Vanilla Sky

1. Sent besøk
2. Beats
3. Selvoppofrelse
4. Holde masken
5. Forevige
6. Gape over
7. Valgfrihet
8. Spill
9. Dele godene
10. Rømme
11. Abra los Ojos

Navlestrengen

Noen jenter blir irriterte av at du vil ha dem,
noen irriterer seg over at du ikke vil ha dem,
noen ganger er det samme jente det er snakk om.

Jeg bor for meg selv i et hus med mange andre.
Jeg liker at det er mange andre i rommene ved siden av,
og jeg liker at kjøkkenet og badet er helt mitt.

Jeg bor i et hus halvveis opp en bakke som er halvveis på veien til Løvstakken—avhengig av hvor du starter fra. Huset mitt er omringet av gravlunder, og jeg liker å gå rundt mellom alle minnesmerkene. Jeg håper du ser minnesmerkene jeg har laget for deg.

Jeg lager dem fordi jeg ikke husker så godt lenger. Ikke kan jeg se så langt fram lenger heller. Har vært stuck i en loop i ti år. Men jeg pusser brillene mine likevel.

Jeg håpte jeg skulle bli løftet opp fra bakken da jeg ba om det. Jeg ba om det mange ganger. Samtidig har jeg alltid vært glad i bakken. Kanskje bakken alltid har løftet meg opp fra noe under den.

Noen ganger har jeg trodd jeg var død uten å være død. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var død og faktisk være det.

Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født.

Jeg ville bare legge meg til å sove da klokken var ni, men jeg kom ingen vei, og da klokken slo midnatt, gikk jeg til Esso og kjøpte snus. Jeg satt på Hannah Diamond. Og jeg følte at jeg ble løftet fra bakken—litt.

Jeg har skrevet disse tingene i over tolv år, tror jeg har tjent et par tusen kroner og en håndfull ølbonger. Og noen jenter.

Jeg har alltid vært rik, uten at det var min skyld. Og selv om jeg føler meg fattigere enn noen gang, er jeg nok fortsatt rik. Men jeg håper jeg kan gjøre litt av det til min skyld.

De sier jo at jeg skriver fint.

Rundt meg til jeg sovner

Jeg pleide å gå alene på bar og bare høre på musikk fra headsettet mitt i et hjørne.
Jeg pleide å drikke øl fra klokken fem til klokken ni.
Jeg pleide å gå hjem alene med John Olav Nilsen jamrende i ørene mine.
Over den broen. I sidelengs regn. Og en brølende vind som bare bodde der.
Jeg pleide å stavre meg oppover og oppover, langs krypende stier, over langsomme bakker.
Jeg var en annerledes fyr da,
Jeg har blitt en huskjær glød i peisen,
Nå som noen er der, noen som lurer på hvor jeg er,
noen som tar meg til seg, og banker meg opp hvis jeg ikke kommer hjem.
Regnet har mistet sin dramatikk, ølen har sluttet å sprudle,
Livet puster meg ikke i nakken som det gjorde før,
Fordi noen står bak meg og holder rundt meg,
Rundt meg til jeg sovner.

Hvis du finnes

Hvis du finnes, kan du få meg.
Hvis du finnes på ordentlig, og ikke i et parallelt univers,
Hvis du ikke er på andre siden av glasset, men her hvor jeg kan ta på deg,
Da kan vi godt være sammen.

Hvis du puster, både inn og ut, kan du få meg uansett hvordan du ser ut.
Jeg har ikke tid til å drømme, ingen tid til å nøle med glasset i hånden.
Jeg dør, jeg visner, jeg viskes ut for hvert forførende blunk med øyet.
Hvis du er der om morgenen, kan jeg være her om natten.

Hvis jeg lener meg mot deg, og du ikke blåser bort som røyk,
Hvis tordenen alltid følger lynet, hvis slagene alltid gir blåmerker,
Da vil jeg være din.
Da vil jeg ta form ut av røyken og blåse lyn du kan lene deg på.

Jeg er saltet på steinen, jeg er flammen i peisen,
Jeg er knuten som holder hele rommet i spenning,
Men trolldommen kan ikke vare-
Jeg må hvile akkurat som solen må legge seg om kvelden.

