Carls dikt og min remiks av det

Kun i et enkelt liv,
Finnes det nok tid, til å skrive om døden.
Og jeg vil dø som Blake, syngende og takknemlig.
Allikevel pines jeg av denne tida,
av denne bevisstheten,
og dette enkle livet,
som dikterer dikt,
Om undergang.

Kun i et enslig liv,
Finnes det nok rom, til å danse med døden.
Og jeg vil dø som en bakterie, vrimlende og midt oppi det.
Allikevel lokkes jeg av dette rommet,
av denne søvnen,
og dette enslige livet,
som dikterer dikt,
Om nærhet.

Til Bia

Hva om skoene dine en dag står på en skohylle i en annens hjem Hva om alle de søte og rare ordene vi sier en dag bare ikke finnes lenger Hva om jeg når jeg er ferdig på jobb gleder meg til å se TV-serier og ete sjokoladepudding med ei jente som ikke er deg Hva om du aldri får sympati igjen for små ting i hverdagen du kaver med hver eneste gang Hva om jeg må fortsette resten av livet uten din begeistring for konsistensen på halvsmeltet iskrem og tsjekkernes jevnt fordelte velstand Hva om du aldri krangler om ingenting igjen, og heller aldri skværer opp igjen med en fernet eller en halv frossenpizza Hva om jeg en dag har ingen til å si ifra når jeg må skjerpe meg, og heller ingen til samtidig å understreke hvor flink jeg er Hva om jeg en dag kan ta på en mage så mye jeg orker, men ikke orke Hva om du får en som blir med på kjempemange reiser og loppemarkedturer, men som bare vil gå på de hippeste og veldig seriøse stedene, og kritiserer deg for at loppene du velger ut ikke passer inn i 20-talls innredningen deres Hva om du aldri mer kan skjemmes over å bli kjælet med  Hva om jeg aldri igjen blir motsagt når jeg sier jeg vil hjem og legge meg, eller aldri igjen blir tryglet om å stikke fra festen for pomfri og søvnige løfter om sex dagen derpå Hva om jeg aldri mer får kjenne sunlolly på tissen  Hva om du aldri trenger å si at du ikke er i humør til å pule Hva om jeg må begynne å skjule at jeg gråter Hva om du aldri trenger å si hvor lenge du blir ute  Hva om vennene dine ikke erter den nye typen din Hva om jeg aldri mer får lov å diskutere personligheten og livshistorien til fremmede jeg ser over gata, men får så mye jeg vil ta fly, avlyse avtaler, godta sponsortilbud fra Nike, og kjøpe all mulig drit ungene måtte be om Hva om alt en dag blir helt nytt og rart og feil og leggetid blir min nye yndlingstid fordi jeg da kan være heldig og drømme at jeg er tilbake i denne tida vi har nå

Verdensrommet

Dyret åpner kjeften
Kvinnene hyler
Mennene ser en annen vei
Stjernene slukner, trærne gror tilbake ned i jorden
Albatrossen vet hvor den skal selv etter femten år til havs
Ingenting er som det var, leseren bare blar og blar og finner aldri begynnelsen
Dyret åpner gapet
Møblene flyr ut gjennom taket
Kjolene ligger i søla
Brannvesenet står og ser på mens du går amok på badet
Ting blir aldri som de var, hvis du fortsetter å bla

Ambisjoner

Jeg er ikke her, jeg er ikke her
Du tenker på en annen
Livet går videre og knuser alt i sin vei
Tankene dine rekker langt forbi livet
La ikke meg forbli i live uten deg
Det var ikke meg, han er ikke meg
Du tenker på en annen
Du tenker på et annet land
Tankene dine rekker høyt over meg
Livet går videre og knuser alle

Skjær på stuegulvet

Du leser meg som en åpen bok og visker meg ut med fingrene
Torden i rommet mellom sidene, det står ikke skrevet i huden min
Det banker på døren, kjære
Det banker alltid på døren
Du hører putringen i buskene rundt huset som bare vi bor i
Usynlige blekkspruter, skjær på stuegulvet
Jeg står rett foran deg og du ser rett gjennom meg
Jeg går i ett med veggen
Du holder meg fast og gnir meg ut
Tanga tar meg tilbake
Krabbene kommer

Så mye blekk at sidene like gjerne kunne vært blanke

Rokade, baby

Fylla igjen
Ramla ned trappa full
Av all slags drit fra gudvethvor
Blunker helt skeivt mot deg
Nå sitter jeg bare her på fortauskanten og klorer opp armene mine
Roper og harker mot månen og uskyldige pliktoppfyllende borgere som må skynde seg forbi
Jeg er blitt en fotlenke
Vennene mine må gå saktere for å få meg med seg

Tannpine

Vondt i ribbeina
Nappet ut av jorda
Brekke av et barn
Så mannen blir ren og rett
Og knekt

Malingen størknet
Ansiktet smuldret
Og karusellen pisker oss langt forbi krem
Hvem er du som tror du kan elske
Alltid higende etter sprakende lys
Alltid så pyntet
Du kan ikke dekke over din helt gjennomsnittlige sjel