Å bli fratatt sin seng (nå må du våkne)

Ut av mørket kremter nøkkelen, den vrir låsen. Folk kommer inn overalt, enten du er hjemme eller ikke. Man anstrenger seg for å sove ubekymret videre. Man lukker opp øynene og stirrer litt i taket. Man lukker øynene og gir alt en har for å sovne. Men det går ikke. Folk prater om et vindu som bør skiftes ut, folk serverer hverandre intetsigende kommentarer om livet. Folk drar. Man erkjenner at søvnen ikke har tenkt å komme tilbake, og fyker opp av sengen i en mild rus. Man samler klær og skolesaker, faller overende mens man tar på seg buksa, sprader ut i stua med trøtte øyne og et stort glis. Doen fortjener et alminnelig besøk. Så sklir man inn i de overnaturlige joggesko og bykser ut i gata. Her er det sol og medborgere, det er fantastisk! Tenner en sigarett for å feire den nye dagen.

Bernt

Bernt var ingen kvinnes skomaker. Han var en pølsespisende, fryktinngytende, akademisk danseløve. Han danset seg gjennom pensum med sine egne føtter. Han laget ikke skoene sine selv, hvorfor skulle han det? Det er ingen som krever av forfatteren å lage papiret i bøkene sine, eller av billedhuggeren å gro steinene sine hjemme. Han var danser, og det var danse han ville og måtte gjøre. Han kunne ta seg en liten pause for en pølse i lompe, men så var det rett på'n igjen. Han danset i mange, mange timer, hver eneste dag. Det var noe av det som gjorde ham så nifs. Han var så umenneskelig flittig.

han våknet til sol. så ringte det på døra. han virvlet opp noen plagg og løp for å åpne opp. hallo, denne er til deg. en pakke. fra helene bøksle. oioioi! han lukket døra bak seg og satt seg ved kjøkkenbordet. hvorfor har hun sendt en pakke til meg?

Blå jakke over lange ben

Du vet ikke hvem jeg er, men du har sett meg sammen med vennene dine. Du har sett mitt lange hår, mine brune, romslige øyne, du har sett smilet mitt og hørt noen av ordene mine. Du liker meg. Men du kjenner meg ikke. Du har aldri følt skuddene mine. Jeg har også sett deg. Jeg kunne godt tenke meg å berøre deg. Å være hos deg til merkelige tider, å besøke hellige steder sammen med deg. Kjøkkenet, toget, bakketoppen, stranda, teateret, soverommet, korridoren! Hvordan kan jeg overbevise deg? Skal jeg sprelle med ord og tanker foran resten av vennegjengen? Må jeg motarbeide min mangel på muskler? Vil du at jeg skal spille musikk? Burde jeg få deg til å knekke sammen med vittige kommentarer? Hvem er det som orker alle de tingene?

Når hjulet dreier

Jeg sitter i lenestolen og lytter til en storm
menneskene blåser vekk med all deres kakling
flammene i peisen fortærer en planet
jeg sitter og nipper til en ny verden



Jeg sender bud på et troll av en frisør
hun kryssforhører hår og beskytter meg
hun klipper av det som faller av
jeg greier meg ikke selv

Rasende buser trompetisten inn
han hyler og rister meg sanseløs
jeg hoster et forkvaklet "se det,
det er en som kan sette tonen"

Det er så mange saker liggende på hylla
flere enn en til hver
flere enn tusen til deg og meg
flere enn alle trådene i alle bukser i verden

Jeg begynner å lure på om jeg er hjemme
møblene her ser kjente ut
tigrene på veggene snakker til meg
sier jeg er blitt gammel

Jeg skjermer meg for måkebilen
med et foto av meg selv
det spiller ingen rolle
jeg snør ned likevel

Jeg ser en hund spasere over broa
jeg prøver å følge etter
og gni vannet av brillene
men jeg setter meg fast i noe avskyelig slagg

Jeg får ikke til å høre det jeg pleide å si
gamle, fleskete setninger med alt for mye saus
nok til å drukne en liten familie
nok til å oversvømme tankene mine



Bakken kjennes varm og jeg er ikke fin på det
jeg legger meg ned i mørket
lar sommerfuglene dekke kroppen min
og drar avsted

De hvisker i skyene

Glemt fra hverdagen
Låst bort i tusmørket
Er handlinger av elektrisitet
Som leder opprinnelige krefter gjennom generasjoner
De titter fram for å se om du kan forstå
De hvisker i skyene
De bærer kjempers kart
Vi må bare kjenne under dyna
Og rote i gamle magasiner
Kaste oss utfor trappene
Blunke i skuren til vi ser oss selv
Smile tilbake fra et hav av feiltrinn

Skisse av en syklistprins

Han red en lilla sykkel gjennom et øde landskap av folk som ikke hadde noe å gjøre. Han flakket ut og inn av syne som en fisk i tangen. Svisj - svisj - velvære og nytelse bølget utover fra de dreiende hjulene hans. For de som kunne oppfatte sånt, mener jeg. De fleste la ikke engang merke til at han var der.

