livet

jeg satt pris på det
det klikka ikke helt, men
det tilfredsstilte

karate kjempekul nummer en

oppå alt det andre
det som ikke vedgår dere
eller vedkommer oss
det som smyger seg forbi fingrene
som kryper oppå alt vi hadde
samlet oss
for å komme oss vekk fra
og unngå
denne ubehagelige opplevelsen av deg selv
men som skriker deg i ansiktet
og lytter så altfor nøye til hvert ord du tenker
dyret uten ansikt
kroppen uten hode
hud og ikke mer
hår og aldri igjen
ikke oppå alt det andre
som kom seg forbi
et sluk i sjelen
en forstyrrende sang
og du ligger der forslått
med deg selv i armene
og risikerer livet ditt for deg selv
hvem, sa du?
hvorfor ham?
hvorfor ikke meg?
det kommer ikke noen andre
det blir aldri noe av
hvis ikke det blir ham!
altså meg
nei, ikke nødvendigvis
og ikke med det første
den førstefødtes føderett på forrang og fremragelse
i en ubrutt sirkel av idioter
i en ubrutt ring av katastrofer
smetter han unna
og etterlater oss
med hverandre
hverandre
hveranfg

Nei

Vel, de stygge barna har lagt seg og de vakre tar på seg støvlene sine
Klokken slår for en ny massakre nede ved disken
Jeg holder meg hjemme og puster liv i noen gamle bøker
Lar jævlene kjempe krigen sin selv

Du kan ikke bare trampe inn her og kreve å få et par av møblene mine
Du kan ikke bare forsyne deg av lenestolene mine fordi du skal ha usmakelige gjester eller fordi du skal drive dank som en pompøs geit
Jeg er ingen venn av udyr
Jeg står for ærlighet og hengivelse til noe vanvittig og stort
Jeg står IKKE for apolitisk vrøvl eller stormannsgale anarkister
Hvis ikke du kan bry deg nok til å prøve å skjønne hva du selv snakker om, hva du selv driver med, hva du selv drømmer om, for ikke å snakke om hva andre drømmer om og innerst inne ønsker,
hvis ikke du gidder, hold kjeft!
du har ingenting med å snakke som om du har noe å si
enten du er en lathans som offentlig forkaster "systemet" fordi du ikke har peiling selv eller du er en redd gnom som tror alle er ute etter deg og du vil ha meg til å være ditt jævla emblem eller du er en psycho eks som tror du kan vinne dama tilbake ved å være ekstrem og pervertert autentisk eller du går rundt og snakker stygt om det jeg gjør og likevel vil at jeg skal gjøre det for deg eller du bare hører på dritmusikk og ikke kan respektere at andre hører på mer eller du tror det er kult å latterliggjøre folk som er annerledes..
få deg en jævla hobby
jeg har ikke tid til å holde noen galla for deg.

Snømannen

En sen kveld jeg gikk hjem
passerte jeg skolegården hvor jeg pleide å leke
Og i lyset fra en enkel gatelykt
fikk jeg øye på en forunderlig, forfrosset figur
Kinn av is og spinkle pinnefingre
en forvrengt gulrot til nese
og to harde steiner som stirret ut på meg
Jeg tenkte hvordan har du kommet inn i verden?
lille snømann i juleferiens ødeland
Ble du som meg skapt av andre
Latter og moro på et mykt underlag
førte til klumper som klumpet seg sammen
Og menneskene ville lage en til av seg selv
Vi ble formet av andres inntrengende hender
Velmenende og insisterende klapp og klassing
litt mer sånn og bort med dette og her har du en potet du kan bruke som hjerne
Når så natten kommer og de går hjem og du blir i igjen i den ensomme kulda
hardner du bare til og fortrekker ikke en mine
Men når noen du ikke kjenner finner deg neste morgen
og kommer bort og drar av seg vottene og tar deg dels i panna dels i øyet
som er skikken blant unge barn
så blir du varm, og for en rar følelse det kan være!
Du blir myk og svak og du begynner å renne
og du klarer ikke lenger å holde på maska
kanskje du mister nesa di
eller øynene dine triller ut foran barnet
og så vil hun ikke være med deg mer
for ingen liker en plaskende pudding
og så blir det kaldere enn noensinne
og du fryser fast i din forkvaklede forfatning
Så står du der til evig tid, alene, uten nese, kanskje noen til og med sparker i deg
Helt til en dag solen kommer
og tar alle sine barn tilbake.

