Jeg skjønner ikke hva du vil

Dette er en tekst om livets verdifulle minutter, eller om savnet etter dem.

Regnet faller og faller, faller og faller, faller og faller og faller. Snart faller det laks også. Jeg myser ut vinduet. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre. Jeg vender meg over på andre siden. Kanskje det er noe kylling i kjøleskapet. Jeg sklir inn i tøflene og subber ut på kjøkkenet. Men tror du ikke det er oversvømmelse der? Nå drukner jeg sikkert som solen. Vann omslutter meg, men hva faen omslutter DEG?

Du bare står der med reven over øret og jeg skjønner ikke hva du vil. Slappe sko, men ordentlig skjorte. Og du har vel lest et eller annet angstfylt, har du ikke? Kom og sett deg ved kjøkkenbordet mitt. Smak på leverposteien! Snus på kaffen! En kan ikke fullføre livet, men en kan tegne noen skikkelige fine løkker her og der. Jeg har vært på en lang ferie, jeg vet ikke hva som plager dere om dagen. Det er ingenting som plager meg. Bare at jeg ikke får gjort leksene mine; at jeg har dårlige søvn-, spise- og treningsvaner; at jeg ikke føler meg forstått når jeg snakker om ting jeg liker; at folk har dårlig smak; at narkotika ikke kan kjøpes på 7-Eleven; at teaterforestillinger er dyre og kjedelige, selv om teater kan være så fantastisk; at springvannet smaker slibrig; at hendene mine er knuskne; at jeg ikke kjenner noen hvaler; at byen likner på et ødeland; at sosialistene er så fantasiløse og kapitalistene er en gjeng suppegjøker; at jeg har hull i tanna; at stjernene er så stille; at livet mitt er en drøm; at pennen er tom og øynene røde, og alle som jeg har møtt er et annet sted langt borte, og jeg ville bedt statsministeren telle bladene på treet, mens jeg spiser nista fra i går.