Når elva går tørr

Jeg prøver å ikke være trist. Jeg prøver å huske at det bare er hodet mitt som gjør det verre enn det er. Men det er så vrient. Når jeg er vant til at du er der til å holde meg hardt hver gang jeg mister fotfestet, er det så vondt hver gang jeg snubler og ingen kommer. 

Da du dro første gangen, vasket og ryddet jeg som besatt. Og det gjorde meg glad fordi jeg så for meg at du ville blitt glad. Nå føles det som at ingenting jeg gjør angår deg, og oppvasken føles mer som en ydmykelse enn noe annet.

Jeg klarer omsider å hente styrken til å løfte skolebøkene opp på pulten. Etter det tar det ikke så lang tid før jeg kommer til hektene og glemmer deg. Kanskje jeg ler av en snedig vending om den limbiske krets. Kanskje jeg leser hele kapitler uten å drive et sekund. Men når jeg er ferdig og skal møte noen, må jeg ta på meg jakka alene, og gå gjennom gangene uten noen å kysse på kinnet. Jeg går noen skritt før jeg kollapser og lener meg mot veggen. Jeg stryker veggen mot kinnet mitt, trykker nesa inntil. Jeg beveger hendene mine rundt på mursteinene, som for å finne den mursteinen som lukker fingrene rundt mine.

Spindelvev og sukkerspinn

Gå inn i hjertet ditt. Se fargede lys henge fra taket, som blomster på lianer. Se pariserhjulet med skyer som vogner. Små griser som løper rundt med rare hatter på hodet. Og i midten av karnevalet, den søteste og mest levende jenta du har sett. Speiler bevegelsene dine, legger hodet på skakke og holder fram en bukett sukkerspinn. Dere tar hverandre i hånda, dere holder hverandre fast. Hun leier deg inn i vokshuset hvor vennene deres bor. Hils på enøyde kaptein Frida, og kjekke baker Gorm. Henriette vinker deg hen for å vise deg en tegneserie hun holder på med, mens sykepleier Vetle står og forteller vitser. Når natten kommer klapper du den siste grisen adjø, og går tilbake til sengen din for å våkne.

Slik går dagene og nettene rundt og rundt, når sola går ned et sted så går den opp på det andre stedet. Og du beveger deg fram og tilbake, du vil få med deg alt. Men en dag du går inn i hjertet ditt, har noe forandret seg. Du hadde lagt deg for å sove, fordi det var natt. Da skulle det vært dag her, men her er det like mørkt som i det rommet du sover. Lysene på lianene blinker og noen har gått helt ut. Du ser opp mot pariserhjulet som har kollapset og vognene falt av og ligger som en tåke over hele parken. Grisene ser du ikke noe sted. Men du finner hattene deres stablet i en haug. Du går inn i vokshuset for å spørre enøyde kaptein Frida hva som har skjedd. Synet som møter deg tar fra deg pusten. Ansiktet hennes har smeltet. Bare hullet etter øyet hun mistet er igjen. Du ser rundt, og finner alle de andre, også smeltet. Du løper ut derfra. Så snubler du i et råttent kandisert eple, og lander rett i fanget på ei jente. Du kjenner igjen kjolen. Du sier "B-Bia! Vennene våre har smeltet! Hva skal vi gjøre?!" Hun sier ingenting. Du griper etter håret hennes. Det kjennes stritt og tynt ut. Du holder kinnene hennes og snur fjeset hennes mot deg. Hun er ei dukke! Hun holder noe som ser ut som sukkerspinn. Du smaker på det. Det er spindelvev! 

Jeg pusset tennene og følte for å sette meg ned, så jeg gikk og hentet en stol fra stua og satt den utenfor badet. Men det var ikke det samme som å sitte på en av de røde krakkene dine. Jeg savner å pusse tennene med deg. Jeg savner å kle på meg sammen med deg, på vei ut døra. Jeg savner å bli holdt rundt mens jeg lager mat. Men.. jeg har ikke tid til dette! Jeg har ikke tid til å skrive dikt om hvor mye jeg savner deg... Kanskje du kunne late som du er kjæresten min igjen? Bare de to siste ukene før eksamen, så jeg kunne konsentrere meg? Sende nattamelding. Eller skrive hvis noe skjer, som hvis du har noe godt å spise eller slår tåsa di. Skrive at du savner meg.

Ringer i vannet

Jeg vil ikke ekspandere, jeg vil utfylle. Jeg vil ikke ta den enkle veien ut, fra nå av velger jeg alltid største motstands vei.