Når det er for sent

Krateret i veggen stirrer på meg

jeg står i døråpningen med sengetøyet i armene

og jeg hulker

Hullet i veggen tenker

"for en taper"

jeg bretter kroppen min og legger den på plass

Ungene har ikke lagt seg

de kravler ned trappene

som edderkopper

velter og triller ned trinnene

en, to, tre

fem, seks, sju

plutselig har jeg hele eplekurven rundt bena mine

og de drar meg ned i noe kaldt og ufyselig noe

Desember

Med bøyd nakke og hatten klemt tett inntil brystet
Går jeg gjennom byen
Ingen her kjenner navnet mitt
Elleve millioner flakkende døgnfluesjeler
Og nittini millioner lys å trekkes mot
Over kjøpesentrene og i alle de glinsende telefonene
Men de er svikefulle
Lyset svir og jeg prøver å skjerme øynene, men det borer seg gjennom fingrene mine
Jeg går inn i noen butikker
Butikkene går inn i meg
Og så ser jeg etter en venn å kjøpe
Eller noen jeg kan selge familien min til
Men det er bare en følelse
Bare dumme, gamle meg
Som ikke har grep om virkeligheten

Smoking in the bushes

Buy me a cigarette, and remember, don't forget
while you quiver and shiver and groan and moan
that it's alright when the lights go out in the night
and your hands turn blue and your girlfriend too
the stairs don't go on forever, you know
they won't, because they don't, you know
if you turn around before she hits the ground
and you never see the cold, dark glee
of a mad-magic night under the neverending sea
or the trickling sweat of an overdosing tree
blushing from death by a mean girl's breath
crumbling in corners and fumbling for hours
lift your mind and catch the last fucking line
petering out in the mud or the bed
all wrinkled and dry like a fish in the sky
phoning home to tell them
going back to find them
looking away, no,
 going astray
when the end of the world
looks like yesterday's
ashtray.

"En erhvervet kuldegysning" av Lars Hübert

Rasfaren er overhengende nær, på kvantenivå sies det

Jeg venter på deg og tenker på kakkerlakker og menn uten neser og munner

Du kommer og vi venter sammen. Hvem bør vi lære av, spør du. Jeg vet ikke

Vips, og bunnen av bøtta blir igjennomtredd. (Var det jeg som gjorde dette?)

Tråder av årvåkenhet og danselyst

Vi tar tak i trådene og hverandre og lager en innhengning. Vi er presise, og området blir dermed større. Du finner et nebb, jeg finner en kråkefot. Jeg ser din frosne munn og tar hånden min rundt den.

Vi skal lære av seileren, sier jeg, ute i luften

Nachspielet versjon 2

Dødningen sleper sitt eget lik til festen
bassen rister og trommene slår
skjelettene der klaprer i takt

Han uler mot månen og prøver ikke å skjelve for mye
han er blek og han er kald der i folkemengden
biter tennene sammen og danser som en helt

Så ser han det
en blond visjon med myk styrke
og varmt pumpende blod i en kropp som ikke er død
et liv fullt av mer liv
en ny verden i et smil
ei jente

Han roper ut med sine stive lemmer
og faller pladask gjennom skyer av svett damp
det faller solskinn på liket, det våkner varme i beinrangelet
skulle så gjerne holdt henne og brent opp

Hun svinser over til ham og plukker ham fra gulvet
han prøver å stotre men ender opp med å danse med henne i stedet
de glir hit, de glir dit, de glir fra hjørne til hjørne
ting skjer fortere enn du kunne sette fingeren på
et par bryster som avgir eldgamle krefter
et tak og så et tak til og så glipper det
hun sier nei, nei, ikke sånn
jeg har en gutt hjemme og han deler mange ting men ikke dét

Nå greier han fint å stotre og han skjelver som et tog
han står stille men suser liksom ut i det mørke verdensrom likevel
han ruller rundt og rundt og smadrer beina borti de kjølige stjerner
han rister på hodet og hutrer der ute i ensomhet

Beklager, sier han, det skal ikke skje igjen
bråket fra festen hadde tatt ham tilbake
ingen slipper unna
hun danser fortsatt
han sleper sitt eget lik videre inn i morgendagen og prøver ikke å skjelve for mye

