Snakker du til meg?

Hvis du snakker til meg, hvorfor sier du det ikke som det er på en måte som ikke veiver med armene eller bruser med fjærene?
Jeg hører bare hyperkoblinger til tekster som jeg ikke har tilgang til fordi jeg ikke er innrullert på det studiet eller ved det universitetet.
Jeg hører bare klumper av design, voldtatte begreper og liksompoetiske slagord kjøpt under disken hos folk som umulig kan være vennene dine.
Jeg er ikke utdannet nok til å forstå ord som noe annet enn kommunikasjonsmidler, jeg er ikke utdannet nok til å forstå at vi umulig kan si noe av betydning.
Det er en vilt populær idé om at prat om usynlige ting må være kryptisk, men huff.
Jeg mener at hvis jeg er kryptisk så er det fordi jeg ikke alltid er så flink til å uttrykke meg, ikke fordi jeg går inn for å forvirre.
Men hvem vet, kanskje jeg er en større tåkefyrste enn en hvilken som helst politiker eller humaniora-student.

Problemet er kanskje dette kravet om logikk og tydelige holdninger. Kanskje hvis jeg slappet mer av, og du slappet mer av, så kunne vi utvekslet klumper av sement, voldtatte snømenn og virkelig poetiske små hikst som kommer fra våre egne innvoller. Vi burde ikke kreve av diskursen vår at den skal være glatt og bestemt når vi selv ikke er det.

Jordbær med fløte

Hun kniper sammen. Hun ser bort. Hun ler ikke. Kjennes ut som at jeg svetter. Jeg snakker bare om bading og mat, skitne klær og toskete ting. Hun vil snakke om hvordan en familie bør fungere, hvilke filmer som er "bra" og om at hun ikke vil bli kjedelig trist og for gammel.

Men jeg har lisens for å være enkel. Også for å være stille, klumsete, staccato og rar. Fordi hun kommer bakfra og holder rundt meg, fordi hun sier ting som at hun liker meg bedre enn en fyr hun alltid har likt best, fordi jeg har en hettegenser av skog som hun sendte hjem til meg med posten. Kanskje noen vil si fordi mitt ansikt har en attraktiv karakter, fordi jeg har en dypere språkforståelse enn praktisk talt alle du kjenner, fordi jeg har en tilsvarende dyp forståelse av filosofi og logikk, fordi jeg er gjort av ånd og edle drømmer og kjøttet mitt dirrer med undring og speiding etter den gode sti, fordi jeg er kreativ som en supernova, fordi jeg er omtenksom og fordi jeg elsker henne.

Hun traff meg som et lyn fra himmelen, vi er ennå omgitt av røyken fra den gangen. Når jeg stavrer meg opp bakkene, står hun på toppen, verdig og uredd som Kong Håkon på rådhusplassen. Så strekker hun ut hånden sin og drar meg inntil seg så frosten går ut av kjøttet mitt. Verden lyser opp og jeg kan ikke se skyggene jeg vanligvis flykter fra. Hun er så vennlig, hun sier aldri nei eller andre ting som ikke smaker godt. Hun er så pen, jeg tilbringer mesteparten av tiden med bare å se på henne mens hun rydder, sitter med knærne mot haka, eller snakker entusiastisk om akkurat de samme tingene jeg selv tenker på. Hun er så elegant, smart, morsom.

Hun ser på meg med vidåpne øyne. Hun skjelver litt i munnviken. Hun bryter ut i latter. Jeg føler meg vektløs og ingenting er i veien.

Min opprinnelige formløshet

min opprinnelige formløshet
skynder meg forover, nei
dytter meg i bakken
sparker meg i gørra
klatrer oppover sangene
og slynger seg nedover lyktestolpene
jakter ingen bestemt
et åpent vindu frir til fantasien min
river meg i filler og trollbinder fillene så de danser
jeg gaper
jeg raper
se, virkelighetens kategorier i ekstatisk samkvem

Strolling

Soft feet strolling and crooning their way into my garden
Her perfect knees are rolling and zooming towards me
I'm stopped in my tracks, she's prying open my cracks
My insides toss and turn and churn and burn and pour downwards

Divide the stiff tongue

Smoky hazelnut mist behind your lips out of your mouth rushing with grace, oh!

Fear of choking covers your eyes like melted sugar.

Tightly wound crossing cars burning the streets and every pedestrian since 1913.

Sliding doors at the ski resort, ooh wee!

The magic burger can't fight any longer, they crushed his spirit with dread cutlery.

I wish you would hand me the liquorice love.

I wish you would call me from your window, darling.

I can't fucking breathe when you don't smoke my hazelnut mist.

Toots Thielemans – Vem kan segla förutan vind?

Mad chill.

genesis

Kan være fint å gå seg en tur på steder som ikke krever å vite ens stilling, ens eiendeler, ens personnummer eller ens klesstil. Bare snuble rundt i gjørma, synge med beina og smelte tilbake til sin opprinnelige mangel på (potensiale for) form.

Huset på prærien

Å, herlige tomhet!

Jeg kan drikke mine glass, og fylle mine blodårer med ild.

Jeg kan legge meg ved kranen og la det renne over meg.

Jeg bare skrur av toppen, drikker til jeg når bunnen,

og fyller årene mine med ild.

Så ligger jeg der og brenner.

Og så kan jeg sette meg opp, betrakte leiligheten min en stund.

Den voksende stabelen med bøker jeg skulle lese,

CDene jeg har spilt for å glemme verden,

de snertne klærne mine som ligger strødd som lik,

tomme flasker, tomme røykpakker, kopper,

asjetter med spor av pizza fra flere uker tilbake,

krøllede dotter med brukt dopapir.

Jeg stirrer ut av vinduet som ikke leder ut,

men inn i naboens mørke, støvete, rotete garasje-stue.

Fra vinduet kan jeg også høre noen som spiller piano,

voldsomt ubehagelige toner spilt med irriterende trofasthet.

Jeg sukker, eller stønner, eller gråter.

Så karrer jeg meg opp for å drikke vann fra et rent glass.

Kjenner en svak svie i magen.

Iallfall i det jeg tror er magen.

Titter bort på stuevinduene som er barrikaderte med tunge gardiner sånn at ikke lyset slipper inn.

Hun ene jeg bor med synes det er ekkelt at folk kan se inn.

Ja, folk er ekle, det er ikke til å stikke under en stol.

PCen står på hele døgnet, og musikken spilles til vi dør.

Jeg er på Facebook, og det er kanskje skadelig på flere måter,

men jeg liker å prate med vennene mine,

og jeg prater best skriftlig.

Jeg må ta mer ildvann, jeg skjærer en grimase når det kravler ned halsen min.

Plukker opp en av skolebøkene, leser tre-fire setninger,

og legger den oppgitt ned igjen.

Dette blir den sjette gangen jeg slutter på skolen.

Og jeg som egentlig elsker skolen.

Jeg elsker å være med og finne ut av ting,

sammen med en fargerik lærer

og lysende medelever.

Men bøkene har blitt så harde, eller jeg har blitt så svak.

Jeg lever med en rastløs følelse av at ingenting er relevant.

Ikke når jeg kan trylle fram våren med blekk

eller kysse gudene i søvne.

Men jeg vet det ikke er sant at ingenting er relevant.

Jeg har masse å lære,

og hvis jeg bare kunne finne ut hva,

ville ikke noe av dette vært så trist.

Ikke pizzarestene, ikke gardinene,

ikke engang den heslige alkoholen.

Alle vet det ikke er tingene som avgjør et menneskes lodd i livet,

det er rytmen i hjertet og sommerfuglene i magen

varmen i hender og et anerkjennende nikk fra en annen.

Det er følelsen av å være med

og følelsen av å være på riktig stasjon.

Ting er ikke verdt bryet å kaste engang.

Så bare sprut meg i ansiktet,

jeg er klar for å slukkes.

sitter i et rom fylt med folk som drikker øl

en person i en stol med en øl

ved siden av en person i en stol med en øl

ser ut til å fortsette inn i evigheten

sitter på huk i en lenestol og hører på Belle & Sebastian

og drikker øl med pizza til

Manifesto

Gruser meg i buskene

hopper fra taket

danser med stekespaden i hånda

ei som åpner kjeften som er glad

ei sånn jente vil jeg ha.

Vet hvilke låter jeg liker

holder hodet mitt når det overgrubler

løper fra meg og løper etter meg

snakker tilbake til sjofle typer på byen

hun vil jeg se under morgengryen.

