Urmannen

Det var natt i Kristiansand. Skyene strøk underlig forbi, synliggjorte av måneskinnet. På toppen av et parkeringshus befant det seg to fredelige skikkelser. En gutt og en kamel, de lå inntil hverandre for å holde seg varme. Gutten, som het Sindre, smilte. Han tenkte på de første menneskene, om de ofte ble trette i hodet. Når Sindre ble matt, kom det nesten alltid av nærkontakt med intens trafikk eller shopping. Forfedrene våre kjente ingen slike, så de var vel friskere i hodet, sluttet han. "Jeg vil bli en førhistorisk ridder!", sa han høyt. "Jeg rir på deg, og førhistorisk blir jeg ved å.. la være å kjenne intens trafikk og shopping, og litt til kanskje." Så begynte han å le. Han sprang opp og løp omkring. Kamelen sa ingenting, bare betraktet gutten.

Månelyset sprelte i håret til vår venn / Sønnavinden strøk kinnet hans
Hva skiller små gutter fra store menn? / Når barn går er det som en dans
Flytende sinn som smetter ut og inn av det vanlige / Åpner opp for et større blikk på hverdagen
Galskap, sier de med trange hjerter / Deres "fornuft" er ikke annet enn håpløshet
Vi trenger riddere som rolig holder stand mot denslags lureri, hvis motiv er deres sterke kjærlighet til livet - fullstendig og uten smålige stengsler.

Neste morgen var det strålende vær. Sindre og kamelen gikk nedover handlegaten, Markens. Siden han nå var førhistorisk, seilte Sindre uforstyrret forbi de hylende reklamene og de hippe menneskene han før brukte å sammenlikne seg med. Biler braste i alle retninger, og luften var fylt med egoisme forkledd som god smak. På uforklarlig vis hadde han over natten klart å miste sitt engasjement for alt moderne spinn. Han smilte mot solen. En kar så inntullet i popkultur og ironi og vintage-klær at mennesket i ham nesten ikke syntes, han stirret tafatt på Sindre. Urmannen ga fra seg et rystende inntrykk - han var en klinge som flerret konvensjoner, folk mistet mål når han passerte. Han tvang dem til å gjenoppdage motenes herkomst, og baksnakkingens rot i frykt. Det var ikke det at han lærte dem å holde tilbake når de ønsket å baksnakke og psykisk verge seg mot folk de oppfattet som en trussel, men han lærte dem å oppfatte mennesker som de oppfatter seg selv - sårbare og fulle av drømmer. Slik skar ridderen bort vår frykt for hverandre, og vi kunne utfolde oss slik vi var ment å gjøre. Kamelen var det likevel ingen som enset, den vedlikeholdt sin edle taushet.