalusia
Kunne ikke bli en dag til
i barndommens helvetesild
Ingen andre steder enn langt sør, ja
Ser ingenting i denne Sørlandssmørja
Han pakka sekken og reiste på flekken
Kasta driten over bord, dro fra bestemor
Ga bort alt til folk han ikke kjenner
Gamle tårer på nye venner
Hendene hans renner og renner
Løser opp strenge miner
Tar deg med til varme sanddyner
Jeg sitter i parken og røyker og ønsker
å høre hva han pønsker på å røske ut
av hjertet sitt
Pusur, rakettene dine smalt og løftet alt
Pusur, skjorteermene dine har tørket tårer
Men jeg savner dine ledige armer og lette setninger

Beibi borte

i går lynte det på vannet
og nå flyter det skyer på bakken
jeg tørker trynet med skjorta
flytter driten over på noe annet

du så meg falle til knærne
du kjente mine tårer treffe som veltende tårn
jeg kunne ikke se gjennom steinraset
du ropte og ropte

lynet lever i lemmene mine
alt jeg rører dør
føles som jeg dirrer i stillheten
føles som huden min blir tynnere

når hjertet mitt slår fortere
merker man det gjennom hele byen
veggene vingler, fortauet sprekker
og alle englene får glasskår i kinnet

de tykke og runde ler
ler av unge skudd
kjører sportsbilene sine til omtalte konserter
helt døve for mine djevelske rop

du følger etter dem som de var elver
de gir ingenting, de er knusktørre
du følger dem inn i natten
og lar meg vente til mandag

hjertet mitt skyter dere ned som en mitraljøse
regnet pisker dere mot jorden i overgivelse
og så må jeg rydde opp
for dere blir fjerne av å stirre inn i stormen

hvorfor kan vi ikke bare elske hverandre hvert eneste minutt i resten av våre liv
jeg har verken hode eller hus, språk eller farge
du tar en sjanse hvis du setter deg ned hos meg
jeg er en flåte på havet

du er min stjernehimmel
jeg kan ikke se deg når det skyer over
men jeg burde kunne kjenne deg
hvis jeg bare kjenner etter

fjell, gi meg lenker å binde lynet med
hav, gi meg blod som ikke fordamper
himmel, gi meg vind å vente med
sol, gi meg lys når jeg vil lukke øynene

verden er ei heksegryte
når hun er søt tar hun noe fra deg
når hun er besk gir hun det tilbake
hver boble som sprekker på overflaten er et liv forlist

jeg har drukket meg utørst
jeg har sett nok av nattlivet
du venter på at jeg skal komme med pizzaen
jeg har gått langt nok

bli en liten stund, beibi
la meg vaske håret ditt
la meg finne oss et hjem
bli en stund og drøm

Navnet ditt

Navnet ditt skulle ha vært en gammel, kjær melodi
Hver gang noen tar det i sin munn, skulle løvet sette i å rasle og motorveien gå over til å hviske
Bakeriet skulle dufte deiligere og farven på himmelen skulle snu
Fra første til siste bokstav skulle flokker av fugler svinge og stupe og stige samtidig med bakkene i navnet ditt, når det blir kallet fra høye steder
Birgitte, Birgitte
Er bølgene som svømmer så langt at de glemmer hvem de er
Er brisen som svinser rundt i nabolaget
Birgitte er et krøllete hår på en seks år gammel brasilianer som sitter og dagdrømmer
Birgitte, Birgitte
Du kommer som sollyset gjennom trekronene
Du kiler meg på ryggen og blåser luggen min fram og tilbake
Birgitte, du er jenta blant jenter, du er drømmer og ville dyr

Språket, det er mat!