Nachspielet

Med tung pust vil jeg fortelle om mine armer og bein
som strekker seg ut etter deg
Jeg prøver å finne deg blant de dansende skjelettene
som skrangler og roper etter en varm kropp de selv har mistet
Under en ond måne og blinkende fugleøyne
tilbyr de deg et skrøpelig begjær
og hensynsløse røsk etter noe mykt å holde i
Det bråkete rommet er fullt av disse råtnende likene
som faller fra hverandre ved daggry
Scenerøyken fengsler deg og stenger meg ute
fra den ville trengsel om ditt lyse hår
Jeg klatrer opp i toppen og forgreiner meg
beina mine trår på fremmede bølger
armene mine bryter gjennom grusomme figurer
En mannevond dverg skal til å sette tenna i deg
jeg blunker og ser det igjen og igjen
jeg gnistrer av det jeg er og lyser forbi alt dette våset og i siste liten krøller jeg fingrene mine rundt deg og løfter deg opp fra råtnehavet og børster vekk avskummet fra dine syngende lår

En sprø vind tar oss med hjem til våre venner hvor folk har sine egne kropper og kjærester får stå i fred

Regnet

Endelig klar. Etter lange omveier møter jeg pensum med den kongelige velkomst en som meg forventes å gi. Jeg kaster fakta rundt meg og snapper opp luktspor av potente kunnskaper. Jeg elter teorier og suger til meg sentrale spørsmål mens jeg velter meg rundt i øyeblikkets overflod av berikende klinkekuleguder som lurer bak alle ting og alle små og store steder. Jeg brenner av følsomhet og jeg stuper inn i framtida hvor de lærde ber meg på middag og styrken min sprenger ideer og golde levesett smadres av forfriskende, bejaende regn.

Å bli fratatt sin seng (nå må du våkne)

Ut av mørket kremter nøkkelen, den vrir låsen. Folk kommer inn overalt, enten du er hjemme eller ikke. Man anstrenger seg for å sove ubekymret videre. Man lukker opp øynene og stirrer litt i taket. Man lukker øynene og gir alt en har for å sovne. Men det går ikke. Folk prater om et vindu som bør skiftes ut, folk serverer hverandre intetsigende kommentarer om livet. Folk drar. Man erkjenner at søvnen ikke har tenkt å komme tilbake, og fyker opp av sengen i en mild rus. Man samler klær og skolesaker, faller overende mens man tar på seg buksa, sprader ut i stua med trøtte øyne og et stort glis. Doen fortjener et alminnelig besøk. Så sklir man inn i de overnaturlige joggesko og bykser ut i gata. Her er det sol og medborgere, det er fantastisk! Tenner en sigarett for å feire den nye dagen.

Bernt

Bernt var ingen kvinnes skomaker. Han var en pølsespisende, fryktinngytende, akademisk danseløve. Han danset seg gjennom pensum med sine egne føtter. Han laget ikke skoene sine selv, hvorfor skulle han det? Det er ingen som krever av forfatteren å lage papiret i bøkene sine, eller av billedhuggeren å gro steinene sine hjemme. Han var danser, og det var danse han ville og måtte gjøre. Han kunne ta seg en liten pause for en pølse i lompe, men så var det rett på'n igjen. Han danset i mange, mange timer, hver eneste dag. Det var noe av det som gjorde ham så nifs. Han var så umenneskelig flittig.

han våknet til sol. så ringte det på døra. han virvlet opp noen plagg og løp for å åpne opp. hallo, denne er til deg. en pakke. fra helene bøksle. oioioi! han lukket døra bak seg og satt seg ved kjøkkenbordet. hvorfor har hun sendt en pakke til meg?

Blå jakke over lange ben

Du vet ikke hvem jeg er, men du har sett meg sammen med vennene dine. Du har sett mitt lange hår, mine brune, romslige øyne, du har sett smilet mitt og hørt noen av ordene mine. Du liker meg. Men du kjenner meg ikke. Du har aldri følt skuddene mine. Jeg har også sett deg. Jeg kunne godt tenke meg å berøre deg. Å være hos deg til merkelige tider, å besøke hellige steder sammen med deg. Kjøkkenet, toget, bakketoppen, stranda, teateret, soverommet, korridoren! Hvordan kan jeg overbevise deg? Skal jeg sprelle med ord og tanker foran resten av vennegjengen? Må jeg motarbeide min mangel på muskler? Vil du at jeg skal spille musikk? Burde jeg få deg til å knekke sammen med vittige kommentarer? Hvem er det som orker alle de tingene?

