Når elva går tørr

Jeg prøver å ikke være trist. Jeg prøver å huske at det bare er hodet mitt som gjør det verre enn det er. Men det er så vrient. Når jeg er vant til at du er der til å holde meg hardt hver gang jeg mister fotfestet, er det så vondt hver gang jeg snubler og ingen kommer. 

Da du dro første gangen, vasket og ryddet jeg som besatt. Og det gjorde meg glad fordi jeg så for meg at du ville blitt glad. Nå føles det som at ingenting jeg gjør angår deg, og oppvasken føles mer som en ydmykelse enn noe annet.

Jeg klarer omsider å hente styrken til å løfte skolebøkene opp på pulten. Etter det tar det ikke så lang tid før jeg kommer til hektene og glemmer deg. Kanskje jeg ler av en snedig vending om den limbiske krets. Kanskje jeg leser hele kapitler uten å drive et sekund. Men når jeg er ferdig og skal møte noen, må jeg ta på meg jakka alene, og gå gjennom gangene uten noen å kysse på kinnet. Jeg går noen skritt før jeg kollapser og lener meg mot veggen. Jeg stryker veggen mot kinnet mitt, trykker nesa inntil. Jeg beveger hendene mine rundt på mursteinene, som for å finne den mursteinen som lukker fingrene rundt mine.

Spindelvev og sukkerspinn

Gå inn i hjertet ditt. Se fargede lys henge fra taket, som blomster på lianer. Se pariserhjulet med skyer som vogner. Små griser som løper rundt med rare hatter på hodet. Og i midten av karnevalet, den søteste og mest levende jenta du har sett. Speiler bevegelsene dine, legger hodet på skakke og holder fram en bukett sukkerspinn. Dere tar hverandre i hånda, dere holder hverandre fast. Hun leier deg inn i vokshuset hvor vennene deres bor. Hils på enøyde kaptein Frida, og kjekke baker Gorm. Henriette vinker deg hen for å vise deg en tegneserie hun holder på med, mens sykepleier Vetle står og forteller vitser. Når natten kommer klapper du den siste grisen adjø, og går tilbake til sengen din for å våkne.

Slik går dagene og nettene rundt og rundt, når sola går ned et sted så går den opp på det andre stedet. Og du beveger deg fram og tilbake, du vil få med deg alt. Men en dag du går inn i hjertet ditt, har noe forandret seg. Du hadde lagt deg for å sove, fordi det var natt. Da skulle det vært dag her, men her er det like mørkt som i det rommet du sover. Lysene på lianene blinker og noen har gått helt ut. Du ser opp mot pariserhjulet som har kollapset og vognene falt av og ligger som en tåke over hele parken. Grisene ser du ikke noe sted. Men du finner hattene deres stablet i en haug. Du går inn i vokshuset for å spørre enøyde kaptein Frida hva som har skjedd. Synet som møter deg tar fra deg pusten. Ansiktet hennes har smeltet. Bare hullet etter øyet hun mistet er igjen. Du ser rundt, og finner alle de andre, også smeltet. Du løper ut derfra. Så snubler du i et råttent kandisert eple, og lander rett i fanget på ei jente. Du kjenner igjen kjolen. Du sier "B-Bia! Vennene våre har smeltet! Hva skal vi gjøre?!" Hun sier ingenting. Du griper etter håret hennes. Det kjennes stritt og tynt ut. Du holder kinnene hennes og snur fjeset hennes mot deg. Hun er ei dukke! Hun holder noe som ser ut som sukkerspinn. Du smaker på det. Det er spindelvev! 

Jeg pusset tennene og følte for å sette meg ned, så jeg gikk og hentet en stol fra stua og satt den utenfor badet. Men det var ikke det samme som å sitte på en av de røde krakkene dine. Jeg savner å pusse tennene med deg. Jeg savner å kle på meg sammen med deg, på vei ut døra. Jeg savner å bli holdt rundt mens jeg lager mat. Men.. jeg har ikke tid til dette! Jeg har ikke tid til å skrive dikt om hvor mye jeg savner deg... Kanskje du kunne late som du er kjæresten min igjen? Bare de to siste ukene før eksamen, så jeg kunne konsentrere meg? Sende nattamelding. Eller skrive hvis noe skjer, som hvis du har noe godt å spise eller slår tåsa di. Skrive at du savner meg.