Mitt hode har bare rom for éi jente, ingen ekstra jenter, ingen ekstra gutter. Ingen ekstra tusenlapper, ingen ekstra hjerter som blafrer i vinden.

Jeg lengter etter å ligge i snøen med deg, viklet inn i hverandre. Like nære som ullundertøyet på beina mine.

Jeg blir bedre dag for dag

Jeg klarer ikke se for meg ting lenger. Jeg klarer ikke beskrive de gylne hårene på de lange beina dine. Jeg klarer ikke kvede om den helt egne lukten av pannekaker som halsen din avgir. Jeg klarer ikke synge om smilehullene nederst på ryggen din. Jeg bærer på hundre års trist slåssing og skitne knep. Det knebler meg. Det dytter drømmene mine til bakken.

Skal vi prøve igjen, baby? Skal vi lade pistolene våre og gå rygg til rygg inn i røyken?
Tror du på meg? Tror jeg på deg?

Partyhattene og konfettien ligger bløte i regnet. Iskremen smeltet og flyet styrtet. Men i restene av festen, finner jeg fortsatt ting som glimrer. En flik grønt glanspapir, et krøllete bilde av oss, to skvetter sjampis til frokosten vår. Å, si du vil bli denne gangen! Vi kan ha fest hver dag, vi kan synge på balkongen. Jeg er lei av å være lei meg, lei av å savne deg, lei av å skamme meg. Jeg vil ikke gjøre det lenger, jeg vil ikke stange hodet i veggen bare for å se blodet mitt renne over skoene dine. Jeg gidder ikke grine mer, gidder ikke ødelegge for meg selv mer, gidder ikke såre deg.

rommet snurrer
jeg drikker brokollikraft
kom tilbake

Jeg kjenner det komme. Et vræl, fra dypet. Men jeg vil ikke. Jeg er lei av å vræle. Det fører ikke til noe annet enn å understreke hvor lite det fører til.

Fordi vi pratet på telefonen

Hoste, hoste, lille halsen min. Hoste, hoste, halsende etter deg.
Puste nå, huske å puste, puslete lille puslespillhodet mitt.
Klemme, klemme, kjærligheten er ei rød blemme som ikke vil la meg glemme.
Tida legger meg i bakken og vil ikke slippe tak. Hun river meg i filler og sprer meg for vinden.

Jeg har ting på stell, jeg får alt mulig til. Huset mitt er alltid pent og innbydende. Kroppen min er 100% økologisk. Jeg går ikke rundt og lusker i buskene, men jeg går tur morgen og kveld. Jeg tar hensyn og jeg sier ifra. Og nå gleder jeg meg faktisk til eksamen.

Så hvorfor føles det som hodet mitt holder på å smelte hver gang jeg setter meg ned for å skrive? Hvorfor kan jeg ikke tenke på deg uten å miste tråden, gå meg vill, falle til knærne? Hvorfor klarer jeg ikke få ned noen av ideene jeg kommer på kontinuerlig gjennom dagen?
Du tok hjertet mitt, må du ta språket mitt også?

or den sfo r styr rels en

m akt es lø shet en

tyn gde n

let th et en

ta kv ift en 

h elik o pt eret

kli pt e tu nge n

dr o meg et ter h år et

sla n g os s i ve ggen

Tidløs/Tiden er ute

Kan jeg fortsatt løpe med ulvene? Kan jeg fortsatt riste meg løs?
Er det fortsatt en plass til meg på vanvittighetens vidder?
Vil jeg fortsatt kunne forsvare mitt liv på dommens dag?
Vil det komme flere år med latter, sang og pizza?
De sier jeg er tidløs, de sier jeg er for alltid, men jeg kunne virkelig tenke meg å se viseren flytte seg.

Å sprekke ballonger

Du er så tjukk når du lirer av deg klukk etter klukk

Du sitter bare og gynger hele dagen på den større og større magen

Å forstå at livet er på ekte tar så lang tid,

Folk har alltid ristet på hodet, men i det siste har ristingen gjort meg skjelven