Når hjulet dreier

Jeg sitter i lenestolen og lytter til en storm
menneskene blåser vekk med all deres kakling
flammene i peisen fortærer en planet
jeg sitter og nipper til en ny verden



Jeg sender bud på et troll av en frisør
hun kryssforhører hår og beskytter meg
hun klipper av det som faller av
jeg greier meg ikke selv

Rasende buser trompetisten inn
han hyler og rister meg sanseløs
jeg hoster et forkvaklet "se det,
det er en som kan sette tonen"

Det er så mange saker liggende på hylla
flere enn en til hver
flere enn tusen til deg og meg
flere enn alle trådene i alle bukser i verden

Jeg begynner å lure på om jeg er hjemme
møblene her ser kjente ut
tigrene på veggene snakker til meg
sier jeg er blitt gammel

Jeg skjermer meg for måkebilen
med et foto av meg selv
det spiller ingen rolle
jeg snør ned likevel

Jeg ser en hund spasere over broa
jeg prøver å følge etter
og gni vannet av brillene
men jeg setter meg fast i noe avskyelig slagg

Jeg får ikke til å høre det jeg pleide å si
gamle, fleskete setninger med alt for mye saus
nok til å drukne en liten familie
nok til å oversvømme tankene mine



Bakken kjennes varm og jeg er ikke fin på det
jeg legger meg ned i mørket
lar sommerfuglene dekke kroppen min
og drar avsted

De hvisker i skyene

Glemt fra hverdagen
Låst bort i tusmørket
Er handlinger av elektrisitet
Som leder opprinnelige krefter gjennom generasjoner
De titter fram for å se om du kan forstå
De hvisker i skyene
De bærer kjempers kart
Vi må bare kjenne under dyna
Og rote i gamle magasiner
Kaste oss utfor trappene
Blunke i skuren til vi ser oss selv
Smile tilbake fra et hav av feiltrinn

Skisse av en syklistprins

Han red en lilla sykkel gjennom et øde landskap av folk som ikke hadde noe å gjøre. Han flakket ut og inn av syne som en fisk i tangen. Svisj - svisj - velvære og nytelse bølget utover fra de dreiende hjulene hans. For de som kunne oppfatte sånt, mener jeg. De fleste la ikke engang merke til at han var der.

Å sykle var hans orgasmisk-transcendentale urdrøm, og sykle var det han gjorde akkurat da. Han skrenset, sjanglet, akselererte og lettet. Rundt og rundt som planetene gikk hjulene. Kosmisk stønning og sukking hørtes i gangene. En fyr sa, Eh, du kan ikke sykle her inne. Han svarte ved å forsvinne et øyeblikk før han brukte en greie som rampe og svevde over hodet på fyren mens han gliste frekt.

Twin Towers kollapset idet han landet.
Eller noen jenter forelsket seg.
Han landet, og det ble stille i kjøpesenteret.

Stativliv

Deg har få forsøkt å imponere,
de ville heller repetere,
sånne kjedelige fraser
som "likeverdige raser" og "ingen militære baser".
Side opp og side ned,
tankens kropp tapetseres med,
ord fra rommet langt ute, der hvor ord brukes som pute,
mellom hodet og sjela.
Sjela er mot hodet som erta er mot prinsessa,
iallfall når hodet er indoktrinert, kupert, stupert, berøvet enhver vesentlig kontroll over rock 'n' roll.
Plagsomt er det, når langsomt det
reageres på hjertets protest mot familiens løpe- og kjøpefest.
Dunk dunk, det dirrer i dine dumme drømmer om ”demokrati”, ”deflasjon” og ”drikke”!!
Kanskje du vil noe annet enn dette kallet – et stativliv, bundet i en sjelesele?
Du dysses ned av eklektiske, elektriske budskap om kjøp og salg av dritt
som resolutt reklameres at det absolutt rekommanderes at skaffes – av du.
Det er nemlig ikke mulig å klare seg med utkommet av ens egen fu.
Tankene tenkes tradisjonelle og troverdige, mens følelsene forstås som frivole, fandenivolske, fantenes fusk og frilynt rusk.
Slik styrer setningene sjelas skjebne ved å virre virilt rundt våre hoder
slik karbondioksid visker vekk vår klode.
For hode og sjel var venner ved verdens vår, men morske menn var ved makta!
De drepte den deilige diskurs mellom følelse og fornuft, og de svara som sluttes nå er ingenting og tankespinn, men man trekker i det minste magen inn.

