Emosjonelt fargekart (oppvarmingstekst)

Føler meg treig, som en isbre
Føler meg gammel, som stjernene
Føler meg fanget, som en tiger

Føler meg stor, som havet
Føler meg sterk, som en fabrikk
Føler meg ekte, som lær

Føler meg ensom, som vinden
Føler meg trist, som en bukett på fortauet
Føler meg ydmyk, som gresset

Føler meg vill, som en foss
Føler meg yr, som sommerfugler
Føler meg attraktiv, som dagslys

Et dikt jeg ikke har skrevet ennå

Det er et dikt jeg har tenkt på å skrive
Et dikt som åpner som en helt vanlig samtale
Og som føles nært uten å være klamt
Noe som knaker illevarslende i bakgrunnen
Og setter en klump i halsen din
Setningene ruller avgårde som toner i en melodi
Bildene og tankene fletter seg umerkelig sammen
Og du føler deg som en reisende
Et dikt som ikke presser seg på
Ikke holder deg igjen,
ikke lyver, ikke gir deg noen informasjon
Det river teppet bort og fanger deg i fallet
Ordene drypper ned fra taket
Klasker deg i øynene, fukter deg på leppene
De vokser ut av munnen min som sopper
Og så danser de rundt i rommet
Spretter fram og tilbake inni skallen din
De åpner meg opp
og viser det dunkende, pumpende,
rykende ferske myke hjertet
De skjærer en glipe i huden din
og strømmer inn i deg som en sildestim
Og så skvetter du til, med et "oi" og et "shit"
For du føler deg mett på en måte du ikke har gjort før
Og noe inni deg har blitt endret
Et sted inni der har nytt liv våknet
Og du vet du aldri kommer til å være ensom igjen
Et sånt dikt skulle jeg gjerne skrevet

Jeg har lukket øynene

jeg har ikke glemt deg
du lusker i låtene jeg hopper over
du puster meg i nakken når jeg vasker koppen du la igjen
jeg blir litt uvel hvis jeg ser ei jente som har kledd seg fint
men så ser jeg bort, og kveler tanken
jeg har blitt god til det, jeg smetter unna
til et sted du ikke kan finne meg
jeg har ikke så mye å gjøre
men jeg gjør noe hele tida
alle sangene, filmene, matbitene, nettartiklene jeg dytter i meg
de blokkerer åpningene, så du ikke kommer inn
de holder meg distrahert, så jeg ikke husker hva jeg skulle
dagene går rundt og rundt, uten noen store overraskelser
men jeg kan ikke se det
for jeg har lukket øynene

Dropset

han savnet noe, kunne ikke sitte stille
brente av fyrstikk etter fyrstikk
veggene syntes å krype nærmere for hver gang han blunket
han svitsjet kanaler, skippet låter, pratet i munnen på seg selv
han åpnet krana, og sto i dusjen med klærne på
ingenting ville stoppe denne krypende følelsen
han spurtet rundt i huset og røsket ut alle skuffene
han proppet ørene med diverse preparater
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
at han måtte holde seg i ro

han sjekket lommene etter noe godt
et sitrondrops
eller en ifa kanskje
noe lite og søtt han kunne ha inni seg
når alt det forferdelige og store kommer
noe som holder ham fra å gå fra vettet
når månen faller ned, når fortauet løper fra ham
når myndighetene kommer
for å bytte lås på håpet og omstrukturere smilet

han sjekket lommene, men alt det gode hadde smeltet
og blitt til noe elendig kliss
og nå hadde han det på hendene sine
og alt han tok i ble ekkelt
og hunden vred seg unna når han prøvde å klappe den
og han klagde ut i vinden "er det sånn det ender, da?
drukne i sitt eget kliss?"