Store ord for å krympe meg
Lange linjer for å slette meg ut
Ingenting er så ydmykende som oppstyltet tale

Å sette punktum er ingen sak
Det er kommaet som er trofédyret
Å vite når en skal ta et skritt til siden, og likevel fortsette etterpå

Føle, føder, fulgte, har fridd
Tiden vrenger minnene,
Men ordet forblir som et fossil, som porselensfiguren du ikke vil ha i stua, men heller ikke vil kaste

Hvem har bestemt at hutre heter hutre
Hvem ville det sånn at vi skal få velge mellom tre kjønn når vi vil kjønne noe
Språket er vårt og språket er sitt eget

Hva er forskjellen på tre og fire
Hva er substantiv, egentlig
I hendene på en riktig kan spørsmål føde verdener

Jeg vil gjerne være generøs med ordene,
Men jeg vil jo heller ikke bruke flere enn man gidder å spise opp
Det er ikke særlig stas å hive ord i søpla

Skrift under sko

tro på dem, fordi du tror på deg selv nå
kast av deg klærne og gå rett, gå sakte
du var skjelvende livredd for livet
for menneskene som ville rive ut ditt hjerte og henge det opp på et offentlig toalett
de var overalt, de skjulte seg i buskene og bak glinsende smil
men hvor er de nå
en etter en ble til en venn
og det styggeste udyret liknet mer og mer på deg selv
du så spøkelser og grep dem ved strupen
men spøkelsene dro og du så inn i dine elskedes øyne
og bakken ville ikke lenger holde deg oppe

det var da stjernene så deg og syntes synd på deg
de funklet sin urolige melodi
og hjertet ditt slo stødigere i mørket
du ble kjappere og mer innstilt på å finne fram
du strammet opp, mindre lengtende og mer lengtende enn noen gang
salighet gir seg hen til han som vet hva han vil og og hva han ikke vil
og jo mer du sang din sang, jo mer du slet for å spille rollen din,
desto tryggere følte du deg blant fremmede
nå frykter du verken kyss i smug, perverterende knivstikk i natten eller avvisende blikk
og det gjør deg ingenting å gå naken
heller ikke å vise fram di jentes kropp
for menneskene vil ikke skade deg og djevlene kan ikke

Etterslepet

Lås meg
Eller lås meg inn
La meg falle
Eller ta meg imot

Du ber meg gjøre min greie
Du ber meg vokse
Jeg gir deg hånden min,
Men du vil at jeg skal ha den fri

Vinden blåser i dine årer
Fuglene følger din stemme
Og jeg er bare en fugl
Fanget av vinden i din munn

Jeg flakser hit og dit
Jeg treffer veggene opp og ned
Munnen din er planetens pryd
Men jeg er noe som satt fast i din hals

Hvis du vil, skal jeg bli fri
Og vokse meg sterk og mangearmet
Og om du synger meg hjem igjen
Skal jeg være sterk og bli ute

Helt og fullt (ugjenkallelig)

Statisk elektrisk manet
Puster tusen år gamle bobler
Svever på overflaten
Knuffer med små gutter
Viser klørne og kjønnet
Pakker sammen verden
For en het natt med en eksotisk pratmaker
Eller en ilter fyr som er i krig med livet
Så elektrisiteten kan få utløp
Så maneten kan leve livet, som det heter
Kjenne den skarpe kanten på bølgene
Føle seg som et blad i vinden
Til den blir utpult og sliten
Og den klamrer seg fast til det første statiske den ser
"Få meg av denne karusellen!
Gi meg tilbake mine trivelige bobler!"
Men maneten er dømt til å drive
For den har slipt ned sitt fingeravtrykk i den ville vandringen
Og den makter ikke å holde fast ved noen

Jeg er meg og du er deg

Se på meg se på meg se på meg
Og aldri snu deg bort
Løp med meg og le med meg
Og ikke spør om vi skal se hva som skjer der borte

La meg være la meg se på denne og den der
Jeg er meg og du er deg, sånn er det bare
Du trenger meg ikke, slapp nå av
Jeg vet ikke hvor lang tid jeg vil ta

Men jeg fant deg og du fant meg
Vi var oss to dag og natt
Husker du ikke da vi lå her
Husker du ikke hvem vi er

Jeg husker, jeg husker, ikke mas
Ting blir andre ting, det vet du vel
Nå vil jeg ut og finne igjen
Det er så mange folk jeg vil se

Men vi har ennå ikke bygd ferdig terrassen!
Hva skal jeg gjøre med alt vi kjøpte
Hva skal jeg gjøre med alt du sa til meg
Jeg kan ikke bare kaste det