Jeg heter Sky, og jeg fins ikke

Føniks

Ingenting igjen

Ingenting i hendene

Lufta er hard, lyset er kaldt

Ingenting å se her

Bare skitne knep så langt øyet kan se

Skitne sko og skitne tanker

Som jeg slapp inn

Rensket meg ut og etterlot ingenting

Gnistene alle ville ha fra meg,

de brant meg opp

Og nå er jeg aske helt alene

Sippesuppa

Du er mange ting. Likevel er du mest én ting. Du er alle de små sjarmerende hjørnene av tilværelsen. Jeg vet ikke hva du tenker om det, men det er veldig fint å kunne være sammen om at det alltid er rom for en ekstra krusedull i alt papirarbeidet. Likevel er du mest én ofte oversett ting som står i midten av alt som kommer, blir eller drar, hele gryta av livets uendelige former og foretagender. Det som holder alle fra å smuldre bort, bite seg selv i halen som smådyr i absurde mareritt av uhellig tvangstranghet og gitter, gitter, gitter er alt de kan si. Vi blir forsøkt manipulert av kaksedjevler og vi blir forsøkt villedet av våre egne skraphandlersamlinger av halvtygde tanker og lånte setninger og brennende lidenskapelige billige buttons og den verdensomspennende saueskvadronen som er overmenneskelig nøye på å overholde ordtakene og innhegne mennesker i ordentlige, ufordervede dukkehjem hvor alt er snudd på hodet. Og jeg klarer ikke å skrive det jeg ville, og jeg tenkte i går fordi jeg spilte "How You Gonna See Me Now" for Erik og jeg ble plutselig veldig trist fordi jeg innså at jeg har mye å ordne opp i. Jeg ble kjent med alvoret, og sannheten og de dyrebare hjørnene av tilværelsen, og jeg så meg selv i all min arrogante udugelighet og opprivende hensynsløshet, og jeg elsker deg og jeg elsker deg og jeg liker deg bare skikkelig godt og vil at du skal få det du lengter etter og at du skal slippe å bli mishandlet og det er at jeg blir konfrontert med syndene mine og det er at du faktisk har ting du vil dra fra meg for og det at du er så god mot meg og jeg vet ikke om jeg har mye rom til å drite meg ut igjen. Alt sammen er så nytt for meg. Men dette ble bare til en sippesuppe som bare understreker hvor patetisk jeg er i stand til å være.

Dalende ned med snøen

Sulten og stein i sofaen dalende ned med snøen
Så mange taster - jeg har bare ti fingre
Men så lenge du ikke vil skreve, må jeg skrive
Kom og hold øyelokkene for meg
Menneskehetens samlede forståelse blender meg
Hva skal man si når man er ei død grein på et så stort tre
Jeg sparer tid der jeg kan - kjøper ferdigrulla og ferdig banka tanker
Jeg gjør så godt jeg kan - svindler, smugler og strigler hårene på bikkja mi
Det er aldri nok, her sliter jeg meg halvt i hjel for å dagdrømme, og så visker noen ut himmelen
Bytter lås på håpet, omstrukturerer smilet
Svitsjer spilleliste og bytter ut beboerne med møbler

Virus

Et lyst bein

To sarte sko

Snodige krøller

 Og bak ei rumpe, ditt skjeve smil

En fin kjole

En lodden genser

To nådeløse øyne

 Noen følsomme fingre

Og bestemte hender

 Overalt er du

Jeg kan ikke se 

Se på jentene

For hver gang jeg lar øynene hvile på ei

Blir hun om til deg

Analyse

Jeg savner å ha deg rundt meg. Savner å høre deg plystre med til låter du hører for første gang. Savner at du hver kveld plutselig går fra meg for å stelle deg på badet før du legger deg. Savner at hver dag startet med deg, enten lyden av dine skritt, synet av deg i dagens antrekk som alltid fikk det til å virke som om du skulle gjøre noe viktig den dagen, eller følelsen av ha-en-fin-dag-kysset ditt som alltid var i siste liten. Jeg savner å bli spist opp av dårlig samvittighet og skam når jeg velger å ruse meg i to dager i stedet for å være ordentlig sammen med deg. Jeg savner å krangle med deg på de styggeste måtene vi kunne finne på, savner å være livredd for at vi skal hate hverandre, savner å endelig oppfatte hvordan jeg bare kan være snill og så er du også snill. Jeg savner å vite at du er der, selv om alt annet blåser rundt i sine helt egne mønstre. 

Jeg savner ikke å hele tida være redd du ikke liker meg lenger. Jeg savner ikke å hele tida såre deg, uten å ta innover meg omfanget av rotet mitt. Jeg savner ikke å aldri ta tak i husarbeid, skolearbeid, selvrealiseringsarbeid eller relasjonsarbeid - trodde jeg du kom til å fikse alt for meg? Eller distraherte bare det at du var kjæresten min meg? Jeg savner ikke å føle at jeg egentlig burde skynde meg å lage noe å bli berømt og kul for, bare så jeg kunne ta deg med på alle festene du ser for deg. 