det var da stjernene syntes synd på ham
de funklet sin urolige melodi
og hjertet hans slo stødigere i mørket
han ble kjappere og mer innstilt på å finne fram
han strammet opp, mindre lengtende og mer lengtende enn noen gang
han sluttet å lete, å løpe rundt etter noe nytt
han satt seg ned med det han hadde
og han hørte på hva det hadde å si
og han skjønte hva han hadde
han hadde hatt det hele tida
og det var alt han hadde å gjøre
så han gjorde det

og når universets hender strakk seg ut etter noe å gripe fatt i
tok han dem i sine
og han heiset månen på plass igjen
og han temmet fortauet
og myndighetene var der for å klippe snora
da det nye håpet åpnet

og det elendige klisset han satt fast i,
det begynte han å kna
til det liknet ei kule
og han rullet det rundt og rundt
til alt det gode kom tilbake

men han la ikke dropset i munnen,
han rev en flik av skjorta si
og pakket det gode omhyggelig inn
la det tilbake i lomma
og sparte det

for kanskje ville han møte noen som kunne trenge det en dag

Hva som kommer til å skje

Bare kast deg ut i det.
Ta av deg skoene, og gå inn i det - hva det enn er.
Kjenn at føttene synker litt,
at gresset kiler tærne dine,
at vannet smyger seg inn fra alle kanter på én gang.
Bare gå inn i det.
Ta av deg lua, og la håret ditt puste.
Ta av deg jakka, og børst skuldrene dine med bladene.
Ta av deg buksa, og føl sollyset varme lårene dine.

Bare slipp taket. Du kan alltids gå tilbake senere.
De spør om du vil bli med,
de roper på deg fra bålplassen.
Løp bort og sett deg ved siden av noen.
Sett fra deg øla. Slå av telefonen.
Hør etter når noen prater,
hør etter når ingen prater.
Ikke tenk på hva du skal si.
Livet kan være et teaterstykke,
eller det kan være en eneste lang generalprøve.

Bare gi etter og kyss henne.
Hun står foran deg, med øynene - hele verdens øyne - rettet mot deg.
Du kan ikke vite, du kan aldri vite,
om hun tenker det samme som deg,
om hun vil slå deg ned.
Bare slutt å holde så hardt rundt hjertet ditt.
Du ødelegger det, du kveler det.
Larven forlater aldri kokongen.
Hvis du noen gang skal lære å fly, må du la deg selv forsvinne.
Hva er vitsen, hvis du vet på forhånd hva som kommer til å skje?

Jeg gikk til fjellet høye

Jeg gikk til fjellet høye, gikk til fjellet høye,
Og spurte fjellet høye om det ville bli min venn.

Fjellet høye lo, og fjellet høye spottet, fjellet høye sendte meg vekk.

Jeg gikk til havet dype, gikk til havet dype,
Og spurte havet dype om det ville bli min venn.

Havet dype brølte, og havet dype freste, havet dype sendte meg vekk.

Jeg gikk til gresset lille, gikk til gresset lille,
Og spurte gresset lille om det ville bli min venn.

Gresset lille fniste, og gresset lille smilte, gresset lille tok meg imot.

Javel, så klarer jeg ikke å fokusere på skolearbeidet - hva så?

Hvorfor kan jeg ikke bare være en vanlig rev? En sånn som smiler lurt før han kommer og tar deg. En sånn som vifter litt med ørene, spankulerer bort, og bortfører deg mens du ler. Hvorfor må jeg være så dyp og rar, hæ?

Manetens drøm, første scene

Det var en gang en manet på det store, åpne hav. Maneten drev fra øst til vest, fra nord til sør, og var alltid like glad. Enten det blåste snø eller det skinte sol, holdt maneten seg helt i ro, for den var laget av gjennomsiktighet, og da er alt nytt gammelt. Alt nytt er gammelt, fordi idet noe setter igang, kan man se hvordan det vil ende. Maneten hadde ingen muskler, for den trengte ikke å gjøre noe. Det var ingenting den ville endre på, ei heller noe den ville bevare. Den fløt rundt på bølgene, og var aldri i veien for noen. Helt til en dag, da det nærmet seg et skip.