Finn ut av det selv, det greier du
Ikke spør så mye, det kler deg ikke
Hold denne, mens jeg sminker meg
Sånn, nå drar jeg. Adjø

Om suksess

øks over øks henger stille på himmelen
klare til å holde fingrene atskilt fra fatet
klare til å hakke av rot og rask i apparatet
ingen føler seg trygge
         ingen vil være alene, verken hjemme eller på en scene
helst vil vi alle rygge
         til et sted som ikke fins eller en tid som aldri var
da gresset vokste seg langt og ikke skulle stusses, rettes, klippes, farges, pyntes på og legges ut på nettet
da var det plass for Adams ætt til å boltre seg og kaste sølete ting på hverandre og gå seg vill noen ganger uten at det derav skulle komme noen og hugge av deg beina.. ELLER KJØPE NY DRESS TIL DEG!

SÅ DU SER ORDENTLIG UT

og endelig kan legges ut på nettet med resten av INSTANISSENE og folk som ikke bryr seg om annet enn å ha ALT PÅ STELL

nei, du får ikke stusse meg og hvis ikke du kan respektere det får du heller ikke nusse meg. jævla sleipe blekksprut med dine blader telefoner matretter hager flyturer og vasne forsøk på å pretendere et hjerte for musikk
jeg kommer ikke på noen som forstår hvorfor det er akkurat de tingene du bryr deg om
så du kan leke dukke i et strøkent dukkehus med dukkebarn dukkevenner og dukkestjerner på en dukkehimmel - det er jo strøkent og å, så nyyydelige fliser

økser som råder over alle ting, kan dere ikke heller kappe av disse totalt bortkastede fisene
eller ta tilfeldige kroppsdeler fra hver, så hver må finne ut for seg selv hva et fullstendig menneskeliv er
men nei, for øksene ble kjøpt opp av en jævlig kul fyr som også eier alle utestedene i Kristiansand,
og nå økses kun de levende, de søkende, snublende
de øre og ømme, altfor dumme eller altfor smarte
hvor ironisk er det ikke at det var de som fikk ideen om å lage verdens første øks, der de gikk slentrende i de mer skikkeliges fotspor

rot alt til, gå deg vill og bland sammen ting, som fiskepinner og vaniljesaus
ja, jeg vet, øksene skremmer deg, de skremmer meg òg,
men hvis alt de gjør er å stusse og hakke,
må noen ta ansvar for at det oppstår noe i det hele tatt for de å klippe og lime fra
ellers dør de jo
så, det er opp til meg og deg å vokse oss lange og rare og hjelpe til så flere kan gjøre det samme!
hvis ikke kommer alle til å stå og stusse betong og designe tomme hull og skrive om det på bloggene sine

Jeg kan ikke se

Det blir mørkt og du er ute og går
jeg er inne og du er ute og får
stjernene kommer og kysser meg god natt
når du er borte er det ikke greit å ta fatt
verken på dette eller det
sånn er virkeligheten i lyset fra utestedene
sånn er livet

Tiden tar ingen gisler
ingen løse løfter
jeg ligger på benker og våkner på stasjonen
jeg kan se,
men jeg ser ikke deg.

Aldri for sent

Heller enn å dagdrømme om hun deilige, griper jeg i natt min kattehatt fatt, og skriver noen ustrøkne linjer for retningsløse hester.




du trenger  ikke være noen
du trenger å prøve å gjøre,
 ikke alltid ville føre
prøve litt og så litt mer
til du virkelig vet hva du driver med når du kanskje slutter å prøve

du trenger å huske å glemme
stier du har gått altfor mange ganger før
som ledet deg ingensteds eller til bunns i ei sjakt
hvor du ikke lenger vet hva du har lyst til
du behøver ikke huske fram og tilbake
på en forslitt greie

du må leke med loven og lette på labben
ikke bli han der sure gamle padden
som vet alt og aldri lar seg vippe av pinnen
han er døende, han er fanget i sitt suverene spinn

la deg vippe
la deg lure
ingenting skriker liv! som det ene fullstendige feiltrinn etter det andre
en sånn fart og en sånn jubel når du tumler ned trappene du trodde ledet hjem
en sånn klar og tydelig følelse
er det som trengs for å hoppe opp til neste vippepinne