Bekjennelser

noen jenter er så raske

de ser seg rundt hele jævla tiden

de sløve armene mine greier ikke å holde fast i dem

noen jenter er så skjøre

de tar ikke lett på noen ting

de knekker under vekten av kjærligheten min

enten smyger de seg bort

eller så skriker de til meg

for kjærligheten min er noe fryktelig og stort

noe uendelig rotete, noe som snubler

noe som fomler med bøker og brev og frukt og ting jeg vil gi deg

noe som forsvinner ned i mørke djuv

noe som har sjøgress over hele seg

noe som kan brenne som en sol

noe som kan skjule seg i patetiske gester

noen jenter tenker så annerledes, føler for helt andre ting

men de kan være veldig pene

og det er jo synd da at vi ikke forstår hverandre

jeg tenker på ei jente som tok vare på meg

som var lys og blomster og en varm hånd

og det redde hjertet mitt gjorde meg til et monster som svek henne

som rev henne i filler, hogde av henne følehornene hennes

som brølte og bet og kastet henne i veggen

som tråkket på hjertet hennes

hun var så flott

jeg savner henne

jeg hørte hun har det bra nå

takk og lov

jeg tenker på ei jente som stjal meg da jeg var veldig ung

nesten nyfødt på en måte

hun dro meg tvers over hjembyen min med et fast grep om hjertet mitt

forelskelsen min brant opp hver eneste dag hvert minutt

til ingenting annet eksisterte enn den jenta

som var så vill og underlig og mystisk

jeg ble så forsiktig så lammet

(jeg visste ikke at hun elsket meg minst like mye)

men en lam mann blir kjedelig

så hun dro og etterlot meg i et knusende vakum i minst et år kanskje fire

men nå er hun i livet mitt igjen som en av mine aller beste venner

hun skulle hatt et mer støttende miljø

kanskje en kunstskole

eller engler

jeg tenker på ei jente som elsket meg for mye

som hadde den mest grasiøse kropp

som hadde så mange drømmer som ikke kom ut

som hun var redd ville bli lynsjet av menneskene rundt henne

hun var virkelig deilig

men altfor redd, altfor nervøs

jeg tenker på en kar som var en slags halvgud

han kunne skrive og snakke som et lyn

han kunne tenke tenke tenke, og jeg elsket å tenke med ham

i ham bodde en fryktelig lengsel en brennende rastløshet

han vandret gjennom hundre ideologier, to hundre verdisystemer

og ingen forstod ham! han ble møtt med frykt og fiendtlighet

men jeg syntes han var en juvel fra en annen planet

jeg svek ham med et kyss

for tre-fire år siden

nå vil han ikke engang se meg

jeg så rett på ham en gang for noen måneder siden

jeg tror ikke han kjente meg igjen

jeg har mange flere venner som jeg vil fortelle om, men jeg er sliten

jeg har så mange venner og de er så fine

det er så mange sår på hver av dem

som jeg tenker på

noen ganger blir det for mye

jo flere venner jeg får desto større føler jeg en slags gjeld

at jeg burde gi noe tilbake

det er både helt utrolig vidunderlig og veldig tyngende

men mest vidunderlig, jeg liker å gi

Eva Rosa

hun hun hun hun hulen hun
hun hun hund hun hun hus
hun hun hurra hun hund
hulen hun huler hun hus
hun kommer fort
hun borer seg gjennom

veggene
hun berger seg på fingerfølelsen
hun rund trutmunn hun på hus
hun klatrer hulen husker henne
hun kunne kaste seg rundt
deg som konfetti dansekongressen
fra alle verdenshjørner
med pepper i blodet
totempæler i øynene
en malingbøtte på hodet
hun har hånden sin på avtrekkeren
og rumpa i snøen
dypper føttene i tangen
en eplehage hvor enn hun går
alltid broer over under hav av spytt
som når hun kan føle steinenes humring
treverkets hvisking
pistolskuddene i det du sier
hun stigende hjerte svingende stemme
hun kyss i panna sovende stjerne
holder rundt livets tre
banker panna mot buret den knugende hånd den berøvende nisseskvadron
er overalt
gråtkvalt hikstende hoppende sofagris flaksende etter hjertet sitt
rullende knullende trillende lattermilde jente av diamant

skuende utover Cubas strender

når årene har stablet seg opp til rett under taket

lever hun i sus og dus

med en hund rund hund hun trutmunn på hus

"Livet er en fest" -No Name

Helt nye kaniner!
Uten astma, uten kreft, uten gruff?
Ja! Ja! Ja! Ja! Ja!
De springer grasiøst over bordet,
de danser maskulint oppi gryta,
og de er alt jeg ønsker meg.

Elleve ganger to bein står rundt meg
som trær av en gammel type,
som var våre for lenge siden.
Etterpå ringte vi sjeldnere og sjeldnere,
og snart husket vi ikke navnene deres.
Men i kveld er de tilbake som gode venner,
sluppet ut av kjelleren,
for noen timer med moro, og regnbueballonger, sukkerplaneter, stjernealfabeter.
Og jeg vil møte deg midt på glassveggen som vi reiste mellom oss.
Banke på den, stryke den, kysse den.

naken under dyna men holder sola i fletta
hun kommer trippende gjennom vinduet
og jeg tenker "en perfekt morgen
for en sigg på verandaen"
og elvis, tror jeg

Ikaros

Natten smyger seg nedover kinnene dine

de du ser med ser ut som verdensrommet

så intenst mørke og uendelige, men ganske nære

kanskje mer som mørket i en sluknet nattlampe

som man kan kjenne på huden

så snur du deg, og den bare ryggen din renner over

som en foss av glitrende fjellvann i trynet mens man ennå ligger i sengen

den skriker etter kyss på kyss

dét visste du vel?

jeg får ikke helt tak på stemmen din, den har forstyrrelser jeg ikke finner ut av

men du nærmer deg meg på andre stier føler jeg

som en gullfisk som tar til luften gjennom rosebusker.

Frykt for å sykle

Spøkelser herjer gutten

han flyr over asfalten med ingenting i hendene av verdi

(han svømmer i hennes stivnede blikk)

vi kommer oss aldri hjem aldri tilbake til vafler og kos

vi snubler over hverandres hjerter

vi kaster oss mot hverandres knyttnever

vi drukner i hverandres spytt

får ikke puste får ikke sitte

får ikke si de små, uferdige tingene vi har inni oss

han løper vekk med virkeligheten kollapsende bak ham

han verker i beskjedenheten, han gisper etter luft

han synker nedover i det plutselig så klissete gulvet

vi kan bare stå og se på

alle ordene hun hoster opp visner i storbylyset

alle hendene hennes skrumper inn til tørre kvister

alle tungene hennes, alle kroppene hennes blir knust

under en bevissthet av stål

en måte å tenke på som ikke rommer livet

et åpenbart alfabet av forenklede følelser og psykologers snusfornuft

en skrikende blank side av fortapte øyeblikk

en liten, vakker ubeleilighet jevnet med jorden av en høflig avvisning.

Noen sånne ting om sånne som meg

http://littleleftofnormal.blogspot.com/2010/08/how-to-love-your-infj.html

http://elizabethpottsweinstein.com/infj

http://www.infj.org/public/infjness.html

Rulle rundt i gresset

Dovendyret Alaska bodde i en pappeske. Det var en rund pappeske, fordi Alaska hadde bodd i den en stund. Pappesken lå midt i en frodig skog, og det var mange blomster og friske buskvekster der. Det beste Alaska visste var å ligge og rulle. Rulle rundt i gresset og se på alt det rare som rørte seg i skogen. Det var store, fæle aper som flekket tenner og brølte, og det var små edderkopper som svevet stille under trærne. I bekken var det sprelne rekefamilier. En dag da Alaska kom hjem for å legge seg, så han hvor rund og formløs pappesken hans var, og han tenkte han skulle finne seg et nytt sted å bo. Han fant et havarert jagerfly. Det hadde polstrede skinnseter og store vinduer. Veldig attraktivt.

Når det regnet, kunne Alaska bli inne og lytte til dråpene som traff aluminiumstaket. Det likte han veldig godt. De andre dyrene i skogen kunne ofte høre ham nynne for seg selv på sånne regnværsdager. Blant annet fordi når et dovendyr nynner, høres det ut som langsom uling. Det kan være svært forstyrrende. Ellers satt han mye og stirret ut i tåken. Det hendte det åpenbarte seg ting i tåken. En gang hadde moren hans dukket opp og minnet ham på å stelle klørne sine.

Noen netter drømte Alaska at han fløy jagerflyet sitt. Han hadde alltid flyvebriller og flagrende skjerf i disse drømmene. Han var mye kjekkere i luften enn på land. Alle jentedyrene ville være sammen med ham, også den glødende leoparden Anastasia. Men Alaska brydde seg ikke noe om at han hadde blitt en fristende karamell, han bare fløy rundt og skjøt ned slemme aper. Skikkelig drit å våkne.

Alaska var ute og betraktet en snegle, da noe rart skjedde. Et gigantisk skip viste seg i tåken. Dovendyret glemte sneglen og klatret øyeblikkelig oppi båten. Han drev nedover bekken til han kom til havet. Havet er verdens største ting. Det blåser mye der, og det er kjempebølger i vannet. Skipet gynget, og kjekspakker og saftflasker falt ned fra hyllene. Det var nifst, men også veldig gøy.