Diplomacy

Hold me close and whisper to my nose

Tell it about this kid you like

And my nose will be your mike

To reverberate your secret all along the great halls of my skull 

Then all the departments and representatives will receive the news, the news of your blushing cheeks

They'll panic, they should issue a response at once, but they'll have to agree first on the intention and shape

Should you be nibbled on the eyebrow?

Should you be smelled on your neck and behind your ear?

Should the message be transmitted mouth to mouth or belly to belly?

Such a crisis a soft whisper visits upon the nation

Regnet. Endelig.

Hvis du sier én gang til at du gjerne skulle prøvd en gang til

men at du ikke vil

skal jeg rive ned himmelen og gjemme hele menneskeheten i meg selv

Hvis du sier én gang til at du elsker meg men ikke kjenner meg lenger

ikke tror meg lenger ikke ser meg lenger når jeg ligger i alle dine senger

skal jeg kondensere den tynne kjærligheten din til den begynner å renne

og kongregere og fylle øynene dine og strømme utover hele byen din

for jeg er Sky og jeg er mange ting, men mest av alt er jeg overalt

på himmelen, i rørene under bakken,

jeg fyller nesten hele kroppen din

og når du blir varm sildrer jeg nedover nakken

jeg har tilbrakt så mye tid i stratosfæren og bare blitt kaldere og kaldere

jeg har vært langt borte og ute av syne

men hver natt lengtet jeg etter min eneste jente evigvarende 

hver natt lokket verdensrommet meg

hver natt hypnotisert av avgrunnen, tvunget til å sveve

men jeg frøs og jeg ba om å bli dratt ned igjen

og du gjorde det gang på gang på gang

og alle morgenene du valgte å holde mine iskalde hender

og kysse bort mørket uansett hva som hender

de er det aller største og stort sett alt jeg trenger

så la meg følge deg og alltid mildne sollyset

og la meg vaske dine føtter når de har vært for lenge på bakken

la meg leke med bladene på trærne og prikke dem med regn

og prikke deg til du blir til regn

vær så snill å huske at jeg kan det, vær så snill å huske at jeg kan skifte til skjønnhet når jeg vil

og hvis jeg må gå i de klærne hver dag for at du skal elske meg,

så skal jeg gå i de klærne så lenge at du skjønner at jeg er naken

du trenger ikke gi opp det eneste du vil

du vet at jeg av alle kommer til å gjøre deg glad

bare gi meg et par uker til å bygge opp trykket

Ikke stikk, baby

mi lille kongle

så langt oppe du henger i dag

så langt borte du er

jeg kan bare så vidt skimte prikkene på skjørtet ditt

jeg pirker i bakken med en kvist og tenker på prikkene på armene dine

de små luftboblene i pannacottahuden din

proppfulle av varm sjokolade

tror jeg venter en liten stund

før jeg klatrer opp til greina du sitter på

min lille edderkopp

så fint du snurrer beina dine

så rare bevegelser jeg aldri har sett før

alt for å lage seg et lite hus

og noe som glinser i sola

å, min lille koppulf!

du besnærer meg og fanger meg 

og jo mer jeg kaver og stritter imot

desto nærmere kommer vi hverandre

jeg er helt innviklet

jeg kan bare utvikles ved dine hender

mitt lille snøfnugg

blåst hit fra langt avsted

med mønstre du har laget selv

kanter, greiner, fingre

antenner som strekker seg utover og utover

som forsøker og forsøker

å finne mening i snøstormene

som mottar små beskjeder fra Gud

som synger helt alene i verdensrommet

jeg holder pusten

jeg vil ikke se deg smelte vekk i hånda mi

mi lille bie

du svinser rundt og samler alt mulig skrot

du gjør underverker med litt støv

så flittig og så smakfull

gjør du ingenting om til tyktflytende solskinn

vær så snill å gjøre en mann ut av meg

som er med å bygge vår lille kube

som tar vare på hver dråpe honning

jeg gikk meg vill og trampet i stykker det vi hadde

men ikke stikk, baby

da dør vi jo begge to!