Grunnloven av Adrian Roberts

Benken
Årstidenes oppsynsmann
venn av månen


Havet
Et altoppslukende gap
troløshetens dype abyss,
forræderiets opphav
vi tar dykkersertifikatet


Vedhogst
En hederlig affære, som ikke smerter
ut av stein og støv har vi grodd
hvem vil tilbake? Hugg, nå


Fjellet
Majestet og trone én
omtrentligheter har her ingen adgang
fra dypets mørke og fukt,
tårer finner ingen kilde
til himmelhvelvets ruv
trygg og evig


Vidde
endeløs slakhet, dog dyp og ruvende
man vandrer i utilsiktet evighet
seighet som mørner tiden selv


Skrent
vitner om stridige fall
hvor alderdom er ubemyndiget
ur, åh, ur
sjelløs fryd


Bål
som du knitrer
tilværelsens urytmiske rytmikk
Forderver av tørrhet og død
uanstrengt av anstrengelser

(En bæsj i doen. Kan den tenke? Den ser så livlig ut; nærmest glødende.
Lurer på om den fremdeles er varm... jeg tar den med til Rigmor.)


Å eseL
Trege steg gjør gangen slak
det krever arbeid å starte
statisk kjedsomhet, grå som ura
sku trillebår full av gråstein, til ingen nytte
Kampen er i gang


Kommunen
Grå sement; bygg! sa slipset
planlegging i kulda
Et hint av frodighet, omringet av grunnmur
hermetisert systematikk, feiret av kråkesang
noe for gubber og krek


Nordavind
nagende stahet
du peser
lange drag, av rivende kulde

Ørkenen i meg

Jeg er en mann som liker å drepe
jeg dreper fugler på himmelen og bevere i sine hytter
jeg går fra dør til dør og skyter dem til de dør
jeg ser på dem mens de blør
jeg går fra dør til dør og sier hør!
kan du høre livet ditt renne ut i sanden?

Veggene trekker seg unna når jeg kommer
asfalten sprekker
kvinnene gjemmer sine barn når de ser meg smile
hva kan jeg gjøre

De sender vogntog etter meg
kaster kniver og tramper med føttene
jeg gir pikken min til dem
jeg kaster meg rundt og gir dem alt jeg har
når Eiffeltårnet tørner og bankene beiner
når Nordpolen brenner og alle rottene er spist opp
vil jeg vende tilbake

Mosetoner av Adrian Roberts

En mosebefengt stubbe, uten stolthet
skogen bruser, i en tidløs, melodiløs sang om intet

Snøen faller, som vektløse feer på fylla
tystheten dominerer; skru opp stillheten, sier primusen, med maten full av drit

Slutt

2

Brenner tåke

Når alt det våte står i fyr og flammer

Og fjellene sklir oppi suppa

Himlene snubler

Du holder røyken min

Jeg myser mot solen

Og vi har det fint

Tigeren i heia løper med elgen

Uglebarna ser på

Trærne prøver å fange oss

Når vi leker gjemsel

Myra prøver å sluke oss

Når vi går for fort

Ikke tenk på det,

Jeg har deg!

Skyene legger seg med magen opp

Og kikker på menneskenes undring

Lurer på om dagen vil vare hele natta

Lurer på om de rike vil gi tilbake det de har tatt

Lurer på om Gud er en bris eller en kanin

Som jeg elsker deg når du aper deg

Du kan få meg hver dag i resten av mitt liv

Hvis du bare fortsetter å hoppe rundt sånn

Selv om du skulle havne i rulle- eller gyngestol

Vil jeg danse med livet ditt og krølle på tærne

Helt til du kommer

Hva skal jeg med alle disse bøkene

Når du står og deiler deg i månelyset

Ordene får stave seg selv

Kommaene får vente

Vitenskapen kan stå og klø seg i hodet

Jeg skal på date!

