Jeg kan drikke mine glass, og fylle mine blodårer med ild.
Jeg kan legge meg ved kranen og la det renne over meg.
Jeg bare skrur av toppen, drikker til jeg når bunnen,
og fyller årene mine med ild.
Så ligger jeg der og brenner.
Og så kan jeg sette meg opp, betrakte leiligheten min en stund.
Den voksende stabelen med bøker jeg skulle lese,
CDene jeg har spilt for å glemme verden,
de snertne klærne mine som ligger strødd som lik,
tomme flasker, tomme røykpakker, kopper,
asjetter med spor av pizza fra flere uker tilbake,
krøllede dotter med brukt dopapir.
Jeg stirrer ut av vinduet som ikke leder ut,
men inn i naboens mørke, støvete, rotete garasje-stue.
Fra vinduet kan jeg også høre noen som spiller piano,
voldsomt ubehagelige toner spilt med irriterende trofasthet.
Jeg sukker, eller stønner, eller gråter.
Så karrer jeg meg opp for å drikke vann fra et rent glass.
Kjenner en svak svie i magen.
Iallfall i det jeg tror er magen.
Titter bort på stuevinduene som er barrikaderte med tunge gardiner sånn at ikke lyset slipper inn.
Hun ene jeg bor med synes det er ekkelt at folk kan se inn.
Ja, folk er ekle, det er ikke til å stikke under en stol.
PCen står på hele døgnet, og musikken spilles til vi dør.
Jeg er på Facebook, og det er kanskje skadelig på flere måter,
men jeg liker å prate med vennene mine,
og jeg prater best skriftlig.
Jeg må ta mer ildvann, jeg skjærer en grimase når det kravler ned halsen min.
Plukker opp en av skolebøkene, leser tre-fire setninger,
og legger den oppgitt ned igjen.
Dette blir den sjette gangen jeg slutter på skolen.
Og jeg som egentlig elsker skolen.
Jeg elsker å være med og finne ut av ting,
sammen med en fargerik lærer
og lysende medelever.
Men bøkene har blitt så harde, eller jeg har blitt så svak.
Jeg lever med en rastløs følelse av at ingenting er relevant.
Ikke når jeg kan trylle fram våren med blekk
eller kysse gudene i søvne.
Men jeg vet det ikke er sant at ingenting er relevant.
Jeg har masse å lære,
og hvis jeg bare kunne finne ut hva,
ville ikke noe av dette vært så trist.
Ikke pizzarestene, ikke gardinene,
ikke engang den heslige alkoholen.
Alle vet det ikke er tingene som avgjør et menneskes lodd i livet,
det er rytmen i hjertet og sommerfuglene i magen
varmen i hender og et anerkjennende nikk fra en annen.
Det er følelsen av å være med
og følelsen av å være på riktig stasjon.
Ting er ikke verdt bryet å kaste engang.
Så bare sprut meg i ansiktet,
jeg er klar for å slukkes.