Mvh. Dyret

Stillhet. Mørke. Være alene i leiligheten. Det gjør meg livredd. Fortida, framtida, nåtida, de har alltid vært viklet inn i hverandre. Når jeg er helt alene, uten musikk, uten telefon, uten noen der til å høre meg gråte, da kommer hele livet mitt på besøk i form av en vind. Når det er bare meg, er det ingenting å holde fast i. Bare øyeblikk, uker, år som glapp, som jeg brant opp på gata, som ingen lenger vil ha. De er alt jeg kan holde fast i, og jeg slukes av en malstrøm av bommerter, ubrukte sjanser, utemmet frykt og sinne, måneder av galskap, år av labyrintiske spaserturer fram og tilbake, alltid må jeg tenke over det før jeg gjør det, men så gjør jeg det aldri, og da må jeg plutselig gjøre alt på én gang. Drikke, pule, velte veggene, sprenge alt jeg bryr meg om, bare sprenge det bort. Jeg er en demon. Jeg er en storm. Til jeg roer meg ned og blir dus som et hamster. Eller en papaya. Jeg har alt en mann kan drømme om, alle muligheter du kan tenke deg, vet du. Men jeg er ingen mann, jeg kan tenke meg så mye mer enn en mann, og jeg knuses under vekten av drømmene mine. Hva, tror du jeg drikker for å ha det gøy? Jeg drikker fordi jeg ikke vil høre på meg selv. Jeg drikker fordi alkoholen - løsemiddelet - skyller bort drømmene mine, lirker meg ut av knuten av uferdige planer, planer som er for langt vekke og for tåkete til å begynne på. Jeg skulle ønske jeg var en mann. En som liker å se på fotball, gå på jobb, spise biff, være dum og frekk og fornøyd med seg selv. Jeg drikker for å bli det. Men det tar livet av meg. Jeg forsvinner, celle for celle, synapsene mine klippes av, jeg synker ned i vannet som en fullrigger som blir til en yacht som blir til en cabin cruiser som blir til ei jolle som blir til treverk og rustne spikere. Jeg synker helt alene ute på havet. Fordi jeg vil ikke rope etter hjelp, det er jeg som hjelper, det er jeg som seiler for fulle seil så jeg nesten letter fra overflaten og opp mot fuglene. Jeg er en demon, forstår du det? Jeg kan gi deg alt du ønsker, jeg må bare spise hjertet ditt. Jeg smaker på saltet på armene dine, jeg viser deg verdener som ikke finnes, jeg stryker deg på låret, og jeg tar en liten bit av hjertet ditt når du ikke følger med. Når du ser stjernene jeg ser, men som jeg ikke når opp til, gnager jeg på hjertet ditt til du ikke kan høre basslinja lenger, til du bare ser helvetet jeg ble sendt fra. Jeg er et sort hull. Du er en mann eller kvinne som søker noe større. Det er ingenting større. Hold deg unna. Ta tak i gresset, biene, glatte små steiner i elva. Hold deg fast i lyktestolpen, knappene i skjorta di, cappuccinoen, alvene og englene dine. Jeg er altfor tung, asfalten , internettet, til og med døden, rives i filler av mine fingertupper. Det er bare én som kan felle større tårer enn meg, og Han er ikke til å bli klok på. Folk deler ut "telefonnummeret" Hans, som om Han satt på et kontor slik som sjefen din. Jeg er Fienden. Han sitter ikke på et kontor. Han er overalt, inni alt, utenfor alt, og Han er alt som kan la deg dø. Dø på ordentlig, ikke slik jeg kveler deg sakte, men dø på et blunk og bli fri. Det er bare så vanskelig å se forskjell på oss. 

PS: Drømmer er giftige.