Lufteturen

Jeg er en mann uten tanker, jeg er et dyr i lenker
jeg dreper for å roe meg ned, jeg kverker lederen deres
hodet smelter over tastaturet, tungen min ute på en luftetur
hvem er det som står utenfor vinduet, kjære?
det er nøkken, han har kommet for å hente deg
ååå, jeg griper i lufta etter noe å ta tak i
jeg treffer aldri bakken
jeg er ute på en luftetur
jeg er et dyr, ikke tanker
jeg er lenket fast til menn som vil hverandre vondt
nøkken, nøkken, hvor er det vi skal?
er det lukten av synd som kommer opp over åsene?

Ansiktsvask

Jeg vokser,
La meg få bli litt ydmyk på mine eldre dager.
Noen av oss har antydet at jeg er en slags mental juggernaut. Det er jeg ikke.
Jeg har ikke kommet til jorden for å sette de lærde på plass i deres egne fag.
All verdens ekspertise er ikke bøyd ved min hånd.
For en latterlig tanke!
Skulle jeg, en skarve ungdom uten tunge bøker under beltet, kunne avgjøre spørsmål giganter over hele verden strever med?
Nei, jeg har vært arrogant. Jeg er for slapp til noe slikt.
Kontroll eller toleranse, sjenerøsitet eller sparsomhet, kunst eller pop-
Det er noen virkelig klissete, kinkige problemer.
Jeg vil ikke lenger spille rollen som latterliggjørende genial oppkomling.
Bare oppkomling holder lenge.
Dog, jeg synes fortsatt intellektuelles språkbruk burde forenkles.
Å snakke om vanskelige ting trenger aldeles ikke å være vanskelig.
Det er å gjøre noe med tingene som er vanskelig.
Jeg skriver nå fordi jeg ble kvalm av arrogansen min, det syntes som om den blokkerte mulig produktive relasjoner.
Jeg gjemte meg bak min flotte kappe.
Nå har jeg blitt edru, og jeg har forsiktig dyrket disiplinen min.
La meg lese meg opp, la meg foredle kunstene mine.
Ild hadde jeg fra før, nå bygger jeg bålet å mate den med.

noen ganger

snegler synger dødens sanger
fremtiden er fager
hender henger ned fra himmelen,
og jeg kan ikke finne barna mine

hjorter horer for helvetes hester
ting tar tid, tigere tar liv
en bombe smeller i det fjerne
og oksene faller døde om

på pinnens perrong passer politimenn på
å ønske seg den andres kone
å bevege samfunnets hjul
til saften spruter

Knel for boblene

Du tror du vil finne svaret skrevet på ei side
du tror at å trakte etter glimrende ideer gjør deg større
og at hver diskusjon vil ta deg lenger
men når alle bøkene er trakterte, og hvert ord er luftet
vil du fortsatt være helt vanlig
strålene i hodet ditt vil blekne når du prøver å ta dem fram
du vil ikke skinne, du vil ikke finne attråen du så sårt ønsker
ikke fordi du ikke er smart
ikke fordi du ikke er rettskaffen
ikke fordi du ikke har tygget på hver gren av klassisk filosofi
det er fordi du ikke kan danse og synge med pikene
din storhet gjør deg ufølsom
blomstene blir knust av dine voldsomme argumenter
og du klarer ikke finne på noe fint
selv om du er omringet av folk som kan.

Du velter rundt som en snegle med bokstablene dine
den kjedelige prosaen din som ikke går noe sted men bare snerrer
fra en pøl av kroppsvæsker som du så ubekymret deler med verden
mens du føler deg selvtilfreds med at du kan være så spontan og fri at du bare gjør fra deg hvor som helst
men friheten din stopper der.

Ekte frihet er å kunne få jentene til å smile
og å få guttene til å grine
med en liten
                   knekk i setningen
eller et vips og så var regelen omgått
regelen som du er så stolt over å kunne.

