Månelyset, kanskje

Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Selv om du har hørt meg, har du ikke forstått hva du har hørt. Selv om du kan føle sporene mine i jorden, gir de ikke mening for deg - i hvilken retning har jeg gått? Én gang så du meg stå rett foran deg. Jeg var så nær at du kunne kjenne pusten min på huden din. Et tungt, rolig utpust, etterfulgt av en litt for lang pause. Så et voldelig innpust i siste liten. Jeg sto der i en lysning i skogen, og været luften, forsiktig. Det var noe kraftløst over synet som møtte deg. Det så ikke ut som at jeg var helt involvert i det jeg holdt på med. Det ene øyeblikket løftet jeg hodet og vendte det sakte rundt, som for å finne lukten av noe over meg - månelyset, kanskje. Men så lot jeg snuten falle ned, og selv om du ikke kunne se øynene mine, så du for deg at de bare hang i luften, ikke rettet mot noe som helst. Jeg så nesten menneskelig ut, der jeg sto og lurte på hva som var vitsen med det hele. Du hadde hatt fingrene dine rundt pistolen din hele tiden, men da du så meg slik, løsnet grepet ditt. Jeg flyttet hodet igjen, og du fulgte blikket mitt oppover, mot stjernehimmelen. Det var bare én ensom sky der, som gled stille over et hav av glitrende stjerner. Et øyeblikk glemte du også tid og sted, og sank inn i verdensrommets uutgrunnelighet. Da du ble deg selv igjen, fant hånden din kjapt tilbake til håndtaket på pistolen. Du så bort på meg, og der sto jeg og stirret på deg. Du tok et skritt bakover av refleks, og jeg sprang avgårde inn mellom trærne. Du sukket, og fortsatte å gå. Jeg er et vilt dyr. Kanskje er jeg et rovdyr, kanskje ikke. Du ser snurten av meg av og til, når du stopper opp og glemmer hva du holdt på med. Si meg, hvilken farge har jeg? Du kunne sverge på at jeg var rød, men noen ganger er jeg ikke rød i det hele tatt. Si meg, hvor stor er jeg? De første gangene du så meg var jeg omtrent på samme størrelse som deg, men en gang så jeg ikke større ut enn en kanin, en annen gang så det ut som jeg sto høyere enn trærne. Jeg har klør som ei gaupe, men beveger meg som en elg. Fengslende som en ørn på jakt, men forvirret som et ekorn slik jeg spurter fram og tilbake. Du har vært i skogen mange ganger, og du kjenner dyrene i den godt. Du vet hva de vil, hva du kan lokke dem med, hva du kan skremme dem med. Men disse merkene som er klort inn i bjørketrærne er ikke som de skal. Du følger etter meg ned mot bekken, men når du kommer ned til vannet, står jeg plutselig bak deg, på veien du kom fra. Munnen min åpner seg, og du tenker "endelig, få høre hvordan du brøler", men den eneste lyden som kommer er bladene som klirrer i vinden. Jeg er et vilt dyr. Et rovdyr som lusker i buskene. En formløs, skiftende skygge i øyekroken, som følger etter deg. Jeg lukter det varme blodet som pumper rundt i årene dine, jeg ser de flakkende tankene bak øynene dine. Du lyser opp på radaren, og overdøver de andre blipene. Du lukter så godt, du hadde vært så god å sette tennene i, men jeg kan ikke finne halsen din. Hvis du ikke vil bli spist, hvorfor kommer du og drar meg i halen? Skal jeg forsvinne tilbake inn i gresset, og etterlate deg med bare halen? Eller hvis du har det i deg, kan jeg legge hodet i fanget ditt, og du kan finne pulsåren på siden av halsen min, og fullføre det.