Noen ganger når jeg er i byen stopper jeg plutselig opp, og så blir jeg bare stående. Men det føles mer som at jeg blir hengende i lufta, som parfymen til noen som var der, men som nå ikke er det. Mengden rundt meg morfer og sklir i alle retninger, konstant skiftende, konstant på vei et sted, men jeg, jeg blir hengende i lufta som et fotografi. Jeg veksler mellom å føle at det er noe galt med meg og å føle at det er noe galt med alle de andre, men jeg griner i begge tilfellene.
Landet vårt er under okkupasjon. Jernoksene med den svarte pusten, de jager oss vekk fra slettene og presser oss inn i trange smug. De glødende djevlene på veggene, de holder konstant øye med oss, pisker oss med blikket for at vi ikke ser ut som dem, kler oss som dem. De smiler alle sammen, de vet at de har balletak på hele sivilisasjonen vår. De vet at ingen av oss er sterke nok til å stå imot de lekre rumpene, de solide musklene, de eksklusive klærne, de uoppnåelige drømmene.
...men hva slags billige drømmer skal de liksom forestille?!
...men hva slags billige drømmer skal de liksom forestille?!
