Carl om Cumulus

(Ingen t) av Carl
Jeg kjenner på navnet ditt og holdes våken av gåter,
Og fordi du kom med revolusjon og blod,
En buddah og et brennede hus,
Kan jeg se en kvalitativ forandring,
I skjæringspunktet mellom fortid og fremtid.

(ingen fortsettelse) av Cumulus
Det går nedover med Sky. En slanges stramme grep forvrenger ansiktet og presser jus av hjertet. Dødsskyen kveler sangeren. Vi slutter å lytte.

Å søke lykken i skapelse gir store og tunge håndavtrykk. De klistrer seg på alt jeg rører og jeg setter føttene fast. Å spytte rim lager sumper av fantasi som først pretenderer nye kontinenter, så gir etter og sluker meg.

Jeg er rumlingen på havet, jeg er snøen som faller. Jeg forandrer alt og visker det ut hvis jeg vil. Jeg er regndråpene som reflekterer menneskenes håp og horing. Knepene mine tar aldri slutt, for de kommer ikke fra meg, jeg plukker dem fra luften.

Noen dager trykker jeg hånden mot verden. Jeg ser den bøye seg og gi etter for kraften. Eller så gjør den ikke det, og det er jeg som må gi etter. Jeg sleper fingrene mine over tastaturet, jeg vil ha en virkning. Jeg vil lage bølger. Men det er ingen som svarer. Eller fargene kommer ikke fram.

Jeg tar toget til Kristiansand og klør etter å gå på scenen igjen. Jeg elsker latteren og å se de trollbundne ansikter. Jeg klarer nesten ikke sitte stille i setet mitt av forventning om et spektakulært show som vil sende vennene mine i ekstase. Fyrverkeri og cymbaler. Jeg tar på meg ansvaret for å stille opp kulissene for en vidtrekkende og dyptpløyende samtale om alt som tynger og letter. Alt som kan gjøres rart og lite, alt kan gjøres stort og vakkert.