Såpe og vann

Det var sommeren `06. Da kjerrene humpet avsted uten et sukk og trollene lå stivfrosne i kjelleren. Venner var noe som vokste langs veien. Med nok sol og litt sprang under vannsprederen ble de runde og røde. Av et uforsiktig skritt kunne de skvises, med en lunken six-pack kunne de vekkes til live igjen. Jeg så lenge etter dem på stasjonen, da jeg måtte ta toget til framtida. På reisen skulle jeg lære meg verdens hemmeligheter og bli lysets ridder. Men trollene tinte raskere enn forventet, og sverdet mitt var fortsatt bare av gamle fiskebein. Toget sporte av, og trollene tok seg inn i kupéen. De åt av mitt hjertes sang. De stjal av min sterke urgråt. Da jeg våknet var jeg i dalen og kunne ikke huske hvem jeg var eller hvor jeg hadde vært på vei. Jeg røkte og drakk og bannet på busstoppet. Jeg hadde en søt, kvalmende luft om meg, jeg mente jeg var en konge blant røvere. Jeg tok alles hender og slapp dem. Uten å blunke.