1

Brenner tårer

Brenner saltvann

Havet veller fram

Og hun brenner

Fingerspissene er varme og kinnet mitt svir

Ingen er laget av kjærlighet

Bare ild og vann

Ingen kjenner byen

Bare bryet og bruset

Tunge armer farer ned fra himmelen

De kommer ikke for å kile meg

Brenner øyne i sanddyner under vann

Havet koker og slipper opp sine bobler

Boblene sprekker, slipper ut sine barn

Ei jente holder en flintstein mot panna mi

Før hun slår og slår

En slange kveiler seg rundt anklene mine

Og spør meg hvordan det går

Alle er laget av kjærlighet

Tanker brenner best i rennesteinen

Når jeg blir stor vil jeg bli en hjort

Som springer med de andre dyrene i lia

Bare brenne når sola skinner

Bare bade når ingen gråter

Jeg vil aldri sette mine bein på en båt igjen

Tårene veller fram

Og havet koker

Hun blir rød som en hummer

Brenner meg når jeg rører henne

Jeg gjemmer meg bak sigaretten

En dag seiler hun vekk på alle disse tårene

Lar meg stå igjen på hustaket

Til vannet fryser og jeg kan hoppe rundt av fryd

Fordi hver frosne tåre inneholder hennes smil

Slik hvert råtne eple inneholder frø

Jeg bærer torden og lyn i håret

Vinduene rister når jeg går forbi

Men jeg er ikke voksen ennå

Og på innsiden er det et enormt gap

Som når som helst kan åpne seg

Ta meg tilbake

Inn i et lunt mørke

Hvis du suger, varer dropset lenger

Titte opp og ikke undre, bare ligge der helt uten noe i hodet. Kjenne på litt luft som stryker meg over brystet. Og høre et fjernt munnspill. Den øla gjorde godt. En grundig lettkoking. Et øre for knappetrykk. En mave for timer. To stykker på et gulv. Som ikke synker gjennom. Nei, de flyter oppå gulvet. Ligger og dupper. Frigg og Hallbera. Sakte, men godt. Smatter på et gammelt ord. Løser det opp i spytt. Strekker tungen ut for å lufte det litt. Uten å si det høyt, jeg skal spare det. Akkurat som under krigen. Prøve å filtrere det og skille ut essensen. Men så ble det ingenting igjen av det. Det er forskjellige ting for forskjellige sammenhenger, og hvis du prøver å trylle bort sammenhengen, må du passe deg for metafysiske gap. Bare tre noe sånt over hodet, det er ikke normalt. Det er ikke sunt. Da har du svelget for mange ord på en gang. Det går inflasjon i begrepene dine. Rive ut ei og ei side mens jeg smatter på pipa. Det har jo ingen hensikt! Hvor får de disse innsiktene fra? Føkkings Camus?? Føkkings campus?? Hva skjedde med god gammeldags deltakelse? Et stempel og et arr. Sånt som man får nede ved havna. Prisen er et forsøk. En utstrakt hånd eller en slurvete tegning av et hjerte. Stirre mørket i senk. Dyppe fingrene i det hvite arket. Det blanke, vindstille arket. Det er så lett når ingen ser på. Tror noen. Men hadde du giddet å gjøre noe hvis ingen så på? Nei, bare smelte sammen igjen, med det gamle nye øyeblikket. Med regnet mot ruta. Og bruset fra munnspillet.

Uavhengig telefonsvarer

du passerer slentrende hvem som helst og fyrer av noen ord i forbifarta
under den glatte diskursen lurer en løskatt som klorer barn og driver hor i morbidnatta
du kvekker som en dørvakt, og du veiver med lillefingeren som Rasmus Berg
ingen skjønner det, selv om alle aner noe når de står og pusser tennene

jeg står opp i et langstrakt rike av søppel, folk som venter og drømmer som har rotet seg bort
jeg er tronarving for disse klovnemarker, jeg har siste ord i ikke-spørsmål og fantasier
jeg står og kikker når jeg er i handlegata, kikker etter forliste skip eller en ekstra terning
jeg står og ser ut som en raring, og epletrærne jeg plantet i brosteinen har ikke vokst

når kvelden banker på og lysene tennes i fjorden, våkner trollene i smugene
et host og et hark og et spytt eller fem og så er morgenstellet gjort
vi ramler ut i månelyset og rasker sammen noe elendig drit til å kvikne til
lås døra og lukk alle vinduer, for ingen tør å gi råd til rottefolket