Det var en flott båt, med sterk motor og et stort dekk å bevege seg rundt på. På dekk var det mange staselige kvinner og menn, de drakk hverandres skål og danset der i månelyset. Det var et lite orkester, som spilte fint i takt med havets søvnige vugging. Den stiligste av alle ombord, var en liten italiener fra New York. Han gikk i dress, bar en sort fedora på hodet, og hadde blå øyne. Men det var stemmen hans som virkelig gjorde inntrykk. Han sto foran musikerne og bergtok publikum med en forrykende versjon av "I Get A Kick Out Of You".

My story is much too sad to be told,
but practically everything leaves me totally cold
The only exception I know is the case
when I'm out on a quiet spree,
fighting vainly the old ennui
And I suddenly turn and see
...your fabulous face!

Maneten rødmet. Sangen traff noe inni den, noe den ikke visste den hadde. Den følte seg oppspilt for første gang, og den fikk en trang til å komme nærmere denne fortryllende sangeren. Dessverre visste ikke maneten hvordan den skulle gjøre det, den hadde aldri ønsket å bevege seg hele dens korte liv. Den prøvde å strekke ut kroppen sin, den prøvde å stramme den, men den hadde ingen muskler, og den duppet i vannet like tafatt som før. Hvis den hadde kunnet, ville den ha stønnet og forbannet havet for å sende den denne forlokkende musikken, men uten å gi den noen måte å følge etter den på.

I mellomtiden ble Frank Sinatra ferdig med å synge. Gjestene jublet og ga ham klapp på skulderen, eller kyss på kinnene. Han tørket svetten fra pannen før noen ga ham en drink. Så slentret han bort til ripa, og glante utover det blanke havet. Månen hang på himmelen, tjukk og rund, stjernene blunket mot ham, lure og helt over på andre sida av rommet. Han lo litt over hvor teit og idyllisk det hele var. Ei dame ropte på ham fra dansegulvet. "Frankieee! Kom og dans med meg, 'a!" Han skulle til å gå, da han fikk øye på maneten. Da han så den greide han ikke å ta øynene sine fra den. Den var gjennomsiktig, og det var som om han stirret rett inn i tilværelsens totale fullendelse. Dama ropte igjen. "Hallooo! Sprakk du trommehinnene dine da du sang, eller?" Han snudde seg og kikket bort mot alle de vakre menneskene, og plutselig følte han seg fullstendig likegyldig. Det var som om han så gjennom de hvite smilene og de svingende hoftene, og han så alle sammen bli gamle og til slutt dø, og det var som om han fortsatt så på bølgene som dukker opp av vannet, før de dukker ned igjen og forsvinner.

Alt som var inni vil jeg gi til deg

Hallo, kom hit litt. Kom hit og føl varmen.
Kjenn på lillefingeren min, den holder på å sprekke.
Jeg har spist en bakt potet, og nå holder fingertuppene mine på å sprekke,
og sprute ut lys og varme,
kan du ikke være så snill å holde dem litt?
Jeg har gomlet i meg en varm potet, og nå sprer varmen seg rundt i magen min.
Kom hit litt, plis. Ta på magen min, jeg er så varm!
Jeg har ikke noe hode igjen, ingen føtter, ikke engang et hjerte,
jeg har bare en rund mage som gløder.
Jeg er så mett som en glovarm potet, baby. Klem på lillefingeren min, kjenner du det?
Da jeg la mine øyne på deg, begynte vippene mine å brenne.
Da du tastet sånne morsomme setninger, begynte magen min å rumle, jeg kunne ikke holde det inne.
Magen min begynte å rumle, og den har rumlet kontinuerlig siden.
Jeg så deg inn i øynene og kunne kjenne ryggmargen min smelte som smør over en bakt potet.
Så kom hit en liten stund.
Hold rundt meg, og ikke si noen ting.
For bare dine hårete armer kan roe ned rumlingen inni meg.
Jeg vet jeg kommer litt brått på nå. Jeg vet jeg høres ut som en galning.
Og jeg burde kanskje være mer forsiktig.
Og jeg burde kanskje holde meg til manus.
Men det pleier å skje vakre ting når jeg blir sånn her, jeg lover.
Så stikk skjeen din i meg.
Ta ut den beste biten.
Den som lyser og liksom vibrerer.
Da du kjente på det nyklippede håret på bakhodet mitt, gikk det en revne i det stramme potetskinnet mitt.
Alt som var inni er nå utenfor.
Alt som var inni vil jeg gi til deg.
Ta på deg pysjen og kom ut i månelyset, baby.
Ikke la meg rulle videre til neste veikryss, når det er deg jeg vil se.