Tenkte å ringe

Jeg tenkte å ringe deg

Og fortelle at jeg er på vei

At jeg har reist fra mitt gamle jeg

At jeg trener og konsentrerer meg 

Og at jeg holder på å bli en fyr en kan ta og føle på

Jeg tenkte å si at jeg har sluttet å drikke

Og mine tanker har sluttet å hikke

Jeg håpte vi snart kunne klikke

Vent med å si det vil du ikke

Til jeg har vist deg alle måtene jeg kan elske deg på

Men så ser jeg oppvasken ha nachspiel når jeg kommer hjem fra skolen

Og jobbsøknadene driver dank i sofaen

Eksamen kommer til å utslette meg som alle gangene før

Og i stedet for å jogge, kjøpte jeg ei pakke sigg i dag

Det blir ingen storslått comeback

Jeg gjør alt feil om og om igjen uten engang å skjønne det

Så tenker jeg "nå blir det noe helsikes gråting"

Men ingenting skjer

Til og med tårene har gitt opp

Jeg tenkte å ringe deg

Men nå vet jeg ikke lenger

Sånn som dette er det ingenting jeg kan tilby ei prinsesse som deg

Og selv om du er alt jeg kan be om

       Kan jeg ikke be deg bli her med meg og drukne

Vugg meg (fri gjendiktning av blues-standarden "Rock Me Baby")

Vugg meg, kjære
Vugg meg natten lang
Vugg meg, kjære
Vugg meg natten lang
Å, du vugger meg så bra at mine sukk blir til en sang

Vugg meg, kjære
Som en båt til sjøs
Vugg meg, kjære
Som en båt til sjøs
Å, vi vugger så vilt at månen rives løs

Vugg meg, kjære

Vugg meg til jeg dør

Vugg meg, kjære

Vugg meg til jeg dør

Å, nå har du vugget meg ut av livet som vi delte før

Avhengighet

Kom tilbake

Skrek posen

Kom hit og elsk meg til døden skiller oss ad

Hvor har du vært? På butikken for å kjøpe mat?! 

Kast maten i søpla med det samme!

Det er bare meg

Det er bare meg, baby

Det er bare meg du trenger å kjøpe

Med bleik hud og en kvalmende søt parfyme

Ligger hun strødd utover bordet, utover bøkene, utover trynet mitt

Kom tilbake

Hvem er det du treffer når du går ut?

Noen som elsker deg og vil hjelpe deg?!

Du trenger ikke hjelp, kjekken

Du trenger ingenting når du har meg

Du vet det innerst inne i magen, du kan ikke forlate meg

Ikke gå

Jeg er et pinnsvin

Jeg har piggene ute

Alle synes jeg er søt

Jeg blir så redd

Jeg er et villsvin

Jeg ser bra ut på ei pute

Eller most til grøt

Da ville noen ledd

Jeg er en kanin

Jeg vil bare tute

Alle synes jeg er søt

Men jeg vil bare tute

Pus våknet på veien

Pus våknet på veien. Solen pirket ham i øyet. Det lange gresset summet med insekter. Pus fant buksene sine og tok dem på seg. Så dro han hjemover. Er dette alt, tenkte han. En vei og tusener fordømte insekter. Det var ingen andre tilstede, og ingen i sikte. Kun ham i sine stive, soltørrede bukser. Jeg har ikke penger til bussen engang, tenkte han, mens han tuslet langs veikanten. Han gikk på siden selv om det aldri ville komme noen bil kjørende. Kanskje det ville komme andre ting. Hadde han vært på fylla i går? Eller kanskje han hadde tatt syre? Han husket i hvert fall ikke hva han skulle på denne veien. Det var varmt, men ikke ubehagelig. Solen kjente ham, visste hvor langt han kunne gå før det ble for mye. Helt ulikt vepsene som nå fulgte etter Pus og bryskt undersøkte alle hans folder og flater. Det gjorde ham sint at de kunne være så hensynsløse, så frekke og uten forståelse for andre former for liv. Han skrek på et språk de ikke forsto. De fortrakk ikke en mine, bare fortsatte med analysen sin. La ut om konsistensen av makk. Pus besvimte på veien.

Gudene ler. De kaster steiner fra himlene, begraver hvert menneskes selvstendighet. Pus får en stein i hodet og dør. Så står han opp igjen noen netter senere. Han tenker kanskje det ville hjelpe med en sigarett, men da ville ånden hans mugnet, og han har lyst til å kysse Frøydis sånn at hun liker det. Frøydis, å, Frøydis! Om han bare kunne gro varm ull som væren, eller smidige vinger som sommerfuglen, så ville hun alltid elske ham.

Men Pus er bare en puslete profet som ble en plutselig poet. Ingen kan stoppe ham når han fester, når de første bilene kommer har han vært ute og stjælt hester. Og plukker deg opp for en forfriskende ridetur som ikke var det du ville ha, men det er ålreit. 