Feberblues

jeg er alene
jeg er alene
jeg er alene
jeg er på rommet mitt,
på gata,
på flyet,
på hytta alene
jeg er en knugende følelse i magen
jeg ligger skutt på fortauet
jeg danser gebrokkent foran vinduene og folk stirrer
jeg er svimmel og forvirret og jeg vet ikke når bussen går
jeg surmuler med djevelen
inni en kokong av mel
jeg tør å ringe
men du har mistet mobilen igjen
jeg ringer som en diger kirkeklokke
jeg rister og vakler og flytter føttene i en pervers rekkefølge
jeg faller og ruller utfor
og kolliderer med blomsterbedet

du ser på meg som jeg var et eksotisk dyr
du ser på meg som jeg var en rar film
og så en vakker dag ser du på meg som du så etter noen å henge med
og så faller det hellige regn

Oh yes, d’er vinterstid

Og bakken har frosset til Norges største pinneisparkett

Jeg hinker hjemover fra en kaffe på torvet

Mens føttene glipper i alle retninger

Sola skinner ca. tredveårig på mine rosa bollekinn

Og bilene skrenser og støter borti alle de gamle damene

Som ligger og kaver fordi pelsluene deres skled ned foran øynene

Fly detter fra himmelen og krakelerer bakkelakken

Ordføreren holder seg fast i sekretæren for harde livet

Kulda er i ferd med å kvele det lille stearinlyset av et hjerte han har

Jonas sitter og traverserer eksamenens raviner i et klasserom på Katta

Han får hagl i skjegget og isbiter i ørene, men han er jo en hardhaus

En gammel havørn, et godt stykke bjørketre

Ingen ynkelig skoletyrann kan knekke hans vulkanhode

Elefantene begynte å tørste, så de kom seg på båten til Narvik

Nå drikker de seg fulle med isbjørnene i de glemte drømmers hule

Og pingvinene har inntatt Grünerløkka o emm ge o emm ge

Er ikke annet å gjøre enn å tenne seg en ny sigarett og håpe på det beste

At det skal komme snart, eller våkne igjen,

og ryste sivilisasjonen i sitt rustne rugbrødselskap!

Lukk vinduene, hent mer ved og sett på Titanic!

Dette er glørne fra skogbrannen i min indre vegetasjon

Blir vin rynkete og sur hvis du lar den bli hjemme helt alene i ei solfylt og lun stue som lukter både av meg og henne – sigarettrøyk og en mystisk blanding av såpe og gudinne?

Dette er underbevissthetens rastløse ompasykkelløp som suser ned fra fjellene

Som et selvrealiseringens snøskred

Tomhetens tomatsuppe renner over og siver inn under døra til naboen

Jeg er alene og forlatt i nevnte stue men venter et brev fra min gudinne

Hvis det blir kaldere nå hopper jeg på et fly, stikker til Kina, og bader i varm grønn te så kan du heller få et postkort du kan ha på toppen av pc-skjermen

Se på det når du har krampe i foten eller pinnekjøtt opp til strupen

Og de fargerike lysene, trådene av glitter og alle pakkene bare gjør deg deppa

Når alle juletrærne er felt og Kristiansand er snødd ned av innpakningspapir

Skal jeg sitte på en pute og sippe te og tenke på kjæresten min

Utsikt fra en forlatt villa

Når det braker gjennom kroppen min
og sansene mine sløres
når flammene rager på alle kanter
og hendene mine skjelver
når skitten blander seg med lyset
og det blir vanskelig å se

da skal jeg holde fast og få oss hjem likevel
da skal jeg holde fast og gi oss et hjem

hundene raser gjennom gatene
og regnet pisker kinn over hele byen
luften blir tykk og pusten blir tung
men du er frisk som ingenting

du er skjønn som lyset som slukkes

Akademienes vise

og skulle jeg dra til en annen verdensdel for å lese gamle tekster sammen med andre?
skulle jeg legge meg i selen for å lese knusktørre blader fra døde trær,
i Babylon eller Kina, i Amerikas store skoger eller Hellas?
så jeg kunne bli en ekspert, respektert som en ekspert, mistrodd og ironisert over som en ekspert
bruke dagene på å avgjøre om en tekst handler om familieliv eller staten,
datere når man oppfant abstraksjoner,
knuge på oppfatninger om hva skjeletter - nei, støv - foretok seg for ti tusen år siden?
gå til bakeriet og kjøpe en annen slags frokost enn den jeg ville kjøpt her
mens jeg lurer på hvorfor ingen er interesserte i det jeg driver med
å følge forfedrenes fotspor bakover i tid
så de første bål og de første klasserom blir til å ta og føle på
hva skulle det tjene til? en iling i ryggen og ikke mer
men ilingen er det jeg puster for

