Aldri for sent

Heller enn å dagdrømme om hun deilige, griper jeg i natt min kattehatt fatt, og skriver noen ustrøkne linjer for retningsløse hester.




du trenger  ikke være noen
du trenger å prøve å gjøre,
 ikke alltid ville føre
prøve litt og så litt mer
til du virkelig vet hva du driver med når du kanskje slutter å prøve

du trenger å huske å glemme
stier du har gått altfor mange ganger før
som ledet deg ingensteds eller til bunns i ei sjakt
hvor du ikke lenger vet hva du har lyst til
du behøver ikke huske fram og tilbake
på en forslitt greie

du må leke med loven og lette på labben
ikke bli han der sure gamle padden
som vet alt og aldri lar seg vippe av pinnen
han er døende, han er fanget i sitt suverene spinn

la deg vippe
la deg lure
ingenting skriker liv! som det ene fullstendige feiltrinn etter det andre
en sånn fart og en sånn jubel når du tumler ned trappene du trodde ledet hjem
en sånn klar og tydelig følelse
er det som trengs for å hoppe opp til neste vippepinne

Grunnloven av Adrian Roberts

Benken
Årstidenes oppsynsmann
venn av månen


Havet
Et altoppslukende gap
troløshetens dype abyss,
forræderiets opphav
vi tar dykkersertifikatet


Vedhogst
En hederlig affære, som ikke smerter
ut av stein og støv har vi grodd
hvem vil tilbake? Hugg, nå


Fjellet
Majestet og trone én
omtrentligheter har her ingen adgang
fra dypets mørke og fukt,
tårer finner ingen kilde
til himmelhvelvets ruv
trygg og evig


Vidde
endeløs slakhet, dog dyp og ruvende
man vandrer i utilsiktet evighet
seighet som mørner tiden selv


Skrent
vitner om stridige fall
hvor alderdom er ubemyndiget
ur, åh, ur
sjelløs fryd


Bål
som du knitrer
tilværelsens urytmiske rytmikk
Forderver av tørrhet og død
uanstrengt av anstrengelser

(En bæsj i doen. Kan den tenke? Den ser så livlig ut; nærmest glødende.
Lurer på om den fremdeles er varm... jeg tar den med til Rigmor.)


Å eseL
Trege steg gjør gangen slak
det krever arbeid å starte
statisk kjedsomhet, grå som ura
sku trillebår full av gråstein, til ingen nytte
Kampen er i gang


Kommunen
Grå sement; bygg! sa slipset
planlegging i kulda
Et hint av frodighet, omringet av grunnmur
hermetisert systematikk, feiret av kråkesang
noe for gubber og krek


Nordavind
nagende stahet
du peser
lange drag, av rivende kulde

Ørkenen i meg

Jeg er en mann som liker å drepe
jeg dreper fugler på himmelen og bevere i sine hytter
jeg går fra dør til dør og skyter dem til de dør
jeg ser på dem mens de blør
jeg går fra dør til dør og sier hør!
kan du høre livet ditt renne ut i sanden?

Veggene trekker seg unna når jeg kommer
asfalten sprekker
kvinnene gjemmer sine barn når de ser meg smile
hva kan jeg gjøre

De sender vogntog etter meg
kaster kniver og tramper med føttene
jeg gir pikken min til dem
jeg kaster meg rundt og gir dem alt jeg har
når Eiffeltårnet tørner og bankene beiner
når Nordpolen brenner og alle rottene er spist opp
vil jeg vende tilbake

Mosetoner av Adrian Roberts

En mosebefengt stubbe, uten stolthet
skogen bruser, i en tidløs, melodiløs sang om intet

Snøen faller, som vektløse feer på fylla
tystheten dominerer; skru opp stillheten, sier primusen, med maten full av drit

Slutt

2

Brenner tåke

Når alt det våte står i fyr og flammer

Og fjellene sklir oppi suppa

Himlene snubler

Du holder røyken min

Jeg myser mot solen

Og vi har det fint

Tigeren i heia løper med elgen

Uglebarna ser på

Trærne prøver å fange oss

Når vi leker gjemsel

Myra prøver å sluke oss

Når vi går for fort

Ikke tenk på det,

Jeg har deg!

Skyene legger seg med magen opp

Og kikker på menneskenes undring

Lurer på om dagen vil vare hele natta

Lurer på om de rike vil gi tilbake det de har tatt

Lurer på om Gud er en bris eller en kanin

Som jeg elsker deg når du aper deg

Du kan få meg hver dag i resten av mitt liv

Hvis du bare fortsetter å hoppe rundt sånn

Selv om du skulle havne i rulle- eller gyngestol

Vil jeg danse med livet ditt og krølle på tærne

Helt til du kommer

Hva skal jeg med alle disse bøkene

Når du står og deiler deg i månelyset

Ordene får stave seg selv

Kommaene får vente

Vitenskapen kan stå og klø seg i hodet

Jeg skal på date!

