Taktløs og svimmel

Alene på balkongen, på utsiden av salongen, utenfor samklangen, falt helt ut av sangen
Virkeligheten passerer i en møkkete buss gjennom regn og sludd
Der skulle jeg gjerne sittet. Klamret meg til et sete. Kastet fram og tilbake mellom en tykk og en tynn passasjer.
Tonene faller fra hverandre om natten, språket halter og famler i mørket, skjebnen går opp i sømmene
Her er ingen varmekabler. Her er ingen opplyste stuer. Her er ingen mennesker, bare gamle avisutklipp.
Tordenen har etterlatt skyene til å svive for seg selv, og det er verken dag eller natt
Kunstneren har byttet ut lerretet med et speil, fantasien tørket ut i selvopptatthetens grelle lys
Hadde jeg penger, ville jeg satt meg på bussen. Kommet meg hjem og bort fra disse digre ruinene.
Søppelfyllingen, utestedene. Marerittet i parkeringshuset og alt tilbehør.
Stjernene funkler så urolig bak gitteret. Det er et uhyre på ferde. Hold det speilet langt unna meg.
Vi vet ikke hva vi vil skimte der, stirrende tilbake på oss.
Tiden utenfor går så fort, men i huset mitt går den på repeat.
Stå opp, neglisjere frokosten, neglisjere arbeidet, neglisjere familie og venner, spise dyr og variert drit, så sove og komme på skolen neste dag med drit i skjegget.