Sippesuppa

Du er mange ting. Likevel er du mest én ting. Du er alle de små sjarmerende hjørnene av tilværelsen. Jeg vet ikke hva du tenker om det, men det er veldig fint å kunne være sammen om at det alltid er rom for en ekstra krusedull i alt papirarbeidet. Likevel er du mest én ofte oversett ting som står i midten av alt som kommer, blir eller drar, hele gryta av livets uendelige former og foretagender. Det som holder alle fra å smuldre bort, bite seg selv i halen som smådyr i absurde mareritt av uhellig tvangstranghet og gitter, gitter, gitter er alt de kan si. Vi blir forsøkt manipulert av kaksedjevler og vi blir forsøkt villedet av våre egne skraphandlersamlinger av halvtygde tanker og lånte setninger og brennende lidenskapelige billige buttons og den verdensomspennende saueskvadronen som er overmenneskelig nøye på å overholde ordtakene og innhegne mennesker i ordentlige, ufordervede dukkehjem hvor alt er snudd på hodet. Og jeg klarer ikke å skrive det jeg ville, og jeg tenkte i går fordi jeg spilte "How You Gonna See Me Now" for Erik og jeg ble plutselig veldig trist fordi jeg innså at jeg har mye å ordne opp i. Jeg ble kjent med alvoret, og sannheten og de dyrebare hjørnene av tilværelsen, og jeg så meg selv i all min arrogante udugelighet og opprivende hensynsløshet, og jeg elsker deg og jeg elsker deg og jeg liker deg bare skikkelig godt og vil at du skal få det du lengter etter og at du skal slippe å bli mishandlet og det er at jeg blir konfrontert med syndene mine og det er at du faktisk har ting du vil dra fra meg for og det at du er så god mot meg og jeg vet ikke om jeg har mye rom til å drite meg ut igjen. Alt sammen er så nytt for meg. Men dette ble bare til en sippesuppe som bare understreker hvor patetisk jeg er i stand til å være.

Dalende ned med snøen

Sulten og stein i sofaen dalende ned med snøen
Så mange taster - jeg har bare ti fingre
Men så lenge du ikke vil skreve, må jeg skrive
Kom og hold øyelokkene for meg
Menneskehetens samlede forståelse blender meg
Hva skal man si når man er ei død grein på et så stort tre
Jeg sparer tid der jeg kan - kjøper ferdigrulla og ferdig banka tanker
Jeg gjør så godt jeg kan - svindler, smugler og strigler hårene på bikkja mi
Det er aldri nok, her sliter jeg meg halvt i hjel for å dagdrømme, og så visker noen ut himmelen
Bytter lås på håpet, omstrukturerer smilet
Svitsjer spilleliste og bytter ut beboerne med møbler

Virus

Et lyst bein

To sarte sko

Snodige krøller

 Og bak ei rumpe, ditt skjeve smil

En fin kjole

En lodden genser

To nådeløse øyne

 Noen følsomme fingre

Og bestemte hender

 Overalt er du

Jeg kan ikke se 

Se på jentene

For hver gang jeg lar øynene hvile på ei

Blir hun om til deg

Analyse

Jeg savner å ha deg rundt meg. Savner å høre deg plystre med til låter du hører for første gang. Savner at du hver kveld plutselig går fra meg for å stelle deg på badet før du legger deg. Savner at hver dag startet med deg, enten lyden av dine skritt, synet av deg i dagens antrekk som alltid fikk det til å virke som om du skulle gjøre noe viktig den dagen, eller følelsen av ha-en-fin-dag-kysset ditt som alltid var i siste liten. Jeg savner å bli spist opp av dårlig samvittighet og skam når jeg velger å ruse meg i to dager i stedet for å være ordentlig sammen med deg. Jeg savner å krangle med deg på de styggeste måtene vi kunne finne på, savner å være livredd for at vi skal hate hverandre, savner å endelig oppfatte hvordan jeg bare kan være snill og så er du også snill. Jeg savner å vite at du er der, selv om alt annet blåser rundt i sine helt egne mønstre. 

Jeg savner ikke å hele tida være redd du ikke liker meg lenger. Jeg savner ikke å hele tida såre deg, uten å ta innover meg omfanget av rotet mitt. Jeg savner ikke å aldri ta tak i husarbeid, skolearbeid, selvrealiseringsarbeid eller relasjonsarbeid - trodde jeg du kom til å fikse alt for meg? Eller distraherte bare det at du var kjæresten min meg? Jeg savner ikke å føle at jeg egentlig burde skynde meg å lage noe å bli berømt og kul for, bare så jeg kunne ta deg med på alle festene du ser for deg. 

Diplomacy

Hold me close and whisper to my nose

Tell it about this kid you like

And my nose will be your mike

To reverberate your secret all along the great halls of my skull 

Then all the departments and representatives will receive the news, the news of your blushing cheeks

They'll panic, they should issue a response at once, but they'll have to agree first on the intention and shape

Should you be nibbled on the eyebrow?

Should you be smelled on your neck and behind your ear?

Should the message be transmitted mouth to mouth or belly to belly?

Such a crisis a soft whisper visits upon the nation