Tror ikke det blir noe nachspiel

Fyrstikkene mine er blaute, ser du.
Lysene vil ikke tennes.
Jeg pisket kremen for mye, ser du.
Den er ikke noe god lenger.
Jeg orker ikke å blåse opp flere ballonger,
jeg klarer så vidt å puste inn lufta jeg puster ut.

Så fint vær det er, sier de.
Så fint vær, og så fine blomster som vokser her.
Så mange hyggelige folk, og så pent de har kledd seg.
For meg er det satans likegyldig hva slags vær det er, jeg trenger ullteppet mitt uansett.

Jeg hadde en drøm en gang. Jeg hadde mange drømmer, faktisk.
Men de sa at drømmene mine bare var drit. Så nå har jeg ingen drømmer.
Jeg kan ikke se veien foran meg, og jeg kan ikke huske hvor jeg har vært.
Trærne knaker i vinden, og jeg har røykt opp pakka mi.

Hvor enn jeg drar, er det alltid det samme. Tida står stille, og den har gjort det en stund nå.
Jeg forstår ikke de som vil leve evig. Evig! Forstår de hvor lenge det er??
Føles som universet spiste opp ballene mine. Føles som det brant opp og forsvant.
Det er bare én ting å gjøre nå, ser du.
Jeg må finne det opp helt på nytt.

Hvor sunkne drømmer spøker

Jeg vil ut på havet, hvor sunkne drømmer spøker. Jeg vil sette meg i båten min, og fare langt, langt vekk. Jeg vil ha på meg en varm, rød genser, og ei lue jeg kan trekke ned når jeg ikke har mer å si. Jeg vil pakke en ryggsekk full av helt nødvendige saker, slik som kikkert og fiskesnøre, munnspill og vin, og i matboksen ligger det fire tjukke brødskiver med makrell i tomat og fire like tjukke med egg, også i tomat.

Her er det så mye bråk og spetakkel at jeg ikke kan finne bakken jeg står på. Her er det aper i lyktestolpene, slanger under bordet, og i hyllene i biblioteket er det hundre tusen biller, larver og edderkoppdyr. Her er det fullt kjør i hver etasje, og vi får aldri nok. Her er det mer gull og edelsteiner enn du kan tenke deg, og alle du møter høres ut som de er lutfattige. Her står maskinene på døgnet rundt, og pumper ut flatskjermer, touchskjermer og ferdigslitte lampeskjermer. Her er det glitter på brødskiva og fyrverkeri på do. Her er det bare å bælje nedpå, for vi vil for all del ikke huske hvor forglemmelige vi har valgt å være.

Kroki av en dans eller noe mer

Riste løs, riste fast
Miste grep, miste alt
Rekke opp, rekke bort
Holde hardt, holde av
Sette seg opp, sette seg ned
Være rund som ei bolle, sprike som ei stjerne
Hoppe over, hoppe sidelengs,
Kysse plutselig, kysse adjø
Leke i spindelvevet, smyge seg gjennom trådene
Vandre fritt, vandre vandre vandre
Se litt på, kjenne litt på
Næh...

Kvinnen

Ørene dine er ikke like runde som småsteinene som ruller rundt i elva
Huden din er langt fra så glatt som de rosa bladene på blomsten i jakka mi
Leppene dine er som sandpapir sammenliknet med vannet jeg drikker fra springen
Håret ditt er som en gammel tannbørste ved siden av det flommende kornet på åkeren
Beina dine er korte og skeive, ikke som de nydelige lyktestolper en alltid kan stole på
Hendene dine er som gravemaskiner sammenliknet med bienes delikate fingre
Øynene dine er sorte hull mot stjernenes skamløse glitring
Jeg kan ikke elske deg, sier du
Men jeg har hele skaperverket for mine føtter, så hvorfor skal jeg engang gidde å skrive dette til deg!

