Javel, så klarer jeg ikke å fokusere på skolearbeidet - hva så?

Hvorfor kan jeg ikke bare være en vanlig rev? En sånn som smiler lurt før han kommer og tar deg. En sånn som vifter litt med ørene, spankulerer bort, og bortfører deg mens du ler. Hvorfor må jeg være så dyp og rar, hæ?

Manetens drøm, første scene

Det var en gang en manet på det store, åpne hav. Maneten drev fra øst til vest, fra nord til sør, og var alltid like glad. Enten det blåste snø eller det skinte sol, holdt maneten seg helt i ro, for den var laget av gjennomsiktighet, og da er alt nytt gammelt. Alt nytt er gammelt, fordi idet noe setter igang, kan man se hvordan det vil ende. Maneten hadde ingen muskler, for den trengte ikke å gjøre noe. Det var ingenting den ville endre på, ei heller noe den ville bevare. Den fløt rundt på bølgene, og var aldri i veien for noen. Helt til en dag, da det nærmet seg et skip.

Det var en flott båt, med sterk motor og et stort dekk å bevege seg rundt på. På dekk var det mange staselige kvinner og menn, de drakk hverandres skål og danset der i månelyset. Det var et lite orkester, som spilte fint i takt med havets søvnige vugging. Den stiligste av alle ombord, var en liten italiener fra New York. Han gikk i dress, bar en sort fedora på hodet, og hadde blå øyne. Men det var stemmen hans som virkelig gjorde inntrykk. Han sto foran musikerne og bergtok publikum med en forrykende versjon av "I Get A Kick Out Of You".

My story is much too sad to be told,
but practically everything leaves me totally cold
The only exception I know is the case
when I'm out on a quiet spree,
fighting vainly the old ennui
And I suddenly turn and see
...your fabulous face!

Maneten rødmet. Sangen traff noe inni den, noe den ikke visste den hadde. Den følte seg oppspilt for første gang, og den fikk en trang til å komme nærmere denne fortryllende sangeren. Dessverre visste ikke maneten hvordan den skulle gjøre det, den hadde aldri ønsket å bevege seg hele dens korte liv. Den prøvde å strekke ut kroppen sin, den prøvde å stramme den, men den hadde ingen muskler, og den duppet i vannet like tafatt som før. Hvis den hadde kunnet, ville den ha stønnet og forbannet havet for å sende den denne forlokkende musikken, men uten å gi den noen måte å følge etter den på.

I mellomtiden ble Frank Sinatra ferdig med å synge. Gjestene jublet og ga ham klapp på skulderen, eller kyss på kinnene. Han tørket svetten fra pannen før noen ga ham en drink. Så slentret han bort til ripa, og glante utover det blanke havet. Månen hang på himmelen, tjukk og rund, stjernene blunket mot ham, lure og helt over på andre sida av rommet. Han lo litt over hvor teit og idyllisk det hele var. Ei dame ropte på ham fra dansegulvet. "Frankieee! Kom og dans med meg, 'a!" Han skulle til å gå, da han fikk øye på maneten. Da han så den greide han ikke å ta øynene sine fra den. Den var gjennomsiktig, og det var som om han stirret rett inn i tilværelsens totale fullendelse. Dama ropte igjen. "Hallooo! Sprakk du trommehinnene dine da du sang, eller?" Han snudde seg og kikket bort mot alle de vakre menneskene, og plutselig følte han seg fullstendig likegyldig. Det var som om han så gjennom de hvite smilene og de svingende hoftene, og han så alle sammen bli gamle og til slutt dø, og det var som om han fortsatt så på bølgene som dukker opp av vannet, før de dukker ned igjen og forsvinner.