Ul av Alene Granbar

Jeg så de lureste dyrene i min del av skogen,

Svinne hen i bjørnefeller,

Sultende, sure, sårbare,

Slepende seg gjennom Vestre Strandgate ved daggry, på leiting etter et stinkende kadaver

Vi visste ikke hvor vi var

Vi visste ikke hvor vi var

Det var aldri så uvirkelig

Skumringen fosset fram

Og vi sto i mørke til knærne

Frie og unge, banditter

Kastet inn i verden

Kastet inn i en felles hallusinasjon

Brent opp i samfunnets fyrkjeller

Tygd opp av klasserommets rustne maskineri

Filleristet av kjærligheten

Vi dreper våre familier

Og kaster opp på grillmaten din

Tripper i bursdagsselskap

Ser fantomvillmenn i hagen

Frir til døden i en narkotisk snøstorm

Før vi brenner opp alle sparepengene på sykdom og smerte

Og så lusker vi hjem

Vi blir alltid tatt godt imot

Uansett hvor mange ganger vi fåkker opp

Klarer våre kjæreste å holde tårene inne

Hjelp

Jeg drukner

Jeg kastes rundt som ei filledukke

Hele livet mitt sklir ned i mørket

Som om det aldri egentlig hørte til her

Alt jukset mitt smelter som groteske voksfigurer

Jeg er ingen

Ingen har bodd her, ingen matet ei sulten kompe, ingen er en desperado med umettelige hull i øynene og ikke det grann klar over hvor aldeles ute av takt han er

Uinteressert

Timene kommer og går som mennesker på en flyplass

Jeg får dem såvidt med meg innimellom dagdrømmene mens jeg venter på flyet mitt

Så rart at vi alltid haster sånn, men når vi først får gratis tid vet vi aldri hva vi skal gjøre med den

Timene kommer og forsvinner en etter en

Jeg handlet inn til en spektakulær pizza, men tomatene står og henger, og chevren ligger og døser

Jeg har huset fullt av snodige, sjarmerende vindundre, men jeg sitter bare ved kjøkkenbordet og stirrer i veggen

En morgen vil jeg stå opp og kaste armene om universets uendelige variasjoner, men i dag spiller det ingen rolle om Bergen blir vektløs og månen blir ei diskokule

Alt jeg bryr meg om er oss, og vi kommer aldri til å bli noe annet enn det vi er nå

Avbrytelser

Hva gjør du nå, baby?

Sitter du og lakker neglene i morgenkåpen?

Sitter du der og kikker på andre slags antrekk, mens mora di surrer rundt og prater til gryteretten sin?

Hvor er du nå, kjære?

Er du hjemme, er du et sted du kan slippe å snakke?

Har du allerede bestilt billetten, rekker du ikke slukke lysene før du må dra?

Hvem er du, snuppa?

Skal du endelig farve håret ditt rosa og lage kruseduller folk kan ha på seg eller med seg?

Blir du endelig glad når du går nedover gata?

Jeg lurer så her på den gamle plassen din foran vinduet, jeg lurer så og alt jeg trenger å få gjort sklir diskret ut av bildet mens jeg oversvømmes av glimt fra da du satt her jeg sitter, med nyvasket hår og det eneste smilet som får meg til å gråte

År null

Hun sto der som et fyrtårn og lyste meg ut av ei tåke tettere enn tang
Jeg flakset hit og dit i en storm som ville ha røsket hengslene av verden
jeg visste ikke hvor himmelen lå, om jeg var under eller over vannet,
jeg drev avsted med bølger som ikke trenger noe som helst fra mennesker
men så sto hun der, og jeg lærte igjen å seile mine forliste drømmer
storbylysene bleknet, skyggene ble visket ut, da jeg ble hyllet inn i hennes guddommelige julelys
den gispende, hese trafikken ble byttet ut med sukkende morelltrær og summende bier
og jeg fikk hilse på et liv på andre siden av butikkvinduene.

Aldri mer

Hei! Orkan!
Orkan, blås!
Hei, jeg snakker til deg, din gamle slyngel!
Gi meg alt du har og kast meg utfor verden!
Her er lufta for tett, veggene for slimete,
her er ordene for tunge og hyllene kaster skygger som omringer meg og trenger meg opp i støvete avkroker,
her, i mitt eget hjem...
Befri meg med din friske latter,
rist meg med din urokkelige uavhengighet,
til jeg slutter å flykte fra skammen,
til jeg slutter å slepe andre ned i søla.
Slå hull på hver eneste løgn jeg har pakket meg inn i, og la meg møte verdensrommet med øynene vidåpne.