Urkreftenes uenigheter

Flagget flagrer fritt og fantastisk i dag
Som regel fjomser det bare rundt
Jeg heiser flaggene mine opp på hvert eneste gatehjørne, men de vil bare ikke vifte
Vinden har kanskje snudd ryggen til meg
Skyene samler seg i en armada og blir fulle av ideer
Skyene tetter seg til rundt hodet mitt og erter meg med sine luftige drømmer
Men når skal det begynne å regne?
Når skal det sprute ned fra himmelen og klaske meg i trynet?
Jeg drikker bensin for å slukke tørsten, for å fukte mine sprukne lepper
Jeg tar fyr, jeg freser opp i sprakende ultrafiolette fioler av avsindig, forlokkende lys
De flokker seg rundt meg som sommerfugler, som små kaniner, og jeg drar dem alle sammen inn i infernoet
Og der blir vi værende hele natten og hele dagen i flere år
Til vi blir skrukkete og tynne askelevninger av våre tidligere selv
Til vi blir svarte i trynet og mister retningssansen helt
Når skal regnet piske oss luftige igjen?
Når skal dråpene prikke oss på de såre hjertene våre og få drømmene til å spire igjen?
Når vi har gravd oss ned i bakken som alle de andre?
I så fall skal jeg vippe opp sanden med tærne til jeg får skikkelig fotfeste
I så fall skal jeg legge meg ned i søla, slå røtter akkurat her i den tørre møkka
Jeg skal lukke fingrene mine rundt planeten og si "vi snakkes" til verdensrommet
Jeg skal gå i lære hos mester Trestubbe og bli kompakt som en klump med gull
Jeg skal gi slipp på mine lange, snublende bein, og plante hodet i hageflekken til min mor
Og så kanskje, kanskje, millimeter for millimeter, vil jeg vokse tilbake
Og jeg vil være stødig som kontinentalplatene, myk som vannet som ruller ned i sluket, frisk som en tornado og til slutt endelig gløde i en brukbar temperatur.

Noen ganger sender jeg SMSer

Dumme, dumme Kaja! Om hun bare kunne, kunne ta-ta meg! Her ligger jeg forsvarsløs som en bløt manet skylt opp på steinene. Her ligger jeg og vrir meg og gnir meg mot steinene! Om hun bare ville lese tegnene, ville kjærlighet vokst som greinene. Jeg graver i jorden og staver ut ordet: kom. Vær mitt store tomrom, vær min forsiktige storm! Fyll meg med varm luft og blås meg opp til jeg letter fra bakken. Tidevannet har etterlatt meg alene blant sneglehus og myke glasskår. Jeg stirrer håpløst ut mot bølgene som forlot meg, jeg venter på en fullmåne å gravitere mot. Hun lusker rundt meg i større eller mindre ringer, hun holder meg i håret og drar meg tilbake. Kaja, hvordan kan du røske meg opp fra havbunnen, granske mine tentakler, stryke meg på geléen, sluke mine tanker og så bare slippe taket mens jeg er i løse luften? Kan du ikke se jeg tørster, kan du ikke føle hårene mine gro sammen til børster? Jeg kunne pusse deg ren, til du blir blank og fin, til du glemmer alle dine blemmer. Jeg kunne pustet liv i de skadeskutte hendene dine. Hva er det du venter på? Hold meg fast mellom fingrene dine. Gni fram gnistene i øynene våre. Jeg er ved å slukne her på de kalde steinene, jeg er ved å pisse bort i regnet. Og i denne tærende, svinnende time, våkner hele universets magiske krefter for å vise meg alt det har å by på nå, før og for all framtid. Jeg dør, og alt vi kunne blitt stirrer sjelen min i hvitøyet. Du kan jo tenke på det, i det minste.