Urmannen

Det var natt i Kristiansand. Skyene strøk underlig forbi, synliggjorte av måneskinnet. På toppen av et parkeringshus befant det seg to fredelige skikkelser. En gutt og en kamel, de lå inntil hverandre for å holde seg varme. Gutten, som het Sindre, smilte. Han tenkte på de første menneskene, om de ofte ble trette i hodet. Når Sindre ble matt, kom det nesten alltid av nærkontakt med intens trafikk eller shopping. Forfedrene våre kjente ingen slike, så de var vel friskere i hodet, sluttet han. "Jeg vil bli en førhistorisk ridder!", sa han høyt. "Jeg rir på deg, og førhistorisk blir jeg ved å.. la være å kjenne intens trafikk og shopping, og litt til kanskje." Så begynte han å le. Han sprang opp og løp omkring. Kamelen sa ingenting, bare betraktet gutten.

Månelyset sprelte i håret til vår venn / Sønnavinden strøk kinnet hans
Hva skiller små gutter fra store menn? / Når barn går er det som en dans
Flytende sinn som smetter ut og inn av det vanlige / Åpner opp for et større blikk på hverdagen
Galskap, sier de med trange hjerter / Deres "fornuft" er ikke annet enn håpløshet
Vi trenger riddere som rolig holder stand mot denslags lureri, hvis motiv er deres sterke kjærlighet til livet - fullstendig og uten smålige stengsler.

Neste morgen var det strålende vær. Sindre og kamelen gikk nedover handlegaten, Markens. Siden han nå var førhistorisk, seilte Sindre uforstyrret forbi de hylende reklamene og de hippe menneskene han før brukte å sammenlikne seg med. Biler braste i alle retninger, og luften var fylt med egoisme forkledd som god smak. På uforklarlig vis hadde han over natten klart å miste sitt engasjement for alt moderne spinn. Han smilte mot solen. En kar så inntullet i popkultur og ironi og vintage-klær at mennesket i ham nesten ikke syntes, han stirret tafatt på Sindre. Urmannen ga fra seg et rystende inntrykk - han var en klinge som flerret konvensjoner, folk mistet mål når han passerte. Han tvang dem til å gjenoppdage motenes herkomst, og baksnakkingens rot i frykt. Det var ikke det at han lærte dem å holde tilbake når de ønsket å baksnakke og psykisk verge seg mot folk de oppfattet som en trussel, men han lærte dem å oppfatte mennesker som de oppfatter seg selv - sårbare og fulle av drømmer. Slik skar ridderen bort vår frykt for hverandre, og vi kunne utfolde oss slik vi var ment å gjøre. Kamelen var det likevel ingen som enset, den vedlikeholdt sin edle taushet.

du du du

du du du
hvis jeg hadde en tiger skulle du fått den
du du du
hvis jeg hadde ull på kroppen skulle du fått den
du du du
hvis jeg hadde setninger fra i forgårs og snille barn skulle du fått dem
du du du
hvis jeg var ikke så vanskelig skulle vi hatt det fantastisk sammen hele tida
du du du
jeg fikk ikke sove, og tok meg en tur, mobilen var stille, jeg trodde du sov
jeg er egentlig i godt humør kanskje hvis du er det
lurer på hva jeg burde gjøre nå: legge meg, lage frokost til oss, skrive dikt til deg, ta en røyk og slikke pelsen

uferdig

Jeg ble født i medvind på våren med minst to hjemland og et avvæpnende smil
Jeg er vant til å gli og bade
På den ene side vil jeg gi jernet og slutte å bekymre folk
men på den andre side er det et dyr eller en nisse i meg som ikke vil eller ikke kan
et vesen som endevender alle retningslinjer og lager konfetti av lekser
Jeg vet ikke om det det har å tilby som alternativ er ekte eller bare drit

ØHM..

Vi liker å henge på brygga med valper og shit
Det er ikke noe tull,
Det er ekte schwung.
Vi liker å delta i demonstrasjoner for mer hygge og latterlige ting 
Det er ikke for å slippe unna,
Det er for å løfte lista.
Vi liker å skrive dikt om småting og ingenting
Det er ikke banalt,
Det er ekkoet som understreker livet.