1

Brenner tårer

Brenner saltvann

Havet veller fram

Og hun brenner

Fingerspissene er varme og kinnet mitt svir

Ingen er laget av kjærlighet

Bare ild og vann

Ingen kjenner byen

Bare bryet og bruset

Tunge armer farer ned fra himmelen

De kommer ikke for å kile meg

Brenner øyne i sanddyner under vann

Havet koker og slipper opp sine bobler

Boblene sprekker, slipper ut sine barn

Ei jente holder en flintstein mot panna mi

Før hun slår og slår

En slange kveiler seg rundt anklene mine

Og spør meg hvordan det går

Alle er laget av kjærlighet

Tanker brenner best i rennesteinen

Når jeg blir stor vil jeg bli en hjort

Som springer med de andre dyrene i lia

Bare brenne når sola skinner

Bare bade når ingen gråter

Jeg vil aldri sette mine bein på en båt igjen

Tårene veller fram

Og havet koker

Hun blir rød som en hummer

Brenner meg når jeg rører henne

Jeg gjemmer meg bak sigaretten

En dag seiler hun vekk på alle disse tårene

Lar meg stå igjen på hustaket

Til vannet fryser og jeg kan hoppe rundt av fryd

Fordi hver frosne tåre inneholder hennes smil

Slik hvert råtne eple inneholder frø

Jeg bærer torden og lyn i håret

Vinduene rister når jeg går forbi

Men jeg er ikke voksen ennå

Og på innsiden er det et enormt gap

Som når som helst kan åpne seg

Ta meg tilbake

Inn i et lunt mørke

Hvis du suger, varer dropset lenger

Titte opp og ikke undre, bare ligge der helt uten noe i hodet. Kjenne på litt luft som stryker meg over brystet. Og høre et fjernt munnspill. Den øla gjorde godt. En grundig lettkoking. Et øre for knappetrykk. En mave for timer. To stykker på et gulv. Som ikke synker gjennom. Nei, de flyter oppå gulvet. Ligger og dupper. Frigg og Hallbera. Sakte, men godt. Smatter på et gammelt ord. Løser det opp i spytt. Strekker tungen ut for å lufte det litt. Uten å si det høyt, jeg skal spare det. Akkurat som under krigen. Prøve å filtrere det og skille ut essensen. Men så ble det ingenting igjen av det. Det er forskjellige ting for forskjellige sammenhenger, og hvis du prøver å trylle bort sammenhengen, må du passe deg for metafysiske gap. Bare tre noe sånt over hodet, det er ikke normalt. Det er ikke sunt. Da har du svelget for mange ord på en gang. Det går inflasjon i begrepene dine. Rive ut ei og ei side mens jeg smatter på pipa. Det har jo ingen hensikt! Hvor får de disse innsiktene fra? Føkkings Camus?? Føkkings campus?? Hva skjedde med god gammeldags deltakelse? Et stempel og et arr. Sånt som man får nede ved havna. Prisen er et forsøk. En utstrakt hånd eller en slurvete tegning av et hjerte. Stirre mørket i senk. Dyppe fingrene i det hvite arket. Det blanke, vindstille arket. Det er så lett når ingen ser på. Tror noen. Men hadde du giddet å gjøre noe hvis ingen så på? Nei, bare smelte sammen igjen, med det gamle nye øyeblikket. Med regnet mot ruta. Og bruset fra munnspillet.

Uavhengig telefonsvarer

du passerer slentrende hvem som helst og fyrer av noen ord i forbifarta
under den glatte diskursen lurer en løskatt som klorer barn og driver hor i morbidnatta
du kvekker som en dørvakt, og du veiver med lillefingeren som Rasmus Berg
ingen skjønner det, selv om alle aner noe når de står og pusser tennene

jeg står opp i et langstrakt rike av søppel, folk som venter og drømmer som har rotet seg bort
jeg er tronarving for disse klovnemarker, jeg har siste ord i ikke-spørsmål og fantasier
jeg står og kikker når jeg er i handlegata, kikker etter forliste skip eller en ekstra terning
jeg står og ser ut som en raring, og epletrærne jeg plantet i brosteinen har ikke vokst

når kvelden banker på og lysene tennes i fjorden, våkner trollene i smugene
et host og et hark og et spytt eller fem og så er morgenstellet gjort
vi ramler ut i månelyset og rasker sammen noe elendig drit til å kvikne til
lås døra og lukk alle vinduer, for ingen tør å gi råd til rottefolket