Don't look now

Sometimes it creeps up on you
Tiptoeing around you in circles
Maybe it's hiding in your shoe
Maybe it's ahead in the queue
How would you know it if you saw it?
Are you sure the lamp should be lit?

Something isn't exactly wrong
Though it's definitely not right
You keep changing the song
But someone's always humming along
Did you forget to lock the door?
Did you hear that from beneath the floor?

Veien til et annet sted

Følg etter meg. Det er mørkt her. Hold meg i hånda. Det er mørkt her. Se opp for den greina. Det er mørkt her. Vil du ta en pause? Det begynner å bli mørkt her. Du kan legge deg i sekken min. Der er det mørkt. Stå opp nå. Det er nesten mørkt allerede.

Snakk som ei skjære, gå som en bjørn.
Tenk som et tre, spis som en åker.
Gata krenger akkurat her, trå forsiktig.
Stjernene burde vært ute nå, men de er ikke det.

Quick notes after a nightmare

I want a girl who's curly
Bouncing off the walls
Dragging me around the malls
She'd be the one for me surely

I want a girl made out of wood
Coming along whenever I want
Not inclined to make jokes or taunt
I'd choose her every day if I could

I want a girl with antennae
Listening in on my inner conversation
Always tuned to my private radio station
I'd never need to know what to say

Stengt for vedlikehold/Uventet besøk

Jeg får ikke et ja, jeg får ikke et nei
Her er ei jente jeg ikke kan spise med skei
Prøver å dytte, prøver å dra
Prøver å vente, jeg klarer ikke sparke ifra
Trodde jeg var for fjern,
Men jeg kom visst for nær
Et eller annet er laget av jern,
For hun vil ikke si hun holder meg kjær
Så for meg at vi gikk barføtte og plukket bær,
Men hun interesserer seg mest for bærene, mens jeg bare vil ha tærne
Kanskje hun bare er sær,
Men særere enn meg? Vær så grei.

Toget har gått seg vill

Hvem våger? Du må våge! Eller se vannet krype inn i byen. Alle kartene mine er våte og ubrukelige. De roper på meg fra sengene sine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De lærte meg ikke dette på skolen. Veiskiltene er skylt bort. Stjernene ble tatt ned. Jeg pleide å kunne se fotsporene etter folk. Jeg pleide å kunne lukte hvor de hadde tenkt seg. Det eneste jeg oppfatter nå for tida er hvilken farge på skoene de har. Jeg ville oppdage universets hemmeligheter. Jeg ville stikke hånda ned i mosen og røske ut verdenskartet. Men når jeg ser rundt meg, ser jeg ikke personer lenger, men mannekenger. Hvert lille hus med røyk opp av pipa ser ut som en kuliss. Jeg ville lage ting som spruter, ting som smeller. Men etter spruten kommer man ikke så mye lenger og etter en eksplosjon er det alltid noen som må rydde opp.

Björkisk dna

Og jeg er vinden, jeg er tidevannet, jeg er tida som fosser fram. Lynet smyger seg nedover ryggraden min, skyter gnister fra øynene mine når jeg blunker, når jeg gnir bort tårene. Jeg brenner i ultrafiolette fioler av sprakende sprekker. Jeg blåser i 720 km/t, dingler fra ei gatelykt, huden min løftes opp og av. Jeg er torden og hagl, jeg er alle pengene i verden, jeg er hvert eneste kyss i mørket. Jeg sier det og så blir det sant, men så ser jeg et bilde av deg og jeg sier ingenting og så er jeg bare en liten gutt igjen.

Begrav gladlaksen

Spar meg og gjem meg bort

Til en kaldere vinter, til hummeren ikke lar seg lure lenger

Ta av meg alle klærne og gi dem vekk

Vask meg med en varm klut, få vekk all skitten og de vonde tankene

Dryss meg med sukker og salt, så lettheten i smilet mitt holder seg

Ha meg oppi et Norgesglass

Og gjem meg under sengen

Notater

Jeg vil krølle meg sammen som gavepapir. Jeg vil løpe etter sommerfuglene til jeg ikke lenger finner veien tilbake. Bare når du har blitt tilstrekkelig knust, kan du skifte skall. Hamskifteren. Finne meg ei jente som kjenner igjen livslang kjærlighet når den ser henne i øynene. Noen ganger tror jeg at jeg har brukt opp all magien min.