Grafitti

og kunne det stå fram noen
fra ordrekkene og melodiene
som var tom og åpen
en som av kryptiske knuter
stod opp og snakket rent
rett fra evighetens perspektiv
rett fra sigarettens hemmelige liv
som lot vondt være vondt
en av de eldste kretser
som ikke er et individ, men en verden

Spytt ut

det er å sitte stille på stolen når tiden ikke gjør det
det er å bli værende når de andre går på jobb
det er å hamre mot ruta og se kjærligheten bli igjen på busstoppet
det er en vane vond å vende

det er å legge hodet under puta
det er å stirre blankt ut i tåka
det er å invitere fremmede hjem og la dem bedøve deg
det er å invitere venner hjem og la dem bedrøve deg

det er å gi seg vekk til avgrunnen
det er å vente med det til i morgen
det er å tenne fyrstikker uten å bygge bålet
det er å begrave fremtiden i dag

jeg prøvde en gang å løfte på skjelettet
jeg prøvde å så nye frø
jeg hadde mersmak for de frie mennesker
jenter som holder deg fast og ikke slipper
gutter som løper med deg om natten

fokusert på å tenke nytt
og på å være det beste
snart byttet jeg det inn for en kvapsete arroganse
og en ny jakke

jeg kan se at noen har pyntet seg
er det fordi de skal dra?


jeg vet ingenting lenger
jeg påkaller englene ved deres rette navn
men det er ikke engler som svarer
en halv mann i en halv verden
de likte deg bedre da du kunne drikke
de likte deg bedre da du krøp på alle fire

Såpe og vann

Det var sommeren `06. Da kjerrene humpet avsted uten et sukk og trollene lå stivfrosne i kjelleren. Venner var noe som vokste langs veien. Med nok sol og litt sprang under vannsprederen ble de runde og røde. Av et uforsiktig skritt kunne de skvises, med en lunken six-pack kunne de vekkes til live igjen. Jeg så lenge etter dem på stasjonen, da jeg måtte ta toget til framtida. På reisen skulle jeg lære meg verdens hemmeligheter og bli lysets ridder. Men trollene tinte raskere enn forventet, og sverdet mitt var fortsatt bare av gamle fiskebein. Toget sporte av, og trollene tok seg inn i kupéen. De åt av mitt hjertes sang. De stjal av min sterke urgråt. Da jeg våknet var jeg i dalen og kunne ikke huske hvem jeg var eller hvor jeg hadde vært på vei. Jeg røkte og drakk og bannet på busstoppet. Jeg hadde en søt, kvalmende luft om meg, jeg mente jeg var en konge blant røvere. Jeg tok alles hender og slapp dem. Uten å blunke.

"Stubbelubben" av Rebecca Kjelland

Je fant, je fant, sier kjerringa tel gubben,
så gnager og smasker a på stubben,
den som gjørra gloheit, rund og feit
som en gladmanns mot og tro,
og skærru smaka pån,
skærru fån,
og nårrom sitter på stubben,
traller kjerringa ei ku er dryg,
og gubben skriker som en kråkekuk,
og når gubben og gamla ligger i køya,
gamla våt og gubben varm i trøya,
kysser kjerringa og gubben,
med tunge og frosketut,
og innimellom synges
Røtnams-Knut.

incandescent panties form the inner sanctum of my castle
up on the hill where birds of prey gather
far from others' pathetic attempts at articulation
plunged deep into the flesh of Mother Earth
following gaslight bunnies, electric mammals of clarity
I solemnly cook my last meal in this world
while draining every bottle of wine and choking on my burning fury
nobody calls me anymore, still my ears ring from mad loneliness
others just don't get it, and soon it'll be too late
when my plates start breaking, slicing their precious sustainability,
and drowning their families in shards
I can't feel my lips even as I speak to you
my vision is warped, my stomach twists
my love all erased
from your tiny faces
and your awkward secret embraces
I stand on my balcony wishing for another chance before I drop the bomb at last

Kompis

du lager kvalm
du skvulper rundt og raper slim
aldri gjort noe interessant for du går bare rundt og myser
sleper deg forbi jentene
og legger ikke skjul på noe
gliser dumt til mobilkameraet
grafser etter det som aldri vil bli ditt
for du er ikke en mann, du er en boks med kattemat
fra bardisken lytter jeg etter gryntene dine
jeg snurrer rundt og ser deg disse som pudding
du har aldri vært borti et geni før
kom deg unna før virkeligheten din sprekker
og hjernen din sprenger til alles ubehag
dama mi teller bare til tre
før du lander på ryggen og må åle deg hele veien hjem