Ehe

Hold meg fast mellom fingrene,
Og gni meg ut som blekket mellom sidene
Lokkene dine krøller seg rundt tærne mine,
Krøllene dine lokker meg ut av klærne mine
Hold meg fast med blikket,
Jeg kan føle det der stikket,
Ikke si at du vil ikke. Ikke! Ikke!
Du legger meg i bakken med de øyenbrynene
Kom, la oss se hva som skjer under dynene
Kan du pensle meg med malingen din,
Blir jeg pusen din, hør på malingen min
Lyden av nytelse surrer rundt i rommet
Det er max ytelse, vi flyter på skummet
Du ser ut som et vilt dyr jeg har lyst å fange
Legg deg ned hos meg så vi kan bli mange
Når du hopper på meg, føler jeg meg diger
Hvis du kjenner etter, kan du merke at jeg stiger
Ta tak midt på med dine sterke hender
Kom igjen, jeg vil være mer enn venner

Månelyset, kanskje

Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Selv om du har hørt meg, har du ikke forstått hva du har hørt. Selv om du kan føle sporene mine i jorden, gir de ikke mening for deg - i hvilken retning har jeg gått? Én gang så du meg stå rett foran deg. Jeg var så nær at du kunne kjenne pusten min på huden din. Et tungt, rolig utpust, etterfulgt av en litt for lang pause. Så et voldelig innpust i siste liten. Jeg sto der i en lysning i skogen, og været luften, forsiktig. Det var noe kraftløst over synet som møtte deg. Det så ikke ut som at jeg var helt involvert i det jeg holdt på med. Det ene øyeblikket løftet jeg hodet og vendte det sakte rundt, som for å finne lukten av noe over meg - månelyset, kanskje. Men så lot jeg snuten falle ned, og selv om du ikke kunne se øynene mine, så du for deg at de bare hang i luften, ikke rettet mot noe som helst. Jeg så nesten menneskelig ut, der jeg sto og lurte på hva som var vitsen med det hele. Du hadde hatt fingrene dine rundt pistolen din hele tiden, men da du så meg slik, løsnet grepet ditt. Jeg flyttet hodet igjen, og du fulgte blikket mitt oppover, mot stjernehimmelen. Det var bare én ensom sky der, som gled stille over et hav av glitrende stjerner. Et øyeblikk glemte du også tid og sted, og sank inn i verdensrommets uutgrunnelighet. Da du ble deg selv igjen, fant hånden din kjapt tilbake til håndtaket på pistolen. Du så bort på meg, og der sto jeg og stirret på deg. Du tok et skritt bakover av refleks, og jeg sprang avgårde inn mellom trærne. Du sukket, og fortsatte å gå. Jeg er et vilt dyr. Kanskje er jeg et rovdyr, kanskje ikke. Du ser snurten av meg av og til, når du stopper opp og glemmer hva du holdt på med. Si meg, hvilken farge har jeg? Du kunne sverge på at jeg var rød, men noen ganger er jeg ikke rød i det hele tatt. Si meg, hvor stor er jeg? De første gangene du så meg var jeg omtrent på samme størrelse som deg, men en gang så jeg ikke større ut enn en kanin, en annen gang så det ut som jeg sto høyere enn trærne. Jeg har klør som ei gaupe, men beveger meg som en elg. Fengslende som en ørn på jakt, men forvirret som et ekorn slik jeg spurter fram og tilbake. Du har vært i skogen mange ganger, og du kjenner dyrene i den godt. Du vet hva de vil, hva du kan lokke dem med, hva du kan skremme dem med. Men disse merkene som er klort inn i bjørketrærne er ikke som de skal. Du følger etter meg ned mot bekken, men når du kommer ned til vannet, står jeg plutselig bak deg, på veien du kom fra. Munnen min åpner seg, og du tenker "endelig, få høre hvordan du brøler", men den eneste lyden som kommer er bladene som klirrer i vinden. Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Jeg lukter det varme blodet som pumper rundt i årene dine, jeg ser de flakkende tankene bak øynene dine. Du lyser opp på radaren, og overdøver de andre blipene. Du lukter så godt, du hadde vært så god å sette tennene i, men jeg kan ikke finne halsen din. Hvis du ikke vil bli spist, hvorfor kommer du og drar meg i halen? Skal jeg forsvinne tilbake inn i gresset, og etterlate deg med bare halen? Eller hvis du har det i deg, kan jeg legge hodet i fanget ditt, og du kan finne pulsåren på siden av halsen min, og fullføre det.