Alaska sto og knasket på en kjeks, da verdens største reke kom svømmende mot skipet. Han introduserte seg som Ulrik, bestefar til rekene i bekken hjemme. Han sa han kunne hjelpe Alaska med å vinne den vakre leopardens hjerte. Ulrik ville bare ha to pakker kjeks for det, da hans egne hadde smuldret opp i havets bløte baluba. Dovendyret ga reken kjeksene, og ventet så på hjelpen han skulle få. Brått skylte en kjempebølge over dem, og alt ble røre.

Alaska våknet i bekken uten skip og uten Anastasia. Han slepte den ruskete kroppen sin mot det tørre og varme jagerflyet, men da han kom fram var flyet borte! Han labbet litt molefonkent rundt på den nå tomme plassen. Etter han hadde labbet noen runder, merket han hvor mykt gresset var. Han så ned på det og syntes det var både grønt og deilig. Dovendyret Alaska gryntet tilfreds og tok til å rulle rundt i gresset.

Slutt

Oslo blues #3

lener meg mot gelenderet til jeg sklir av og ned på gulvet
ingenting er som du tror, ikke engang på skolen
hver kvinne som snur seg har jeg lyst på
hver gang jeg snur meg har jeg mer vondt i hodet
jeg kommer hjem til et hus i lys lue
(prøver å si at jeg ikke er i humør til dette,
at jeg har vondt i huet,
men de sier skjortene jeg har glemt å brette
begynte å råtne,
og nå må jeg skjerpe meg og ta min del av ansvaret)
lite vet de om at jeg kjøpte en lord calvert på vei hjem fra skolen
den smaker karamell og vanilje
solskinnsboller og eplemost
rykende fersk fittesaft
et snev av sæd
og nyvasket sengetøy
jeg stuper ned i senga
jeg heiser pcen opp fra bunnen av soverommet
jeg taster noen tegn og spør meg hvor jeg vil hen
med denne whiskyen i hånden og disse brannene i hus
med disse studiene, disse merkelige studiene
som ikke berører underlivet mitt, livsfilsofien min eller alle de livaktige dukkene jeg ser rundt omkring
ikke fordi jeg ikke trenger penger, jeg skjønner at man må jobbe for pengene
men det må da være noe større enn dette jeg duger til, det må da vel være noe noe noe
det må det vel
noen farger jeg kunne valgt ut for en husmor som vil føle seg mer kvinnelig
eller noen bøker jeg kunne anbefalt vaktmesteren
eller noen grøssende ord jeg kunne sydd inn i huden på tenåringene som spiser hverandre opp, noe som gjorde dem litt mer rytmiske, litt mer samstemte
men bære og trøste, jeg skal bare gjennom og få meg en utdannelse, jeg
som jeg var en klump med deig
men ser du ikke, fatter du ikke, at denne deigen blir til gull og grønne skoger, hvis jeg bare finner den riktige bakeren
hun med de åpne armene og det store smilet
og Camus på veggene
og mel på brystene
og uendelig mange ekser
hun som drar meg i kinnet og kysser meg på øynene og heller oppi badekaret for meg
og spør hva slags historie jeg nå vil skrive, om jeg ikke kan skrive om en orangutang som bor i et galehus
hun som spør om jeg kan passe på denne billen hun fant mens hun vannet blomstene
hun som lirer av seg improviserte blues mens vi vasker badet

Til vannkranen

Syng for meg, o vannkran på baderommet! Skyll bort med blødme og sus mine kvalte tanker og slipp meg ut av dette galehuset som er mitt følelsesliv. Fortell om underjordiske haller vannet ditt passerer, engleaktig jord og stein som aldri får kjærlighetssorg eller angst. Stiger man oppover, møter man røttene til trær og busker - heller ikke de lar seg påvirke av ei jentes svaiende ord. Jeg vil du skal omringe meg med krusninger og stilne den evige debatten i skallen min. Det renner så fint, det sprer seg så mykt. Se, vannet samler seg i karet som et forelsket par, snurrende og brusende mot hverandre. Se, det speiler meg! Jeg kan se mine egne røde kinn og mine egne brune øyne, og.. og små dråper som triller fra dem.

Glasskraftverk

trekk meg opp av flasken

surr meg inn i silke

sleng meg til sjøs

og kyss meg adjø

dypp meg i konjakk

slå meg ut

og ta meg med ut

og ta meg

skrubb meg med dine øyenbryn

slurp meg fra din yndlingskopp

gi meg min yndlingskropp

kom, la oss være hos hverandre

gi meg bort til vennen din

gi meg et skjerf på veien

fri meg fra meg selv

fri meg fra lenestolen og kontorstolen også

kle av deg løgnene

alle de små løgnene og smilene

og smil med hoftene dine

og kast fra deg den tåpelige sigaretten

utro mot ditt eget brusende blod

står du der som stivnet saus

tenker du at du er flink?

tror du Gud vil at du skal være flink, av alle ting?

det regner jomfruer

de treffer jorden med et plask

renner over listen

og inn på kjøkkengulvet

da jeg var så ung, ville jeg ikke skjenkes

nå når jeg er eldre, kan tørsten aldri slukkes

jeg bare vanner meg ut med vin og sanger

og jeg gjør sokkene dine våte

jeg håper du vil finne noe godt i lommene dine

fordi vi har gått så langt nå

det har vært så mange lyktestolper og fulle fjols

uendelige gater av helvetesbarer

uendelige reoler av glitrende matvarer

uendelige mord av bittesmå kyllinger

men bare én person med et valg

jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre

tungen min er sår

fingrene er sorte

spiste nettopp bedervet fårikål

men det ordner seg

Har du noen gang holdt en annens hånd, i baksetet i en bil eller i en sofa foran fjernsynet? Noen ganger trekker personen til seg hånden, og det etterlater et slags tomrom. Man blir litt kald på hånden, og den nesten umerkelige følelsen av den manglende hånden kan fort fylle hele ens bevissthet. Det sitrer i den plutselig ensomme hånden. Jeg griper hånden med min andre hånd, men det blir ikke det samme. Jeg gnir hånden mot buksene mine, mot sofaen, men savnet etter den andre hånden henger fast som en flått. Til og med sprit vil ikke vaske det vekk.

Enteogen

Dagen etter, var vi nede på veien og lekte. Solen skinte og vi gikk i kortbukser. Telefonstolper. Ledninger. Knitring.

Rommene ble mindre og større. Et bugnende fruktfat. Fallende drueklaser som Herrens skarer, sprakende mot baderomsgulvet. Jeg lå og vred meg, gned meg i ansiktet og hikstet, umoden vin dekket huden som en lakk. Jeg stablet meg på bena på en krakk. Sto i fare for å falle overende så snart druene dukket opp igjen. Prøvde å liste meg gjennom døråpningen, men gløtningen opphørte å eksistere for fort. Pang, sa skallen og døra i auditiv symbiose! Stadig vekk, nye steder. Jeg sprang ut av det huset til slutt. Løp til brystet brant, og så noen meter til. Allerede kan du lukte paradisets svette kjønnsstykker. Det er sommer og sommerfuglene spretter opp som skyskrapere. "Kom! Jeg vil ha barn med deg, Sky!" Slik gjallet det mellom heksekjeksene og neslehorna. Jeg gikk baklengs og ropte "Gi meg inn! Gi meg inn som i den filmen!". Hun strøk meg rundt øret og sa "Det er på tide du nedlegger byttet. Det er på tide du kaster fra deg sekken og ned legg er bytt et.". Narrativet er blurry.. det skjelver og flakker. Men for en gangs skyld kunne vi leve og tenke i ett. Jeg var med henne og hun med meg.

Til alles forbløffelse, hadde jeg ingen klær. Det helte mot kveld.