Alt som var inni vil jeg gi til deg

Hallo, kom hit litt. Kom hit og føl varmen.
Kjenn på lillefingeren min, den holder på å sprekke.
Jeg har spist en bakt potet, og nå holder fingertuppene mine på å sprekke,
og sprute ut lys og varme,
kan du ikke være så snill å holde dem litt?
Jeg har gomlet i meg en varm potet, og nå sprer varmen seg rundt i magen min.
Kom hit litt, plis. Ta på magen min, jeg er så varm!
Jeg har ikke noe hode igjen, ingen føtter, ikke engang et hjerte,
jeg har bare en rund mage som gløder.
Jeg er så mett som en glovarm potet, baby. Klem på lillefingeren min, kjenner du det?
Da jeg la mine øyne på deg, begynte vippene mine å brenne.
Da du tastet sånne morsomme setninger, begynte magen min å rumle, jeg kunne ikke holde det inne.
Magen min begynte å rumle, og den har rumlet kontinuerlig siden.
Jeg så deg inn i øynene og kunne kjenne ryggmargen min smelte som smør over en bakt potet.
Så kom hit en liten stund.
Hold rundt meg, og ikke si noen ting.
For bare dine hårete armer kan roe ned rumlingen inni meg.
Jeg vet jeg kommer litt brått på nå. Jeg vet jeg høres ut som en galning.
Og jeg burde kanskje være mer forsiktig.
Og jeg burde kanskje holde meg til manus.
Men det pleier å skje vakre ting når jeg blir sånn her, jeg lover.
Så stikk skjeen din i meg.
Ta ut den beste biten.
Den som lyser og liksom vibrerer.
Da du kjente på det nyklippede håret på bakhodet mitt, gikk det en revne i det stramme potetskinnet mitt.
Alt som var inni er nå utenfor.
Alt som var inni vil jeg gi til deg.
Ta på deg pysjen og kom ut i månelyset, baby.
Ikke la meg rulle videre til neste veikryss, når det er deg jeg vil se.

Tror ikke det blir noe nachspiel

Fyrstikkene mine er blaute, ser du.
Lysene vil ikke tennes.
Jeg pisket kremen for mye, ser du.
Den er ikke noe god lenger.
Jeg orker ikke å blåse opp flere ballonger,
jeg klarer så vidt å puste inn lufta jeg puster ut.

Så fint vær det er, sier de.
Så fint vær, og så fine blomster som vokser her.
Så mange hyggelige folk, og så pent de har kledd seg.
For meg er det satans likegyldig hva slags vær det er, jeg trenger ullteppet mitt uansett.

Jeg hadde en drøm en gang. Jeg hadde mange drømmer, faktisk.
Men de sa at drømmene mine bare var drit. Så nå har jeg ingen drømmer.
Jeg kan ikke se veien foran meg, og jeg kan ikke huske hvor jeg har vært.
Trærne knaker i vinden, og jeg har røykt opp pakka mi.

Hvor enn jeg drar, er det alltid det samme. Tida står stille, og den har gjort det en stund nå.
Jeg forstår ikke de som vil leve evig. Evig! Forstår de hvor lenge det er??
Føles som universet spiste opp ballene mine. Føles som det brant opp og forsvant.
Det er bare én ting å gjøre nå, ser du.
Jeg må finne det opp helt på nytt.

Hvor sunkne drømmer spøker

Jeg vil ut på havet, hvor sunkne drømmer spøker. Jeg vil sette meg i båten min, og fare langt, langt vekk. Jeg vil ha på meg en varm, rød genser, og ei lue jeg kan trekke ned når jeg ikke har mer å si. Jeg vil pakke en ryggsekk full av helt nødvendige saker, slik som kikkert og fiskesnøre, munnspill og vin, og i matboksen ligger det fire tjukke brødskiver med makrell i tomat og fire like tjukke med egg, også i tomat.

Her er det så mye bråk og spetakkel at jeg ikke kan finne bakken jeg står på. Her er det aper i lyktestolpene, slanger under bordet, og i hyllene i biblioteket er det hundre tusen biller, larver og edderkoppdyr. Her er det fullt kjør i hver etasje, og vi får aldri nok. Her er det mer gull og edelsteiner enn du kan tenke deg, og alle du møter høres ut som de er lutfattige. Her står maskinene på døgnet rundt, og pumper ut flatskjermer, touchskjermer og ferdigslitte lampeskjermer. Her er det glitter på brødskiva og fyrverkeri på do. Her er det bare å bælje nedpå, for vi vil for all del ikke huske hvor forglemmelige vi har valgt å være.