Av og på i hysterisk glede
Gammel og grå av feiltrinn og nøling i en lang lang kjede
Jeg er barnet som snakker med dyr og steiner
Jeg er et dansende fugleskremsel
Kom nå,
vær ikke redd!
Om jeg vandrer litt i mørket
Lærer jeg bare bedre hvor mye som står på spill

(som en helhetlig bevegelse) av Carl, ORIGINAL, pussy REMIX & kompis REMIX

(som en helhetlig bevegelse)

alt har kommet hit
like vitenskapelig
like hellig
som en helhetlig bevegelse
vi finner det i diktet
i bildet til en maler
sot og jord
olje og akryl
lys fra vann og organismer
og siden noen har satt skille
og delt de udelelige materialene
samler hånda som skriver
et punkt og en signatur
som ikke er dradd ut av ledd



alt har kommet hit
like riktig
like glitrende
som en rund gest
vi finner det i diktet
i bildet til en maler
sot og jord
olje og akryl
stemmer fra vann og organismer
og siden flere har splittet
og splintret de udelelige materialer
slår tastetrykkene en ring
en stjerne og en setning
som ikke er dradd ut av ledd

alt er i emning
like vitenskapelig
like hellig
som én stor bevegelse
vi finner det i diktet
i bildet til en maler
sot og jord
olje og akryl
lys fra vann og organismer
og siden noen har splittet
denne sabla rumlingen
samler hånda som skriver
et punkt og en signatur
som ikke er dradd ut av ledd

"ralph henk" og "fyrsten"

(ralph henk) av Carl
Jeg har fanget,
Vibreringene, frysningene, krampene,
Fra de spiralformede tankerekkene,
Som slynger seg,
Slynger seg rundt rytmen,
Rundt rytmen av et geometrisk hat,
Rundt paradigmenes elendighet,
Rundt logikkens stringens,
Og det kommer fra fornuftens arrvev,
Kravet om klarhet, om koherens

(fyrsten) av Cumulud
Jeg har fersket
tiden i akten
satt en stake gjennom hjertet hennes og tørstet etter mer
når jeg ligger på fortauet og sier med skrått blikk at "ingen egentlig finner ut av det"
kommer fuglene og hakker vennene mine ihjel
jeg har kledd meg naken i vinduet, jeg har gått i det fineste glitter
jeg har sett sannheter komme og gå, jeg har sett meg selv bli til noe annet
alt mens hverdagen desperat prøver å nå inn til meg
jeg tilbyr henne en drink så hun skal være stille
hvordan kan jeg male alt i rødt og gull når hun kommer og driter gråfarge overalt?

Carl om Cumulus

(Ingen t) av Carl
Jeg kjenner på navnet ditt og holdes våken av gåter,
Og fordi du kom med revolusjon og blod,
En buddah og et brennede hus,
Kan jeg se en kvalitativ forandring,
I skjæringspunktet mellom fortid og fremtid.

(ingen fortsettelse) av Cumulus
Det går nedover med Sky. En slanges stramme grep forvrenger ansiktet og presser jus av hjertet. Dødsskyen kveler sangeren. Vi slutter å lytte.

Å søke lykken i skapelse gir store og tunge håndavtrykk. De klistrer seg på alt jeg rører og jeg setter føttene fast. Å spytte rim lager sumper av fantasi som først pretenderer nye kontinenter, så gir etter og sluker meg.

Jeg er rumlingen på havet, jeg er snøen som faller. Jeg forandrer alt og visker det ut hvis jeg vil. Jeg er regndråpene som reflekterer menneskenes håp og horing. Knepene mine tar aldri slutt, for de kommer ikke fra meg, jeg plukker dem fra luften.

Noen dager trykker jeg hånden mot verden. Jeg ser den bøye seg og gi etter for kraften. Eller så gjør den ikke det, og det er jeg som må gi etter. Jeg sleper fingrene mine over tastaturet, jeg vil ha en virkning. Jeg vil lage bølger. Men det er ingen som svarer. Eller fargene kommer ikke fram.