Wariohead

du er sulten, så du koker opp noen solegg
bløtdyrene lar seg renne ned svelget

setter på siste skiva til Wariohead
knipser feite beats på forbipasserende øgler

hun drar av seg skjorta og putter noe i munnen
røyk og glør i senga, det hun mista på gulvet
                                                                    var
                                                                           han
                                                                                       forrige




en nær døden-opplevelse
hva om det eneste som passerer i revy
er  karakterene dine?
la din mentale garderobe ominnredes
og bland antrekk uten frykt

satt opp som et dikt
spjæret som fliser
lett utrustet med kniv eller klubbe
ord kommer og går

du bare tenner en fyrstikk, sant
håper at det skal funke
gir etter for deg selv

noe å feire ei jente med

pussig at det skulle skje nå
pussig at asfalten skulle våkne og kaste med nakken
sende meg euforisk flyvende i bakken
at mine skjelvende hender skulle holde rundt denne pakken
denne lyse åpningen i taket
blotter stikkelsbær og syriner og lekende barn og matchende gyngestoler
jeg gikk fra å være generalboms i et nabolag for mishandlede, bitre dyr
til å være eventyrprins i en by i skyene
da du spaserte inn i livet mitt
du, en drømmenes soldat
en som ikke glemmer våren
en kjærlighetens desillusjonerte dronning
en med noe å miste
du fikk meg løslatt, så jeg kunne strekke på meg og vandre fritt
så jeg kunne prøve min styrke mot gode venner eller på kjøkkenets blodige slagmark
så jeg kunne plukke ville blomster igjen
så jeg ikke skammer meg for å skrive i noe annet enn sand
for deg vil jeg aldri glemme å steke pannekaker
aldri glemme å bli hjemme når det blåser
aldri la deg stå igjen alene på dansegulvet
for et kyss kan være svikefullt
og et håp skremmende
hver dag er dagen for å minne deg på at jeg mener det
din glødende hud vil aldri savne friskt regn
og det vil aldri mangle rosa skyer under føttene dine

Gufs fra nåtiden

Snart blir du gammel og svak. Snart vil du trenge hjelp fra andre til å komme deg opp om morgenen, til å koke deg kaffe, til å oversette verden for deg. Nå er du ung og freidig, du svinser omkring uten følelse av ansvar for noe. Nå er du spenstig og spjåkete og tiden har ingen makt over deg - du er uendelig i din uavhengighet. Du kaster fra deg klærne og hopper i alle mulige slags sammensatte situasjoner som om de skulle være badekaret ditt. Men om ikke lenge vil dine valgs konsekvenser tynge deg og du må legge deg ned oftere og oftere. Da kan du le av hvor vidunderlig livet kan være.

Djevelens læregutt

Det er bare én som kan løfte sløret,
det er bare én som er fingernem nok.
Det er bare én som kan spytte i trynet på elitens konvensjoner uten å heve et øyenbryn.
Det er bare én som kan grave gull i språklige sumper, det er kun én som vil.
Den eneste som har sans for takt uten å la seg binde av det,
den eneste som kan smyge seg inn under huden på deg,
den eneste som kan åpne øynene dine,
den eneste som stråler fra blodet og ikke fra boken.
Bare han kan gi deg gaver fra fjerne land hinsides charterturenes ruter.
Bare han er modig nok til å la seg villede og snuble.
Bare han tør å oppdage språkets hemmeligheter uten å gi fra seg sin menneskelighet.

Kvestende kyss

Sannhet, kryp opp av krattet! Ikke la meg sjangle rundt i tvilens kvelende tåke. Ikke la meg ligge alene uten noen å tro på. En venn er ikke kun en venn, en venn kan være mange ting. Og kjærlighet er noe tynt og vilt som ikke lar seg temme av ord eller oppriktighet. Jeg vet ikke! Jeg lener meg mot min elskers dør og kan ikke se gjennom. Brystet brenner, munnen er tørr, nesen værer en søtlig, kvalmende duft. Alle er tro mot meg, de har ikke noe valg. Det var jeg som viste dem denne vakre verden, og om jeg skulle vende meg bort, vil verden råtne. Fjellene vil smuldre, solen vil slukne og de tidligere livgivende elver vil vri seg unna og la dem tørste i syndens feber.