Min tur til å vaske

derfor må jeg la tingene bli hvor de er, ikke rote dem til, ikke søle
etterpå kanskje, men ikke i kveld
hun kommer ikke tilbake til meg
hun kommer ikke hjem igjen
fordi det ble for mye rot
nå lar jeg bøkene stå
fjerner alt rot jeg kan finne
hvert støvkorn må gå
hver dag rydder jeg
i tilfelle hun kommer tilbake
jeg bretter skjortene
og tørker støv av alle lampene, plantene, trappene, mappene, hakkene i platene
jeg henger opp nye bilder
innreder alt på nytt
hver dag
hun tålte ikke rotet mitt
hun tålte ikke å være med meg mer
jeg er bare rot

Fraspark

En majestetisk albatross sneier frisyren min

trenger ikke spørre hvor den kom fra, eller hvor den skal

den er her, og det er nok

kort hår er herlig, det er utrolig lett å vaske

når hårene er lange, vikler de seg inn i hverandre og du vet ikke hvor du har dem

og man må alltid feie hår under teppet

en teskje sukker, en bøtte appelsiner, og femten flasker godstemning

var det Carl Fredrik hadde med seg da han klatret ut vinduet til klasserommet

for å sitte ved siden av meg på karmen

så tok vi hverandre i hendene og ble venner

det er så mye plass, jeg vet ikke hvor han oppbevarer det

og med et spørrende vesen er det mye som åpner seg for en

du kan stå her, eller du kan stå her, eller du kan rulle rundt i gresset

hvis du ønsker å forvirre ham, må du snakke med noen andre enn meg

han skjønner alt jeg sier, jeg skjønner det ikke

det er uante krefter i det hodet, i det blodet

du skal følge med, eller gå glipp av mirakler

her er en lue til deg, så holder du tankene dine varme i det kalde militæret

her er en skrivebok til deg, så har du en møteplass for de unge, ustyrlige følelsene dine

her er noen ting jeg sier, så husker du at du er et lysende menneske,

at jeg er din venn,

og at man alltid kan si ting annerledes og se ting annerledes

du er morsom og skikkelig skikkelig

en snurrende basketball

en gavmild kjempe

Odysseen

Jeg våknet en dag midt på veien

innpåslitne biler suste forbi

urovekkende folk stirret meg i senk

Gud var ingen steder å se

Jeg fikk kravlet bort til en benk

det kom ei jente, jeg tror det var fordi

hun vandret, slik jenter gjerne gjør

slik alle gjør

som aldri før

staten har bestemt at brosteinen skal byttes ut med glør

så det er ikke rart vi vil flytte

men vi flytter fra hverandre

vi flytter forbi hverandre

til et hus med mer sol

eller en jobb med mer gryn

men hva med meg!

vil du ikke heller ha meg?

vil du ikke heller bo med meg,

drikke te,

bake boller,

vimse rundt i nabolaget med meg,

jeg vil være med deg!

du og jeg og alle andre

bare ikke alle andre så mye, fordi jeg klarer ikke å ha alle i hodet mitt på en gang,

men jeg klarer deg, og noen flere

huset mitt ble påkjørt i dag

mens jeg gikk langs veien

jeg hadde glemt noe på kjøkkenbenken

det var bolledeigen

den ble misbrukt av bilene

jeg prøvde å ringe Gud

men han hadde vært på kjøkkenet, han òg

han var død

han var død, og jeg var alene

men du er fortsatt her et sted, rundt omkring, kring rundtom

hvis jeg bare leter

men jeg vet ikke hva du heter

og politiet er opptatt med å arrestere meg, de har ikke tid til å hjelpe meg finne deg

de har ikke tid til å finne seg selv engang

men jeg klarer meg uten dem

jeg leter i musikksamlingen min, på utestedene, i søppelkassene, under broene, på de kjempeveldige flyplassene, under vann, i filosofiboka, i andre jenters senger, til og med i trynet på forbipasserende bråkmakere

det er ikke lett

men det er ikke alle steder jeg har lett

så jeg må fortsette

mellom de mørke trærne, nedi pilleboksene,

under sofaen, i Afghanistan,

i de bunnløse øynene til gorillaen

til jeg triller ned det harde fjellet

og ender opp der jeg begynte

på en vei full av biler

full av kjedelige mennesker

full av djevelske lysende tavler

full av sssprit

full av ssslanger

og alle klappet.

Pulverkaffifugl

Lille, brune fugl

du er så flat

men konturene dine stikker ut

lille, flate fugl

sjokoladekrek

kaffehøne

du er så brun og god,

jeg føler jeg kan komme til deg

når jeg blir rufsete, puslete, snufsete

når jeg blir kald, når jeg er klistret i et intervall

kan jeg sykle til deg

og varme meg på kaffen din

lille, rene fugl

bare du har aldri løyet,

slått,

spottet,

sveket eller stukket av

lille, flotte fugl

jeg elsker deg.

Slitne artisjokker

Jeg våger meg utpå. Hun tjorer meg fast. Jeg vasser uti, hun kommer etter meg. Jeg sklir, hun holder meg nede. Jeg spør om hun kan føle dette, hun bare klatrer opp i treet, stuper inn i buskene. Klokkerent og speilfritt og laksemiddag. Det var der jeg kom fra. Har ennå fisk i håret. Jeg har ennå havets uoppriktige stank på huden min. Du vet. Sånn at jeg glipper, sånn uregjerlig ånde, vill luft. Avslappende og avvæpnende. En åker full av gull. En sal av hjørnesteiner. Et hull fullt av tull. Åpne hjertet ditt for hverdagens tragedier. I en død blikkboks, i en død telefon, i en død stue, etterlatte håp og forliste drømmer. Jeg sniker meg ut av denne knuten. Jeg vil ikke, trenger ikke, orker ikke all denne asken. Et sted må skoene stråle. En gang må vi kunne være oss selv i all vår uanstendige, guddommelige visdom. Men jeg vet ikke hvor. Jeg går rundt og subber, henger etter spøkelsestog, danser til uhørte rytmer, griper etter usynlige kvinner. Jeg er kvitteringen du ikke ville ha, støvet på en gatelykt mellom Sibir og månen.

Du klippet meg med saks

Jeg kan ikke se deg

Du gjemmer deg godt

Jeg kan ikke føle deg

Du vrir deg unna

Jeg sitter på sengekanten

Jeg venter på en beskjed

Du uteblir som Jesus

Huden min blir hardere

Tærne mine nummes

Tungen min blir slurvete

Nesen min brenner

Alle har vært innom

Alle har sendt kort

Jeg så deg stå på jordet

Du snakket med en fyr

Jeg hørte deg gjennom veggen

Du snakket med en kråke

Duringen fra ventilasjonsanlegget

Klikkingen fra ovnen

De får hårene mine til å vokse saktere

Du klippet meg med saks

Klipp klipp

Uten baktanker

Klipp klipp

Uten bekymringer

Klipp klipp

Uten begreper

Klipp klipp

Uten beslutninger

Kryp under øyelokkene mine

Smugkikk på synene mine

Kvisetryne

Apehjerne

La meg gjøre deg gal

Klø deg til blods

Du kan kle deg i sort

Du kan kle deg i hvitt

Folk vil ikke kjenne deg igjen

Du kan snakke på norsk

Du kan snakke på fransk

Folk vil ikke snakke tilbake

Du kan hoppe fra et tre

Du kan spidde deg med penner

Verden vil ikke bli mørk

Du snoket i min skuff

Du dro i mine snorer

Nå er du innelåst på rommet mitt for alltid

Vi er ment for hverandre

Vi er de eneste

Jeg blåser bort uten din kjærlighet

Jeg smuldrer og blåser bort med vinden

Jeg mister fotfestet

Jeg mister munnspillet

Vinden uler som en sinnssyk ku

What's the difference between me and you?

Kall meg hva faen du vil, du må uansett velge hvilken drink du skal ha. Valgfritt, sier du? Betyr det at jeg slipper å velge? Akkurat slik røykfritt betyr at jeg slipper røyk? Tror du har vært for snar når du satt sammen det ordet. Jeg er alltid koblet opp mot internett, jeg er alltid tilgjengelig for din beundring, din fortvilelse og din hverdagslighet. Jeg kan alltid ta del i dine interessante opplevelser, og jeg kan alltid finne mye rart i leksika eller på YouTube. Jeg blir hele tiden beriket med nye detaljer. Det sløver meg ned, underlig nok. Jeg trenger tid borte fra deg, du er ikke så interessant som jeg trodde. Jeg kan alltid drikke meg full, alltid ruse meg på et eller annet. Jeg kan alltid ha det gøy med kjente og ukjente på den sagnomsuste "Byen". Jeg kan danse, gaule, rive ned bord og stoler, kysse forbipasserende. Til og med bruke opp alle pengene mine. Men spriten svir i halsen, kyssene kjøler meg ned. Og jeg vet ikke om det er jeg som er rar eller om det er folk som er enfoldige, men jeg synes ikke det er så gøy å være med de fleste mennesker. Selv om de ser ut til å more seg. Så går jeg på skolen, siden jeg er så seriøs og smart. Jeg leser pensum og løser oppgavene, forklarer ting for de andre, stiller spørsmål. Jeg er veldig god til dette. Men det er like kjedelig! Nei, gi meg en film om noen som vokser opp, eller en bok om noen som det går dårlig med. Eller et dusin sanger om ulike ting som skjer med folk etter at de ble født. Der trives jeg. Der utfordres jeg, der tilfredsstilles jeg, der gripes jeg. Vis meg et stykke om en som går seg vill i et drømmelandskap, hvisk meg et dikt om å bli soldat. Gi meg en historie med litt brodd i. La insektene bite, la jeg-personen dø, la bakken åpne seg under meg, gi meg en grunn til å løpe. Så skal jeg løpe. Jeg er god til å løpe. Men jeg gidder ikke løpe for å ligge med en bevisstløs pudding som liker delfiner og six-pack. Ikke at jeg har noe imot verken delfiner eller six-pack. De er bare ikke sååå spennende. Det er heller ikke adrenalin. Så jeg er lei av å stå på brett og å kaste vannballonger på fremmede. Jeg vil heller kaste hjertet mitt på fremmede. Haha! Det er der fremtiden min ligger, innen hjertekasting. Målet mitt er å kaste hjertet mitt tvers over jordkloden, senere også ut i verdensrommet. Jeg øver hver dag på munnspillet, jeg kler meg urovekkende, jeg skriver byksende setninger. Alt er for å slipe brodden min, så jeg kan åpne folk før jeg kaster hjertet mitt inn i dem. Jeg er desperat, hvis jeg ikke får til dette, vil jeg ikke ha noe som helst til jul. Nå hører jeg på Dr. Dre, og nå drikker jeg Zubrowka, jeg må ut og hilse på vennene mine, de har ankommet den glitrende Byen.