Jeg tar toget til Kristiansand og klør etter å gå på scenen igjen. Jeg elsker latteren og å se de trollbundne ansikter. Jeg klarer nesten ikke sitte stille i setet mitt av forventning om et spektakulært show som vil sende vennene mine i ekstase. Fyrverkeri og cymbaler. Jeg tar på meg ansvaret for å stille opp kulissene for en vidtrekkende og dyptpløyende samtale om alt som tynger og letter. Alt som kan gjøres rart og lite, alt kan gjøres stort og vakkert.

Carl & Cumulus

(Ingen t) av Carl
Vi har brent før, og skrevet om aske.
hvem visste,
Hva som lå skjult i samfunnets skjød?
men selv om vi kan lese en seksjon,
av historiens epitaf, på hver mur,
kan vi også se et dikt, langs brostein og skjærgårdsheller,
Banket ut i håndverkernes haller.

(klipp en linje) av Cumulus
Mosegrodd betyr født på ny. Å lese betyr å gi etter og la noen andre komme inn i deg.
Dokumentene stabler seg opp og overtar fortiden. Historien er bare det som ble skrevet ned. Historien er det som er understreket.
Vi er unge. Vår historie er enkel å hanskes med. Den har rom for nye utskeielser, den har rom for sidesprang og nytt liv. Mosen gror. Tiden går. Bærene i skogen blir større. Jeg lærer meg flere dansetrinn. Jeg lærer meg nye måter å ule mot månen på.

«jævla korte dikt nr 1» av Carl Anders Hægeland, ORIGINAL & Cumulus REMIX

(jævla korte dikt nr 1)
Hvis vi kan skrive så absurd
At diktets lukkede språk, åpner for det uendelige,
trenger vi ingen svar,
Vi har allerede for mange.

(jævla korte dikt nr 1) Cumulus REMIX
Hvis språk ikke lenger lenker oss sammen
Og hvis dikt kun er ute etter å kløyve komma
Er vi litt av en klubb
Vi leker kjemikere og prøver å løse opp grammatikken i dekonstruksjonslake
Men ordene unnslipper selv de sleipeste skribentintensjoner
Og forblir i fellesskapets hender

Flere ord, flere ord

Hvorfor faller ordene mot jorden som frosne fugler?
Hvorfor gjemmer jeg meg bak sigaretten som en tyv?
Ingen bøker morer meg lenger. Ingen kloke betraktninger eller sylskarpe analyser imponerer meg.
Jeg har mistet fryden i flukten. Jeg blir bare bedrøvet av markedets eksotiske varer.
Altfor lenge har jeg spradet rundt i spektakulære neonlys og utsøkte støvler av slangeskinn.
Altfor lenge har jeg viftet utfordringer vekk som de var fluer - de var ikke verdige min tid.
Jeg er trett av å feire guder som ingen tror på, trett av å synge tomme kvad om ingenting.
Jeg har halset etter et bilde av meg selv. Den dannede, verdensvante sjarmør og trollmann.
Han som har sett kunstnerne og filosofene, og kommet tilbake med et syn om noe langt bedre.
Men se på meg! Kunstnerne er fortsatt ukjente for meg, filosofene har meg fortsatt på glattisen. Og jeg vet ikke om jeg er så interessert engang. De virker så gamle, til og med de unge virker tusen år gamle. Jeg ville vite om jeg avfeide dem fordi jeg var sprekere eller om det var fordi jeg bare ikke er stor nok.
For det jeg så var en døende befolkning. En befolkning som spinner så raskt at ingen vet hvem noen er, og en befolkning som sakte blir til stein. Jeg så vinden og sommerfuglene og jeg visste at de var denne verdens egentlige guder, de var levende. Og jeg ville lære meg sommerfuglens koreografi og jeg ville sluke vinden og kaste meg ut i vinden til jeg ble vind selv og jeg ville løfte alle opp fra bakken og vise dem livet i all dets ruskete, flagrende vidunderlighet. Istedenfor ble jeg selv en av de gamle menn. Nedtynget av dyre frakker, kjedelige bøker og giftig hovmod. Jeg vil også bli til stein hvis ikke jeg våkner fra denne transen og igjen lytter til suset fra furutrærne.