Spreng søndagene

Pakket og klar
Skikkelig rar
Under huden sitter ormer
Som hele tida skifter former
Politiet har meg på rømmen
Fra den store, skitne drømmen
Jeg må komme meg vekk fra meg selv
Vannet har stått stille altfor lenge
Pelsen min er så tjukk at jeg ikke får puste
Setter heller fyr på den enn å drukne
Maskinene tuter og kjører etter tur
Jeg sprenger fabrikken rett etter en lur

Min oransje ryggsekk

slentre omkring med sekk

klar for alt, klar for forgjengelighetens forandringer

kjære sekken min, hvor kan jeg finne deg neste gang?

hvor kommer du til å gjemme deg - ligge og lure, lettere henslengt og litt sammentrøkt i et hjørne, under en stol eller bak en paraply

jeg er inni deg, sekken min

jeg er inni deg og du er overalt

du drar alle veier, humper av gårde, full av snadder og forventninger

bøker det står ting i, bøker jeg kan drive avsted med

bøker som får meg til å tenke og bøker som får meg til å se meg rundt

appelsiner, mandariner, klementiner og nektariner

bananer, bandasjer, blodfortynnende blandinger

ei svett ugle, et maskingevær mot myggen

pakker ned ei furu, ei regnbyge på flaske, varmekabler,

telefonautomat og batteridrevet underbukse

jeg pakker morgenen etter, året før, og i en hemmelig lomme har jeg klar en nødrasjon friminutter

Hoppende solsystem

Vi, vi kunne få til hva som helst

 Vi rev lykken fra Guds himmel

 Og lot som den var vår egen

Jeg kvalte minnene om deg så jeg kunne komme meg opp av senga

 Så jeg kunne bli frisk og slite for å imponere deg

Sette meg ned og skrive nittini dikt, alle til deg

Men du glir ut av syne

Hvordan skal jeg skrive til deg, om oss, når årene vrir seg unna og jeg ikke klarer å huske

Når du endelig har sluppet tak 

Når timene griner og dagene klager

Når månedene gråter og årene sårer

Komme lille stjerne

Kom og funkle litt 

Strekke meg ut og presse meg sammen

 Blande tingene sammen

Røre i hop hoppende solsystem

Lage nye rare klumper

Min ville stjerne, har du gått deg vill i stillheten?

Fine blonde hår på innsida av hodet mitt bak øynene

 Svisjer og svosjer opp og ned 

Ikke snakk til meg, da forsvinner det

Men jeg orker det ikke

Jeg orker ikke ha dem der

Jeg føler jeg burde gjøre noe for deg, men jeg orker ikke tenke på deg, 

Jeg velger å vente med siggen til i morgen

En kort tur til byen

Noen ganger når jeg er i byen stopper jeg plutselig opp, og så blir jeg bare stående. Men det føles mer som at jeg blir hengende i lufta, som parfymen til noen som var der, men som nå ikke er det. Mengden rundt meg morfer og sklir i alle retninger, konstant skiftende, konstant på vei et sted, men jeg, jeg blir hengende i lufta som et fotografi. Jeg veksler mellom å føle at det er noe galt med meg og å føle at det er noe galt med alle de andre, men jeg griner i begge tilfellene. 

Landet vårt er under okkupasjon. Jernoksene med den svarte pusten, de jager oss vekk fra slettene og presser oss inn i trange smug. De glødende djevlene på veggene, de holder konstant øye med oss, pisker oss med blikket for at vi ikke ser ut som dem, kler oss som dem. De smiler alle sammen, de vet at de har balletak på hele sivilisasjonen vår. De vet at ingen av oss er sterke nok til å stå imot de lekre rumpene, de solide musklene, de eksklusive klærne, de uoppnåelige drømmene.

...men hva slags billige drømmer skal de liksom forestille?!