Time Passes Slowly

Et trykk på klokka. Ingen åpner. Et trykk på siden. Hun knekker sammen i latter. Dynen kjennes så myk, hendene hennes er overalt, jeg tror ikke jeg kommer til byen i kveld. Det er trær på soverommet vårt, store og fine, de sjenerer oss ikke. Hun pakker seg rundt meg som en koalababy, og jeg må smile. I rommet ved siden av er det papirer og brev, skolebøker og uløste oppgaver, de virker så harmløse og hvite fra denne vinkelen. Alltid skal folk mase, alltid skal folk legge fra seg mas, jeg kan ikke la det gå inn over meg hvis jeg ikke vil bli sur. Og det er det ingen som vil.

Drøm søtt, lille gutt. La oss trille over sorgløshetens åser til vi feller tornene for godt.

Et sted må grensen gå

Frekkheten smuldrer i ansiktet på deg. Du feller tornene. Hvem lemlestet tungen din denne sommeren? Var det enda en gresk pike med struttende bakdel? Det er ikke lett å være sint når alt er bra. Det er ikke lett å drepe når alt er udødelig. Vi har begynt festen allerede, ta på hatten og blås i fløyta. Tururutu-tururutu! Jeg har gått en lang bro over p-pillene, solbrillene og de veltrente krokodillene. Jeg ville ikke ha det. Jeg skulle utrette noe stort og eterisk, hadde ikke tid til kropper. Ah, men nå.. Kan jeg få dem, alle de søte jentene? Kan jeg velte meg i forlystelse og BHer, nå som jeg har giftet meg selv ut av verden? Jeg vil inn! Jeg vil inn! Jeg vil ri solen, kle meg i fiolen. Det er vanskelig fra så mange vinkler. En del av hjernen min er i glitrende flammer, jeg er som en sol, ordene smelter sammen i nye konstellasjoner, det er kjernefysikk. Men jeg trenger et skjelett. Disiplin og hermelin. En viss regelmessighet i blodet.

Hvalsavnfestival

Når du våknet i dag, tenkte du at du ville ende opp her? På en klippe ved havet, sammen med en haug med andre folk. Tenkte du at tungen din ville bli som en svamp i munnen? Tenkte du at alle folkene ville være så snille? Tenkte du at det ville bli så kaldt? Se, så klare stjernene er! Hør, hvor musikken er søt! Ta av deg på bena og sving deg rundt, vask deg på henda og gi meg en klem. Forstår du hva jeg sier? Du er fri fordi du er ren. Du kan bevege deg fordi du er naken, du har ingen kostymer å bære rundt på. Plukk en kvist fra treet og skriv ditt navn i sanden. Alle kan få det til, uansett alder og stil. Hvis alt er forgjengelig, kan du like gjerne lage litt leven når du først er her. Bind en sløyfe i håret, gi din venn et kyss, strekk ut fingrene og dra dem gjennom gresset, kom tilbake til øyeblikket.

Et rep for oss to

Sammen kan vi tvinne et rep for oss to. Et fargesprakende og gøyalt rep, som lager lyder når det spennes. Du stikker hånda i den malingbøtta, og jeg i denne, og så fører vi lemmene våre fram og tilbake til vi får en kulørt kjetting vi kan ha rundt halsene våre. Det blir akkurat som en Disney-film. Vi plukker blomster fra mammas hage, klipper ut setninger fra pappas bøker, vi limer dem sammen med hurtigstørknende blod. Snart, snart har vi laget noe som ingen andre har. Et rep kun for oss, med mening og skjønnhet i kantene. Du drar fram en bøsse stjernestøv og drysser det over tauet, til ære for min romantikk. Jeg trekker opp en flaske rødvin og knuser den, så glasskårene og vinen trekker inn i trådene, til ære for din villskap. Så holder vi hver vår ende av repet og knyter det omhyggelig fast. Fuglene synger, froskene synger, solen skinner og vinden uler. Mens vi ser hverandre inn i øynene, legger jeg et glasskår i din munn, og du et i min. Så hopper vi.

Barnelek

Du er så flekkete

du gir meg prikker på

du er så lite heldekkende

du gir meg frysninger og svetteperler

Du er så ru

du gjør meg furet i pannen

du er så lite fløyelseskjole og parasoll

du gjør meg til en villhund

Du velter rundt

du åpner himmelen

du åpner grammatikken på midten

du stjeler setningene mine og gir dem tilbake i unaturlige kombinasjoner

Du skulle hatt en spissere Sky

du tar for lett på bruset

du sovner på sykkelen din

du vil ha meg til tider

Du kjemper med troll

du er så fin og lys

når de sorte og sleipe klærne dine er av

du er et appelsinskall med fingre

Skriv noe selv, ditt spøkelse!

Tærende

Pulverisert og feid under teppet

brekkbønner og asparges

selvmordsbomberen fant ingen himmel

Øksehugget splittet noe så tynt som en gutts troskap

hvor den øksa kom fra, vet jeg ikke

Støvet ned, støvet ned, helt til håret ble hvitt

som i drømmen

jeg skriver som i svime, kan høre stemmen hennes kjime

som i drømmen

Allegori i allegori, forskjellige verdener blir en, umerkelig

vi møttes i et ødeland fylt med fulle folk

eller kanskje det var før, på en himmelsk bro

som forsåvidt også var fylt med folk

Fingrene mine er svake, makter ikke å holde din hånd

eller de gjør det i krampe

eller de gjør det i panikk

Så tarvelig er sysselet vårt, natt på natt med moro

men ingen vennskap oppstår av den grunn

vi kan ikke berøre hverandre

som like poler sklir vi bort

Du dro meg alltid opp på land

uansett hvor mange ganger jeg hoppet uti

uansett hvor mange ganger jeg kastet deg fra meg

holdt du meg fast i håret

Hvor kom dette mørket fra

som drev meg vekk fra deg

som spiste av deg, forkledd som meg

som tok det jeg var glad i og sendte det avsted med Amerikabåten for å finne et bedre liv

Belemret med disse tyveriene

måtte jeg se deg lukke meg ute

noen snek seg inn i meg og drepte deg mens jeg sov

død som en nedbrent skog

Var jeg egoistisk?

Var det meg likevel?

Var det noe jeg kunne gjort?

Denne harde klumpen vil alltid sitte i halsen

Du, som var sommer, bannere, fontener,

som ikke ville støpe følelsene dine

som lekker sukker og honning

som snurrer meg rundt

som lever for å leve og for dine kjære

som drypper sinne og sorg

som bygget hus på meg

(jeg, Sky, bygget du hus på, av alle steder)

som mistet alt

som bare er kjedelige, glitrende, standardiserte konsepter om kjærlighet

ikke du som jeg kjente

som laget mat til meg

og bredde om meg

som danset for meg

og holdt fast i meg

meg meg meg

hvordan ble det sånn?

hvordan kunne jeg med mitt bløte hjerte bli så blind for dine følelser?

jeg vasket håret for ofte, det ble for glatt å holde i

Du skulle lagt meg på glass

hatt meg i lommen din hvor jeg hører hjemme

et sted jeg ikke kan finne igjen

Fri og ulykkelig

la meg vise deg

Hvor skal du gjøre av den elendige skrotten din?