Å sykle var hans orgasmisk-transcendentale urdrøm, og sykle var det han gjorde akkurat da. Han skrenset, sjanglet, akselererte og lettet. Rundt og rundt som planetene gikk hjulene. Kosmisk stønning og sukking hørtes i gangene. En fyr sa, Eh, du kan ikke sykle her inne. Han svarte ved å forsvinne et øyeblikk før han brukte en greie som rampe og svevde over hodet på fyren mens han gliste frekt.

Twin Towers kollapset idet han landet.
Eller noen jenter forelsket seg.
Han landet, og det ble stille i kjøpesenteret.

Stativliv

Deg har få forsøkt å imponere,
de ville heller repetere,
sånne kjedelige fraser
som "likeverdige raser" og "ingen militære baser".
Side opp og side ned,
tankens kropp tapetseres med,
ord fra rommet langt ute, der hvor ord brukes som pute,
mellom hodet og sjela.
Sjela er mot hodet som erta er mot prinsessa,
iallfall når hodet er indoktrinert, kupert, stupert, berøvet enhver vesentlig kontroll over rock 'n' roll.
Plagsomt er det, når langsomt det
reageres på hjertets protest mot familiens løpe- og kjøpefest.
Dunk dunk, det dirrer i dine dumme drømmer om ”demokrati”, ”deflasjon” og ”drikke”!!
Kanskje du vil noe annet enn dette kallet – et stativliv, bundet i en sjelesele?
Du dysses ned av eklektiske, elektriske budskap om kjøp og salg av dritt
som resolutt reklameres at det absolutt rekommanderes at skaffes – av du.
Det er nemlig ikke mulig å klare seg med utkommet av ens egen fu.
Tankene tenkes tradisjonelle og troverdige, mens følelsene forstås som frivole, fandenivolske, fantenes fusk og frilynt rusk.
Slik styrer setningene sjelas skjebne ved å virre virilt rundt våre hoder
slik karbondioksid visker vekk vår klode.
For hode og sjel var venner ved verdens vår, men morske menn var ved makta!
De drepte den deilige diskurs mellom følelse og fornuft, og de svara som sluttes nå er ingenting og tankespinn, men man trekker i det minste magen inn.

Lufteturen

Jeg er en mann uten tanker, jeg er et dyr i lenker
jeg dreper for å roe meg ned, jeg kverker lederen deres
hodet smelter over tastaturet, tungen min ute på en luftetur
hvem er det som står utenfor vinduet, kjære?
det er nøkken, han har kommet for å hente deg
ååå, jeg griper i lufta etter noe å ta tak i
jeg treffer aldri bakken
jeg er ute på en luftetur
jeg er et dyr, ikke tanker
jeg er lenket fast til menn som vil hverandre vondt
nøkken, nøkken, hvor er det vi skal?
er det lukten av synd som kommer opp over åsene?

Ansiktsvask

Jeg vokser,
La meg få bli litt ydmyk på mine eldre dager.
Noen av oss har antydet at jeg er en slags mental juggernaut. Det er jeg ikke.
Jeg har ikke kommet til jorden for å sette de lærde på plass i deres egne fag.
All verdens ekspertise er ikke bøyd ved min hånd.
For en latterlig tanke!
Skulle jeg, en skarve ungdom uten tunge bøker under beltet, kunne avgjøre spørsmål giganter over hele verden strever med?
Nei, jeg har vært arrogant. Jeg er for slapp til noe slikt.
Kontroll eller toleranse, sjenerøsitet eller sparsomhet, kunst eller pop-
Det er noen virkelig klissete, kinkige problemer.
Jeg vil ikke lenger spille rollen som latterliggjørende genial oppkomling.
Bare oppkomling holder lenge.
Dog, jeg synes fortsatt intellektuelles språkbruk burde forenkles.
Å snakke om vanskelige ting trenger aldeles ikke å være vanskelig.
Det er å gjøre noe med tingene som er vanskelig.
Jeg skriver nå fordi jeg ble kvalm av arrogansen min, det syntes som om den blokkerte mulig produktive relasjoner.
Jeg gjemte meg bak min flotte kappe.
Nå har jeg blitt edru, og jeg har forsiktig dyrket disiplinen min.
La meg lese meg opp, la meg foredle kunstene mine.
Ild hadde jeg fra før, nå bygger jeg bålet å mate den med.