En søvnløs familie

Mi ensomme hånd strekker seg ut etter ei øl
ei øl i mørket jeg skal drikke i senga du forlot
senga jeg har ødelagt og reparert
senga som var ødelagt fra starten
av for mange øl i mørket

Hånda mi strekker seg ut, men magen min kribler
og hjertet mitt tåler ikke mer
og hodet mitt vet ikke hva det skal si til denne ustyrlige gjengen
som kan overbevise dem om at de nå bare blir nødt til å holde ut og holde fred
for du kommer ikke til å bære mer for hjertet
du kommer ikke til å stryke ut kriblingen i magen
og du kommer ikke til å være der for hånda å finne

I mørket våkner rommet til live
og i mørket hvisker tingene dine til hverandre
noen sukker og sier "men jeg vil ikke flytte!
han smilte alltid så fint til meg og han gjorde ting med meg ingen andre gjør"
andre hisser og sier "det var ikke én dag for tidlig!
han la alltid skrotet sitt på meg og jeg kunne aldri vite hvor lenge det kom til å ligge der"
jeg sier at jeg prøver å sove og noen sier jeg ikke er deres sjef

Øla er nesten tom nå og alle sammen begynner omsider å falle til ro
døra står på gløtt og jeg tror hun har sovnet for jeg kan høre pusten hennes
jeg lurer på hvordan ting hadde blitt om ikke også du hadde valgt å studere psykologi,
og jeg hadde blitt med deg til Oslo og fått meg en jobb
men så tenker jeg det er i fortiden, og den kan jeg glemme nå
ikke fordi den allerede har skjedd, men fordi vi ikke kommer til å være sammen til å ta den videre

Alenetid 1

Prøv å huske
Sitt stille, pust dypt
La ryggen verke enda litt til
Ikke la deg drive avsted med et tynt begjær
Ikke flyt bort på en sky av billige dagdrømmer
Prøv å huske
Sitt her med meg, din gamle venn
La musklene krype rundt og skamme seg
Ikke prøv å gjemme deg bak sigaretten
Ikke vift meg vekk med Nietzsche
Jeg vet du ikke har det så bra - ikke på mange år har du hatt det bra
Du flyr fra by til by og spøker med ting du pleide å holde kjær
Noen ganger ler de, noen ganger blir de skremt
Noen ganger funker vinen, noen ganger gjør den deg trist
Du, alltid den enestående, alltid den beste og struttende av potensiale
Du som alltid kunne levere løsningen slik at de ikke skjønte det før senere,
mens du flirende la deg på gulvet og rullet ut av klasserommet
Hva er du nå, annet enn en dvask gammel gubbe i tjueårene som anerkjenner verken opp eller ned,
mens du snylter på de vakre menneskene som ikke har hjerte til å la deg drukne i din egen fortreffelighet?
Hva er du nå, din ubrukelige tølper?

Vannsprederen

Fra uvitenhetens døsige, tyktflytende skydekke nynner kroppene våre sine navnløse bevegelser.

I drømmenes grenseløse omfavnelse dirrer menneskene i forsiktige forsøk på former.

Evige skoger og bunnløse himler,

spontane verdenshistorier,

ubebodde planeter og ennå levende naturfenomener,

snakkende elver, ropende daler,

dette var mennesket først.

Utrettelig sang masserte fjellheimen til en beboelig strand,

og havet krøp inn og nøt sommerkveldene med resten av oss.

Tåken lettet litt etter litt og teltene ble byttet ut med borger,

krattene oppga sine hemmeligheter,

overalt fikk alle sin plass og den glatte sanden ble grov av alle strekene vi tegnet opp.

I starten var det en befrielse endelig å kunne si noe klart.

I starten følte vi oss så mye sterkere.

Ved å skille treet fra bakken,

og hodet fra nakken,

trodde vi vi kunne strekke ut armene våre og slå hull i den tidligere så seige lufta.

Men grensene ble flere og flere,

delelinjene ble større og sprangene en måtte ta for å utforske andre nabolag ble umulige å forestille seg.

Vi trodde vi gjennomhullet lufta,

men det var oss selv vi klippet ut.

Håret faller av, vannet renner,

hver finger for seg selv,

og ingenting passer sammen.

Fargene har for mange navn og dyrene for små bur,

bøkene handler oftere og oftere bare om hverandre,

og tiden ble kjøpt opp og makulert.

I vår krystallklare ensomhet og med vår finhakkede kunnskap

kan vi ikke lenger drømme kan vi ikke lenger stønne helhjertet kan vi ikke lenger danse med øynene lukket,

og livet er bare ei mappe i en skuff på et kontor.