Et busstopp sammen med en fremmed

Men det er ingen som bor på et busstopp

ingen som lager mat

ingen som venter på deg

de venter på bussen

Lyden av smeltende sjokolade

gnikk

kjøttet

se henne inn i øynene

å, for en forferdelig sult

du vet hun spiser deg uten å tenke seg om

som du var en bit smågodt

når du prøver å snakke

blir du overdøvet av tyggelydene

hun var hyggelig og spanderte øl på deg

hun komplimenterte skuldrene dine

men du kan ikke se henne i øynene mer

da finner hun deg

hvordan kan hun være så hard?
hun er som en frossen biff
midt i fleisen i høy fart
gir deg kuler her og der

nå er hun svett
og hun svetter på deg
svetter på bøkene dine
hun flyter praktisk talt over

du strekker ut armen
for å finne et glass brennevin
hun tar hånden din
og stikker den inn i munnen sin

ute regner det

det høljer ned

hun har kledd av seg og danser febrilsk på fanget ditt

å, kjære regndråper..

hva hadde du ikke gitt for å høre

Lou Reed nå

midt i dette sirkuset

før de begynner å klappe

Ta på deg buksene igjen

Uhumske tusser tusler under våre føtter. De kan gjøre deg spedalsk, de kan stjele hodet ditt. Aldri gå ned, aldri aldri. Aldri snakk til dem, aldri. Du er et barn. En spurv i helvete. Ikke la vingene dine brenne opp. De vil kravle inn i åpningene dine, de vil gomle på ditt myke indre. Fly høyt mens du kan. Fly opp mot solen, i ly fra skyggene. Se på meg, jeg er lemlestet, øynene mine har sprukket. Jeg fulgte etter henne ned under jorden. Jeg åt uten skam. Så kom småkrypene, og hun så bort. Mens jeg ble spist, mens jeg råtnet, så hun en annen vei. Ikke gå den veien, hold deg unna veier, fly høyt, la jenta klatre opp etter deg. De gode tåler lyset.

En hinne av barnslighet

Tretten dører, alle morkne

to elskere går hånd i hånd

de svinser forbi

de hører ikke skrikene

de ser bare kjøtt

dørene svikter snart

og det venter noen bak hver av dem

de har ventet lenge

dypt under havets overflate

elskerne setter seg ved vannet

de leser hverandres blikk som arabiske dikt

det hamrer på de skjøre dørene som leder opp av vannet

men de to hører ikke

de er opptatte

de har hverandre, og de trenger ingen andre

de danser, får sand mellom tærne

månelyset åpner opp kroppene deres

jenta fikler med sitt drømmehår

gutten flytter seg nærmere henne

de smiler i ti år

og plutselig sprekker det

de andre har brutt opp dørene

og de kommer etter dem

noen løper, noen kravler, noen flyr

de brøler i kor, så det høres ut som at det er selve Djevelen som snakker

"sett på dere! luktet dere! lengtet etter dere! vil ha dere! vil ha dere! nå! nå!"

og de snuser på gutten

smaker på jenta

og de hviner av fryd

nå er det de som ser kjøtt.

Hva er egentlig problemet til Sky?

Det er et ønske jeg har, å være vakker og ettertraktet. Men min egen personlighet river drømmen i fliser. Sjelden kan jeg få folk til å vibrere i den gode, søte frekvensen hvor samtalen flyter, latteren spruter og hendene møtes. Jeg er som en vandrende statue. Jeg viser ikke følelser når jeg skal, jeg klarer ikke vekke hos andre de følelsene jeg vil. Vi smiler høflig, å, Gud så høflige vi er! Du spør meg hva jeg vil, og jeg sier jeg ikke vet, bare fordi jeg ikke vet hva du vil, for jeg vet jo hva jeg vil. Men jeg vil ikke støte deg. Så vi gjør noen halvhjertede, halvtriste greier, for ingen vil støte den andre ved for eksempel å foreslå å pule. Du vil ha det gøy, og du vil snakke om morsomme ting og du vil vibrere i den gode rytmen. Jeg sier bare ja. Det kan vi godt.

I mange år har jeg spurt om det er meningen at jeg skal være så apatisk eller om det er noe fremmed som spiser på hjertet mitt. Bryr jeg meg bare om helt andre ting enn vennene mine? Det ville være grunn nok til å dra fra hele greia. Men det er andre forklaringer. Kanskje jeg bare venter til jeg vet hva de liker før jeg slipper meg løs. Nei, til og med mine beste venner føler bare av og til det jeg føler, liker det jeg liker, har det gøy sammen med meg - og ikke bare ved siden av meg. Hvorfor kan jeg ikke svinge mer? Hvorfor kan jeg ikke få dem til å elske meg, trenge meg, danse til rytmen av min personlighet? Jeg vet at jeg er ment for å tenne fyr på folks hjerner. Men jeg får det bare til i rykk og napp. Jeg er som ditt yndlingsalbum med et hakk på hvert eneste spor. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse meg. Jeg kan alle de sosiale teknikkene, men jeg greier ikke vurdere når de skal brukes. Jeg er dum!

Likevel har jeg en velutviklet sans for det sublime. Jeg kan gjøre en toalettbørste til en hellig skatt, en flue til en valkyrie. Jeg skulle bare ønske jeg var bedre til å dele disse fornemmelsene. Da ville jeg fått fitte. For det er virkelig vondt å ha alle disse kule vennene uten å kunne være kul selv. Jeg mener, folk som er ukule innerst inne finner seg fint til rette blant andre ukule. Men jeg er bare ukul på utsiden. Mitt harde mongoskall. Jeg er kyllingen som ikke klarer å komme ut av egget. Jeg bare triller over vennene mine, deres problemer, deres gleder, verdens kriser og togkonduktørens vitser. Alt går meg forbi, slik jeg glipper forbi alle. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli en del av verden. Jeg trenger hjelp! Jeg vil ikke være en intelligent nerd, jeg vil være en levende, brølende bølge av akkurat det du trenger.

Du må gjøre det selv, Sky. Du må vekke kreftene dine selv. Du må ut og prøve ting. Du må ut og forme sivilisasjonen med hendene.

Renessanse nummer tre

Dette er den nye greia, jeg skal begynne å filtrere ordene som renner inn i bevisstheten min, før jeg slipper dem ut. Sånne horder av fri assosiasjon - intuitivt, ikke logisk, forståtte utsagn - har visnet til absurditeter og uanstendig kremete måter å snakke på. Det har jo seff sine uovertrufne representanter, det er en million eksempler på at fri assosiasjon var den riktige teknikken å bruke. Men i min egen bibliografi har det lenge vært en råtten frukt, en utslitt teddybjørn, en gammel vits. Jeg har gjennom min omfavnelse av min ville fantasi, blitt helt fantasiløs. Så jeg vil skjerpe meg. Bruke færre metaforer, bruke færre billige oppmerksomhetsfangere. Ha mer stil, mer rytme.

Det er spennende tider, jeg må velge hva slags yrke jeg skal lære meg. Planen er å prøve ut veldig mange ulike kunster og vitenskaper, for å se hva jeg er god til eller hva jeg liker. Jeg vil male (død hest i seng; stue befolket med hodeløse; cowboy på t-banen; Jonas som maler kjæresten sin naken; karneval/maskerade/dyr og guder og uteliggere; etterlikne "Sjalusi"; skoleklasse på syre; farmor som rockestjerne; illustrere noen ting fra Dylans låter, skrive - innen alle sjangre; med struktur, fokus, og punch, synge, spille piano og munnspill, lære japansk og kinesisk, lese psykologi, lage film, spille teater, klatre og løpe, forstå verdensøkonomien, få skrubbsår, drikke meg full, spare penger, jobbe!, danse, kysse jenter, gjøre husarbeid, tagge kinesiske tegn, snakke med fremmede om liv og død, lage mat, meditere, være resepsjonist i Kardemommeby, plukke opp sosiale signaler, innrede rommet mitt, skrive et sett komplimenter til hver av vennene mine, komme i slåsskamp, bli initiativrik, lese bøker:

Nietzsche ("Tragediens fødsel"), Foucault, Camus, Sartre, Wittgenstein, Kierkegaard, Konfusius, Knausgård (den første), "Art of War", "Hedda Gabler", "Howl", "Syreprøven", "Basketballdagbøkene", "Axolotl Roadkill", "Bound for Glory", "Moby Dick", "Iliaden", Bibelen, Koranen, "Metamorfosen", "Mrs. Dalloway", "Tusen og en natt", Schopenhauer, "Steppeulven", "Bhagavad Gita", Carl Jung

En av mange

Jeg har laget film. Creds til Clutch for sin låt "Mercury". Og takk til alle medvirkende linselus!

Månelemurenes skattkammer #5 - Nujabes

Nujabes var en japansk hip-hop-producer og DJ. Han lagde svevende musikk med beats som likner elveklukking. Godt å høre på, det løfter en opp, sender en bort. Jeg liker å høre på det når jeg tripper.

Dark curly hair in a window

Dark curly hair in a window

creepy crustacians on the floor

she must be my widow

they came out of my bedroom door

Myself, dead, on the porch

she begged the villains to cease

they lit me like a torch

left my wife alone to freeze

Floating past the fridge

of all the fine foods we bought

looking over the ridge

of the deep happiness we sought

Golden strokes of sunlight

wake me up from a dream

My mind has to fight

Things aren't always what they seem

-Random Ralph

Egg i gresset, på taket, bak kjøleskapet.

De samles i kveld for å diskutere plommer.

