Men ensomhet er bare et ord jeg fant på nå

På toget til Kongsberg: Farten stiger, så er vi på vei. Hvert sete er blått der det ikke er skjult bak en passasjer. Passasjerene selv er litt fortumlede, de trenger tid til å etablere seg på plassene sine. En mann i slutten av tredveårene setter seg ned overfor en eldre kvinne.

K: God dag! Er det ikke et forstyrrende vær der ute? Jeg skjønner meg aldeles ikke på det.

M: God dag, ja! Det er etter min mening et fremragende vær der ute! De forstår det, at alle skiftene mellom snø, torden og sol stimulerer meg. Jeg får min selvfølelse fra å tilpasse meg og utmanøvrere kaotiske situasjoner.

K: Virkelig? De ser ut som en som reiser mye, kanskje De er av dem som ikke bor noe sted lenge av gangen! Det må da være fryktelig tærende på hjertets fred?

M: Jeg har reist meg over sjø og land, vinmarker, fjelltopper, brolagte gater som lukter pannekaker, metropoler og gamle flyplasser. Jeg anmelder spisesteder for den prestisjetunge Michelin-guiden, og jeg tilbringer flesteparten av nettene på hoteller. Jeg har familie og venner, men jeg ser dem kun i høytidene - noen ganger ikke da engang. De kan tro det plager meg, men det plager meg mer å sitte stille og gå glipp av alt som finnes der ute.

K: Og «alt som finnes der ute», innbefatter det kvinner?

M: Jeg svimler litt ved tanken, faktisk, det er blitt meg fortalt at jeg har lagt meg med en kvinne for hver stjerne på nattehimmelen. Det dumme er jo at jeg aldri ser noen av dem igjen, så for meg blir de ikke annet enn flyktige bluss av hud og hår. Slik er den reisendes liv. Ingenting varer og en er alltid en fremmed.

K: Det høres fryktelig ut ikke å ha noen å dele det lange løp med. Uten en kjæreste, hvor gjør du av den elendige skrotten din når verden går deg imot?

M: Å, jeg finner meg alltid en venn eller to blant andre reisende. Vi kan sitte på et busstopp og drikke øl i tordenvær. Det hjelper mot ensomheten, tro meg.

K: Men det hjelper ikke hele veien.

M: Hvilken vei?

K: Veien til slutten på ensomhet.

M: Men ensomhet er bare et ord jeg fant på nå! Jeg opplever ikke egentlig ensomhet. Jeg prøver bare å tilrettelegge for din emosjonelle mottakelse av beretningen, gi historien litt klangbunn!

K: Det må jeg si var en lumpen ting å gjøre.

M: Mulig det, men jeg er en omreisende skute, ikke mora di! Eller, jeg er en historieforteller. Jeg har et hode fullt av palasser og flyvende tepper, sakene mine får ikke plass i virkeligheten! Dessuten er det ikke gøy å høre på virkeligheten.

K: Jeg liker nå å lese aviser, jeg.

M: Jeg liker flammer.

Akkurat nå begynner vognen å brenne. Håret brenner, øynene brenner, hjernen brenner. Toget sprekker som en boble. Mannen rømmer ut vinduet i form av en linerle. Ordene freser og spruter, handlingen spjærer og renner ut i sanden.

Julestemning

Han bor ikke her lenger. Jeg vet ikke om han virkelig bodde her før heller. Han sa aldri noe. Vi møttes noen ganger på fest, og da snakket vi jo. Men stemmen hans var ikke der. Kanskje han hadde en kjæreste i utlandet, eller en hemmelig klubb - et sted måtte jo stemmen være. Eller kanskje han ikke hadde stemme. Mistet den på veien eller gitt den bort. Det er ikke så få som løper rundt med andres struper. Folk som snakker andres snakk og lar sine egne ord falle fra hverandre i mørket. Det er vondt å høre på. Men han bor her altså ikke lenger. Det fylte meg med gru da jeg fikk vite om det. Ting har allerede forandret seg her. Luften kjennes trangere og bakken er blitt kunstig. Og mine venners smil har noe anstrengt over seg. Kanskje det var vi som lånte stemmen hans. Og nå har han tatt den og reist. Jeg studerer ansiktene til vennene mine. Jeg studerer ansiktet mitt. Det kan ikke være lenge til vi smuldrer.