Å! som jeg lengter hjem

til overnattingsbesøk hvor ingenting er forventet,

til gåturer som går på egne bein,

til hus som ingen vet hvem eier, men som alltid minst én av oss vet hvordan en kommer seg inn i,

til bøker vi ikke vet noe om og byer vi aldri har hørt om,

til sommernetter som aldri slutter før det igjen er en deilig sløvende varm sommerdag,

og ingen går hjem for ingen har et hjem mer forståelsesfullt enn her.

Vannsprederen før vi forsto hva en vannspreder var,

lukten av nyslått gress før vi trengte å skrive om den.

Vil du komme hjem nå, sa hun

Vil du si adjø til verden og komme inn?

Du ser trøtt ut

Du snakker rart

Jeg har bakt eplekake og tent alle lampene

Til og med den lille skrukkete

       Kom hjem og gi deg selv lov til endelig å ta av deg det forferdelige kostymet

Et bad

I februar følte jeg meg liten og rar
Så meg i speilet og skjønte hva det var
Bare bittelitt av meg kunne skimtes
Under flere års skitne knep
Flere års sykelig slappe pasninger
Et ingenting i mange ulike innpakninger
På tide med en vask og et bad, sa jeg
Så jeg fant fram såpestykket du ga meg
Og helte oppi varmt vann til dampen kilte meg i øret
Til rommet skled diskret ut av bildet
Og alt jeg kunne se var sigarettgloa
Så dyppet jeg såpestykket og gned det til fråden sto
Jeg glattet ut furene i føttene mine
Smeltet sammen sprekkene i storetåa mi
Helbredet hårene på halsen og svansen med skummende sitrusoljer
Skylte av til det rant av og ned i sluket
Så la jeg meg

Taktløs og svimmel

Alene på balkongen, på utsiden av salongen, utenfor samklangen, falt helt ut av sangen
Virkeligheten passerer i en møkkete buss gjennom regn og sludd
Der skulle jeg gjerne sittet. Klamret meg til et sete. Kastet fram og tilbake mellom en tykk og en tynn passasjer.
Tonene faller fra hverandre om natten, språket halter og famler i mørket, skjebnen går opp i sømmene
Her er ingen varmekabler. Her er ingen opplyste stuer. Her er ingen mennesker, bare gamle avisutklipp.
Tordenen har etterlatt skyene til å svive for seg selv, og det er verken dag eller natt
Kunstneren har byttet ut lerretet med et speil, fantasien tørket ut i selvopptatthetens grelle lys
Hadde jeg penger, ville jeg satt meg på bussen. Kommet meg hjem og bort fra disse digre ruinene.
Søppelfyllingen, utestedene. Marerittet i parkeringshuset og alt tilbehør.
Stjernene funkler så urolig bak gitteret. Det er et uhyre på ferde. Hold det speilet langt unna meg.
Vi vet ikke hva vi vil skimte der, stirrende tilbake på oss.
Tiden utenfor går så fort, men i huset mitt går den på repeat.
Stå opp, neglisjere frokosten, neglisjere arbeidet, neglisjere familie og venner, spise dyr og variert drit, så sove og komme på skolen neste dag med drit i skjegget.

Stanken av natt

Du ligger oppe i natt igjen
Helt i ørkenørska, du kan ikke få nok vann ut av springen
Halvmørket tilbyr en gjeng fremmede figurer og du slåss med dyna som var hun en kvelerslange
 Framtiden lusker rundt utafor vinduet
 Og fortiden suger deg ned i madrassen
Uværet der ute biter seg fast på huden din og klør klør klør
Du tenker på ei jente som du kommer til å skuffe når den bitre morgenlufta trekker med seg enda mer grått dagslys du kan takke for å slippe å lure på om du kommer til å få noe søvn
Skam er en svett gammel ugle som henger fast i rumpa di
Hjertet ditt er bare en pumpe som flytter rundt på skittent blod
Du er et fanget dyr i en lastebil full av masende ungdommer som vil ta stygge bilder av hverandres hjernedøde påfunn og som ikke godt nok skjuler sitt begjær etter hverandres kjærester

Stressballblues

En myk, liten ball
Til lindring for mektige menn
Som løper rundt med hjertet i klem
Og uendelig med spenn
Ei kulerund pute
Å pakke fingrene sine rundt
Og rulle rundt og rundt og rundt
I et liv der det bare fins opp eller ned
Ser alle en annen vei eller følger alltid med
Sfæren er akkurat passe seig
Gir deg litt motstand, men slipper deg inn til slutt
Du kan kjenne dine knær når du knar
Tida blir ikke så knapp når du knar
Når du knar knekker du opp innelåste sukk og frosne elver,
Svake håndtrykk blir sterke,
Og det kantete, stive livet blir mjukt og spenstig