Dialectic heart

I'm at war with myself

you say I love you, and I do

then suddenly I strike

with soft meat and slender songs

wish we could just explode

but the covers are warm

and the glass of water

is sitting there

I'm at war with myself

touching my penis

you break down in front of me

I want to hug you

but I threaten myself

see, it's all so sweet

even when I hit you

we can laugh

and kiss

I'm at war with myself

no chairs left for me

I was waiting for another girl

so you went alone

now there is a man in you

he isn't me, he doesn't even read

but he takes you to bed

from the empty place I dropped you

I'm at war with myself

can't even eat without you

you were my planet

space is cold

Sugarfree

I breathe your skin, you smell of candy. Something draws my cup to you, steaming. You crack my bones with a smile. Underneath my navel are you forcefully nice nothing salty just a tiny civilization. I see you in my dreams in my boat in my room. You were something leaping out from the movies. Flying across the sheets, lifting me up through the ceiling, showing me the birthplace of stars. I feel like a clay doll in the lap of a goddess, though only for a little while, and then I grow. Climb my branches, woman. Walk the clouds with me.

Svevende tyggispapir

Hvorfor er vi sånn mot hverandre? At vi legger ut agn, og så stikker? Først gjør hun sånn, så vil hun ikke mer, så ser jeg hun gjør det på en annen. Hvor skal jeg gå? Hvor skal vi alle gå? Når ingen blir. Når ingen vil holde seg fast. Jeg skal remikse dere. Så dere kan sitte i sirkel og synge sammen. En gang fjernt i fremtiden. Nå sitter jeg bare på denne benken og føler at jeg driver rundt på havet. Vennene mine er spøkelser. Skulle hatt hval, vet du. En stor, godhjertet fisk. Noe som varer selv om alt annet flyter. Hvorfor slo jeg opp med Thea? Fordi jeg vil være med de andre jentene. Men de andre jentene er tynne som papir. De er tørre kvister og reklameplakater. Nei, det får vi ikke håpe. Jeg håper de også kan ha det gøy og vise omsorg. Thea er iallfall litt av ei jente å dra fra. Akkurat nå er jeg alene på plassen, langt ute på vidda. Føler meg helt amputert. Hvor er blodtilførselen? Kan like gjerne legge meg til å sove. How does it feeeeel?

Alt var luftspeiling. Jeg har ingen steder å falle. Så jeg holder meg fast i lakenene.

I spent my whole life sleeping

Himmelhud

Du kom haltende med lua trukket ned

du var et blåbær kunne jeg se

bundet i sigarettrøyk og dårlig pikk

alt du ville ha var en magisk trikk

Vi snakket sammen, om ting som står i avisene

uviktige begreper, umenneskelige aktiviteter

da du lå der ved siden av pcen min

kysset jeg bare nesen og munnen din

fottrinn i gangen som liksom svinser

to fangende øyne som kameralinser

når du drar er det som kvelden

var det du eller jeg som bygde fellen?

bena mine er for lange, jeg tråkker overalt

jeg hørte på sangen, men nå har jeg falt

hvis bare jeg var litt avstumpet

som en koselig stubbe, mindre overrumplet

etter alt å dømme skulle du vært min brud

jeg vil virkelig savne din himmelhud

jeg vil virkelig savne din morgenglød

jeg vil savne dine hvite brød

alt er en vits, hva er det jeg tenker

jeg er bundet i forestilte lenker

du lærte meg å puste

uten deg vil jeg ruste

halve meg sier unnskyld vær så snill ta meg

tilbake og hjem til lille bille

men jeg kan ikke, jeg stoler ikke på at jeg

ikke vil begynne å trille

og bringe et fjellskred over min

yndlingsblomst

det vil bli så ensomt, og så strevsomt

men kanskje en dag kan vi bli en lykkelig evig

sammenkomst?

du er så snill

og ganske vill

et stjernebarn

så veldig varm

du er den beste tingen jeg vet om

jeg må visst være fullstendig tom

alt du gjør og alt du sier

er solskinn og små bier

vil du ha meg hvis jeg er sikker?

hvordan vet jeg om jeg er sikker?

det er ennå sant at den beste tiden i mitt liv

var da vi to fant den magiske trikk

Prøver å være litt seriøs

jeg ligger på sengen og tviler

min triste kvinne bare hviler

jeg vil hjem

jeg vil ha en klem

j'aime tous les femmes

for å berøre gir meg sånn fin følelse

og de ser på meg

men jeg er for grei

eller for seig

for en lett jente å tygge

snart blir jeg helt annerledes

du kan snakke med meg

du kan bli venner med meg

jeg kan være her for deg og meg

du må velge og vrake, sky

du må være en sammensatt karakter

ta på deg buksene

ta av deg buksene

se dem rett inn i kameralinsene

snurr dem rundt

og løp

Håkan Hellström - Minnen Av Aprilhimlen

Nyere histories mest spennende helg

- fått CS-besøk av en kunstner fra CA/NY som trykker ut skulpturer med en 3d-printer og henger dem opp i offentlige rom, vi åpnet oss for Bergens tusen vakre sider - betatte, med hvert vårt kamera, vi har vært rundt på skolene og solgt kråkemedisin, vi har blitt venner med Nygårdsnarkisene, vi har blitt venner med mange folk i forbifarten, og jeg glemte å hente to CouchSurfere og jeg ble dødsstresset men så fant vi dem likevel og da ble alle kjempeglade, jeg så Håkan Hellström og ba ham spille "Aprilhimlen", men han hadde spilt den før den kvelden, så han sa "förlåt" (men så spilte han "Det Er Så Jag Säger Det", og den er nydelig som en solregnskur) og vi så verdens beste live-band, Midnight Magic, og jeg fikk yndlingssangen ("Wu-Tang clan ain't nothing to fuck wit") til den råkule keyboardisten, og Erlend Øie danset som et eller annet nytt musikalsk instrument, og vi tok medisinen vår og alle stedene ble runde.

PS: Også stjal jeg siste nummer av Cupido fra Statoil!

når det skinner gjennom de gule gardinene

og du kan sette på hvilken sang du vil

Månelemurenes skattkammer #4 - Tropicana Pure Premium

Himmelsk jus. Nå i kembokartong! Mandarin Morning er en OPPLEVELSE.

Pareidolia - Frank

Pareidolia - boksemann

Månelemurenes skattkammer #3 - pareidolia

Pareidolia er når en oppfatter et bestemt objekt i en vag masse. Som når en ser løver og gitarer i skyene. Eller en mann i mørket. Å se ansikter er den vanligste typen pareidolia. Man tenker at vi gjør dette så ofte fordi de av våre forfedre som raskest oppfattet om ankommende mennesker var sure eller blide, overlevde oftest.

å!

sollyset faller akkurat på en pakke epler

og på den står det

i rosa skrift på lys grønn bakgrunn

"sprøtt & aromatisk"

Månelemurenes skattkammer #2 - furu

Furu er et treslag. Det er en type tre som er eviggrønt og det vokser på tynn kost. På steder med lite jord utkonkurrerer den alle andre treslag, blant annet fordi den har episke røtter som graver seg langt ned for å finne vann. På fuktigere og mer næringsrik mark blir den utkonkurrert av gran fordi furua trenger mer lys. Furuskoger er mye lysere enn granskoger. Jeg liker furutrær fordi de ofte er asymmetriske, fordi de trenger mye lys og fordi de er hardbarka.

Klatring i furu kan anbefales på det sterkeste av Kristiansands tidligere klatrefilosof, Sky: "Furua er pioneren og visjonæren i norsk flora. Når du klatrer i henne kan du nesten høre grensene sprenge!"

Månelemurenes skattkammer #1 - ostehøvel

O lykke! Her begynner en ny og spennende serie fra Hvalsavn Products AS, "Månelemurenes skattkammer". Jeg skal, så ofte jeg ønsker, plukke ut et fenomen som har en viss sjarm eller utstråling og skrive litt om det. Først ut er Norges stolthet, ostehøvelen!

Ostehøvelen er et redskap til å høvle ost. Som oftest høvler en ost for at den skal være lettere å spise, for eksempel på ei brødskive eller i en hamburger. En kan også rulle frukt eller rå laks inn i osteflisa.

En lager ostehøvler av både metall, plastikk og tre. En kan også lage dem av marmor. Det finnes ostehøvler som tillater regulerbar skivetykkelse.

Ostehøvelen ble oppfunnet i Norge tidlig på nittenhundretallet, og den er populær i de nordiske landene, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Sveits.

Skikkelig bra ting, mann!

Jeg skjønner ikke hva du vil

Dette er en tekst om livets verdifulle minutter, eller om savnet etter dem.

Regnet faller og faller, faller og faller, faller og faller og faller. Snart faller det laks også. Jeg myser ut vinduet. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre. Jeg vender meg over på andre siden. Kanskje det er noe kylling i kjøleskapet. Jeg sklir inn i tøflene og subber ut på kjøkkenet. Men tror du ikke det er oversvømmelse der? Nå drukner jeg sikkert som solen. Vann omslutter meg, men hva faen omslutter DEG?

