Rundt meg til jeg sovner

Jeg pleide å gå alene på bar og bare høre på musikk fra headsettet mitt i et hjørne.
Jeg pleide å drikke øl fra klokken fem til klokken ni.
Jeg pleide å gå hjem alene med John Olav Nilsen jamrende i ørene mine.
Over den broen. I sidelengs regn. Og en brølende vind som bare bodde der.
Jeg pleide å stavre meg oppover og oppover, langs krypende stier, over langsomme bakker.
Jeg var en annerledes fyr da,
Jeg har blitt en huskjær glød i peisen,
Nå som noen er der, noen som lurer på hvor jeg er,
noen som tar meg til seg, og banker meg opp hvis jeg ikke kommer hjem.
Regnet har mistet sin dramatikk, ølen har sluttet å sprudle,
Livet puster meg ikke i nakken som det gjorde før,
Fordi noen står bak meg og holder rundt meg,
Rundt meg til jeg sovner.

Hvis du finnes

Hvis du finnes, kan du få meg.
Hvis du finnes på ordentlig, og ikke i et parallelt univers,
Hvis du ikke er på andre siden av glasset, men her hvor jeg kan ta på deg,
Da kan vi godt være sammen.

Hvis du puster, både inn og ut, kan du få meg uansett hvordan du ser ut.
Jeg har ikke tid til å drømme, ingen tid til å nøle med glasset i hånden.
Jeg dør, jeg visner, jeg viskes ut for hvert forførende blunk med øyet.
Hvis du er der om morgenen, kan jeg være her om natten.

Hvis jeg lener meg mot deg, og du ikke blåser bort som røyk,
Hvis tordenen alltid følger lynet, hvis slagene alltid gir blåmerker,
Da vil jeg være din.
Da vil jeg ta form ut av røyken og blåse lyn du kan lene deg på.

Jeg er saltet på steinen, jeg er flammen i peisen,
Jeg er knuten som holder hele rommet i spenning,
Men trolldommen kan ikke vare-
Jeg må hvile akkurat som solen må legge seg om kvelden.