Snømannen

En sen kveld jeg gikk hjem
passerte jeg skolegården hvor jeg pleide å leke
Og i lyset fra en enkel gatelykt
fikk jeg øye på en forunderlig, forfrosset figur
Kinn av is og spinkle pinnefingre
en forvrengt gulrot til nese
og to harde steiner som stirret ut på meg
Jeg tenkte hvordan har du kommet inn i verden?
lille snømann i juleferiens ødeland
Ble du som meg skapt av andre
Latter og moro på et mykt underlag
førte til klumper som klumpet seg sammen
Og menneskene ville lage en til av seg selv
Vi ble formet av andres inntrengende hender
Velmenende og insisterende klapp og klassing
litt mer sånn og bort med dette og her har du en potet du kan bruke som hjerne
Når så natten kommer og de går hjem og du blir i igjen i den ensomme kulda
hardner du bare til og fortrekker ikke en mine
Men når noen du ikke kjenner finner deg neste morgen
og kommer bort og drar av seg vottene og tar deg dels i panna dels i øyet
som er skikken blant unge barn
så blir du varm, og for en rar følelse det kan være!
Du blir myk og svak og du begynner å renne
og du klarer ikke lenger å holde på maska
kanskje du mister nesa di
eller øynene dine triller ut foran barnet
og så vil hun ikke være med deg mer
for ingen liker en plaskende pudding
og så blir det kaldere enn noensinne
og du fryser fast i din forkvaklede forfatning
Så står du der til evig tid, alene, uten nese, kanskje noen til og med sparker i deg
Helt til en dag solen kommer
og tar alle sine barn tilbake.