Ringer i vannet

Jeg vil ikke ekspandere, jeg vil utfylle. Jeg vil ikke ta den enkle veien ut, fra nå av velger jeg alltid største motstands vei.

Mitt hode har bare rom for éi jente, ingen ekstra jenter, ingen ekstra gutter. Ingen ekstra tusenlapper, ingen ekstra hjerter som blafrer i vinden.

Jeg lengter etter å ligge i snøen med deg, viklet inn i hverandre. Like nære som ullundertøyet på beina mine.

Jeg blir bedre dag for dag

Jeg klarer ikke se for meg ting lenger. Jeg klarer ikke beskrive de gylne hårene på de lange beina dine. Jeg klarer ikke kvede om den helt egne lukten av pannekaker som halsen din avgir. Jeg klarer ikke synge om smilehullene nederst på ryggen din. Jeg bærer på hundre års trist slåssing og skitne knep. Det knebler meg. Det dytter drømmene mine til bakken.

Skal vi prøve igjen, baby? Skal vi lade pistolene våre og gå rygg til rygg inn i røyken?
Tror du på meg? Tror jeg på deg?

Partyhattene og konfettien ligger bløte i regnet. Iskremen smeltet og flyet styrtet. Men i restene av festen, finner jeg fortsatt ting som glimrer. En flik grønt glanspapir, et krøllete bilde av oss, to skvetter sjampis til frokosten vår. Å, si du vil bli denne gangen! Vi kan ha fest hver dag, vi kan synge på balkongen. Jeg er lei av å være lei meg, lei av å savne deg, lei av å skamme meg. Jeg vil ikke gjøre det lenger, jeg vil ikke stange hodet i veggen bare for å se blodet mitt renne over skoene dine. Jeg gidder ikke grine mer, gidder ikke ødelegge for meg selv mer, gidder ikke såre deg.

rommet snurrer
jeg drikker brokollikraft
kom tilbake

Jeg kjenner det komme. Et vræl, fra dypet. Men jeg vil ikke. Jeg er lei av å vræle. Det fører ikke til noe annet enn å understreke hvor lite det fører til.

Fordi vi pratet på telefonen

Hoste, hoste, lille halsen min. Hoste, hoste, halsende etter deg.
Puste nå, huske å puste, puslete lille puslespillhodet mitt.
Klemme, klemme, kjærligheten er ei rød blemme som ikke vil la meg glemme.
Tida legger meg i bakken og vil ikke slippe tak. Hun river meg i filler og sprer meg for vinden.

Jeg har ting på stell, jeg får alt mulig til. Huset mitt er alltid pent og innbydende. Kroppen min er 100% økologisk. Jeg går ikke rundt og lusker i buskene, men jeg går tur morgen og kveld. Jeg tar hensyn og jeg sier ifra. Og nå gleder jeg meg faktisk til eksamen.

Så hvorfor føles det som hodet mitt holder på å smelte hver gang jeg setter meg ned for å skrive? Hvorfor kan jeg ikke tenke på deg uten å miste tråden, gå meg vill, falle til knærne? Hvorfor klarer jeg ikke få ned noen av ideene jeg kommer på kontinuerlig gjennom dagen?
Du tok hjertet mitt, må du ta språket mitt også?

or den sfo r styr rels en

m akt es lø shet en

tyn gde n

let th et en

ta kv ift en 

h elik o pt eret

kli pt e tu nge n

dr o meg et ter h år et

sla n g os s i ve ggen

Tidløs/Tiden er ute

Kan jeg fortsatt løpe med ulvene? Kan jeg fortsatt riste meg løs?
Er det fortsatt en plass til meg på vanvittighetens vidder?
Vil jeg fortsatt kunne forsvare mitt liv på dommens dag?
Vil det komme flere år med latter, sang og pizza?
De sier jeg er tidløs, de sier jeg er for alltid, men jeg kunne virkelig tenke meg å se viseren flytte seg.