Julestemning

Han bor ikke her lenger. Jeg vet ikke om han virkelig bodde her før heller. Han sa aldri noe. Vi møttes noen ganger på fest, og da snakket vi jo. Men stemmen hans var ikke der. Kanskje han hadde en kjæreste i utlandet, eller en hemmelig klubb - et sted måtte jo stemmen være. Eller kanskje han ikke hadde stemme. Mistet den på veien eller gitt den bort. Det er ikke så få som løper rundt med andres struper. Folk som snakker andres snakk og lar sine egne ord falle fra hverandre i mørket. Det er vondt å høre på. Men han bor her altså ikke lenger. Det fylte meg med gru da jeg fikk vite om det. Ting har allerede forandret seg her. Luften kjennes trangere og bakken er blitt kunstig. Og mine venners smil har noe anstrengt over seg. Kanskje det var vi som lånte stemmen hans. Og nå har han tatt den og reist. Jeg studerer ansiktene til vennene mine. Jeg studerer ansiktet mitt. Det kan ikke være lenge til vi smuldrer.