Du bare står der med reven over øret og jeg skjønner ikke hva du vil. Slappe sko, men ordentlig skjorte. Og du har vel lest et eller annet angstfylt, har du ikke? Kom og sett deg ved kjøkkenbordet mitt. Smak på leverposteien! Snus på kaffen! En kan ikke fullføre livet, men en kan tegne noen skikkelige fine løkker her og der. Jeg har vært på en lang ferie, jeg vet ikke hva som plager dere om dagen. Det er ingenting som plager meg. Bare at jeg ikke får gjort leksene mine; at jeg har dårlige søvn-, spise- og treningsvaner; at jeg ikke føler meg forstått når jeg snakker om ting jeg liker; at folk har dårlig smak; at narkotika ikke kan kjøpes på 7-Eleven; at teaterforestillinger er dyre og kjedelige, selv om teater kan være så fantastisk; at springvannet smaker slibrig; at hendene mine er knuskne; at jeg ikke kjenner noen hvaler; at byen likner på et ødeland; at sosialistene er så fantasiløse og kapitalistene er en gjeng suppegjøker; at jeg har hull i tanna; at stjernene er så stille; at livet mitt er en drøm; at pennen er tom og øynene røde, og alle som jeg har møtt er et annet sted langt borte, og jeg ville bedt statsministeren telle bladene på treet, mens jeg spiser nista fra i går.

Noen gamle stykker jeg fant i skuffen:

Hyssingstumper som jeg har rasket sammen. Alt er fra facebook, tror jeg.

-

uten rusmidler virker verden sugen, sint, suppegjøksk, stormannsgal, sur, sneglete, sær, skakk, sløv, sotete, stablet i hauger her og der. helt til jeg ser soloppgangen eller føler en venns omfavnelse

har jenter i håret

skal bli ridder

ble født imponert

har dusjet, føler seg som Ganesh

Stem for at vi beholder planeten vår og alle som bor her.

He felt that his whole life was some kind of dream and he sometimes wondered whose it was and whether they were enjoying it.

‎"Livskunst – å drive med små ting på en stor måte" (Arne Næss)

ser blomster i sengen, hører kvister i trappen.

klarer ikke å huske hvor han la sjelen sin.

skal vugge rundt på havet med sekken full av croissants, turmiks type nøtter, termoste og samba.

I was born here and I'll die here against my will I know it looks like I'm movin' but I'm standin' still

kom igjen, gi deg hen

Because the world is round it turns me on.

And this bag was, like, dancing with me.

står stille i fart.

He felt that his whole life was some kind of dream and he sometimes wondered whose it was and whether they were enjoying it.

Build me a cabin in Utah, Marry me a wife, catch rainbow trout, Have a bunch of kids who call me "Pa," That must be what it's all about, That must be what it's all about.

And evolving from the sea would not be too much time for me to walk beside you in the sun!

We are going to the moon, that is not very far. Man has so much farther to go within himself.

Dagslys ved kveldens ende Du ser bak og lar deg blende Dørene åpnes attende Ute kan du se biler brenne Kun fuglene vet hva som vil hende Og de er på himmelen.

Dagslys ved kveldens ende Du ser bak og lar deg blende Sokkelestene må vel brenne Dørene åpnes attende Deg selv kan du endelig kjenne Men for hvor lenge?

God is not dead, he is just chilling.

Marshy, boggy, miry, mucky, muddy, quaggy, sloppy, sloughy, soggy, squashy, swampy, waterlogged!!!

Some loss of reality. Time becomes meaningless.

with a voice as big as the sea

Universe of milk and ember Your hot kiss in mid December What's God's name I can't remember Through the crack-eye lovely weather

Throw your dreams into space like a kite, and you do not know what it will bring back, a new life, a new friend, a new love, a new country.

Jonas Riise Hamre

tror Yun Einar Andersen har helt rett i at jeg i diskusjoner har for vane å kommentere diskusjonen, for så å kommentere kommentarene mine. Jeg er veldig glad i dette.

Ser man det, du kom til slutt. Du ser ut som en komposthaug. Vil du ha noe å spise?

K-kunne jeg fått d-dusje f-først?

Selvsagt, klumpen.

grotteferien

du bor her ikke lenge nok. du rotter deg sammen og forsvinner ned smuget, du glemmer dine plikter, du skjemmer bort dine kroppsdeler. du har ikke tenkt, eller, du har ikke følt, hva det gjelder her på jorden. kom hjem. la alle flyte gjennom. inkludert deg selv. hvis du må høre på noen, la det bli bob dylan. hvis du må gjøre noe, la det ikke bli ondskap. ta av deg klærne og snakk med meg. lag mat med meg. nå må jeg drikke mer vodka og håpe at søvnen fanger meg

Men ensomhet er bare et ord jeg fant på nå

På toget til Kongsberg: Farten stiger, så er vi på vei. Hvert sete er blått der det ikke er skjult bak en passasjer. Passasjerene selv er litt fortumlede, de trenger tid til å etablere seg på plassene sine. En mann i slutten av tredveårene setter seg ned overfor en eldre kvinne.

K: God dag! Er det ikke et forstyrrende vær der ute? Jeg skjønner meg aldeles ikke på det.

M: God dag, ja! Det er etter min mening et fremragende vær der ute! De forstår det, at alle skiftene mellom snø, torden og sol stimulerer meg. Jeg får min selvfølelse fra å tilpasse meg og utmanøvrere kaotiske situasjoner.

K: Virkelig? De ser ut som en som reiser mye, kanskje De er av dem som ikke bor noe sted lenge av gangen! Det må da være fryktelig tærende på hjertets fred?

M: Jeg har reist meg over sjø og land, vinmarker, fjelltopper, brolagte gater som lukter pannekaker, metropoler og gamle flyplasser. Jeg anmelder spisesteder for den prestisjetunge Michelin-guiden, og jeg tilbringer flesteparten av nettene på hoteller. Jeg har familie og venner, men jeg ser dem kun i høytidene - noen ganger ikke da engang. De kan tro det plager meg, men det plager meg mer å sitte stille og gå glipp av alt som finnes der ute.

K: Og «alt som finnes der ute», innbefatter det kvinner?

M: Jeg svimler litt ved tanken, faktisk, det er blitt meg fortalt at jeg har lagt meg med en kvinne for hver stjerne på nattehimmelen. Det dumme er jo at jeg aldri ser noen av dem igjen, så for meg blir de ikke annet enn flyktige bluss av hud og hår. Slik er den reisendes liv. Ingenting varer og en er alltid en fremmed.

K: Det høres fryktelig ut ikke å ha noen å dele det lange løp med. Uten en kjæreste, hvor gjør du av den elendige skrotten din når verden går deg imot?

M: Å, jeg finner meg alltid en venn eller to blant andre reisende. Vi kan sitte på et busstopp og drikke øl i tordenvær. Det hjelper mot ensomheten, tro meg.

K: Men det hjelper ikke hele veien.

M: Hvilken vei?

K: Veien til slutten på ensomhet.

M: Men ensomhet er bare et ord jeg fant på nå! Jeg opplever ikke egentlig ensomhet. Jeg prøver bare å tilrettelegge for din emosjonelle mottakelse av beretningen, gi historien litt klangbunn!

K: Det må jeg si var en lumpen ting å gjøre.

M: Mulig det, men jeg er en omreisende skute, ikke mora di! Eller, jeg er en historieforteller. Jeg har et hode fullt av palasser og flyvende tepper, sakene mine får ikke plass i virkeligheten! Dessuten er det ikke gøy å høre på virkeligheten.

K: Jeg liker nå å lese aviser, jeg.

M: Jeg liker flammer.

Akkurat nå begynner vognen å brenne. Håret brenner, øynene brenner, hjernen brenner. Toget sprekker som en boble. Mannen rømmer ut vinduet i form av en linerle. Ordene freser og spruter, handlingen spjærer og renner ut i sanden.

Julestemning

Han bor ikke her lenger. Jeg vet ikke om han virkelig bodde her før heller. Han sa aldri noe. Vi møttes noen ganger på fest, og da snakket vi jo. Men stemmen hans var ikke der. Kanskje han hadde en kjæreste i utlandet, eller en hemmelig klubb - et sted måtte jo stemmen være. Eller kanskje han ikke hadde stemme. Mistet den på veien eller gitt den bort. Det er ikke så få som løper rundt med andres struper. Folk som snakker andres snakk og lar sine egne ord falle fra hverandre i mørket. Det er vondt å høre på. Men han bor her altså ikke lenger. Det fylte meg med gru da jeg fikk vite om det. Ting har allerede forandret seg her. Luften kjennes trangere og bakken er blitt kunstig. Og mine venners smil har noe anstrengt over seg. Kanskje det var vi som lånte stemmen hans. Og nå har han tatt den og reist. Jeg studerer ansiktene til vennene mine. Jeg studerer ansiktet mitt. Det kan ikke være lenge til vi smuldrer.