Mvh. Dyret

Stillhet. Mørke. Være alene i leiligheten. Det gjør meg livredd. Fortida, framtida, nåtida, de har alltid vært viklet inn i hverandre. Når jeg er helt alene, uten musikk, uten telefon, uten noen der til å høre meg gråte, da kommer hele livet mitt på besøk i form av en vind. Når det er bare meg, er det ingenting å holde fast i. Bare øyeblikk, uker, år som glapp, som jeg brant opp på gata, som ingen lenger vil ha. De er alt jeg kan holde fast i, og jeg slukes av en malstrøm av bommerter, ubrukte sjanser, utemmet frykt og sinne, måneder av galskap, år av labyrintiske spaserturer fram og tilbake, alltid må jeg tenke over det før jeg gjør det, men så gjør jeg det aldri, og da må jeg plutselig gjøre alt på én gang. Drikke, pule, velte veggene, sprenge alt jeg bryr meg om, bare sprenge det bort. Jeg er en demon. Jeg er en storm. Til jeg roer meg ned og blir dus som et hamster. Eller en papaya. Jeg har alt en mann kan drømme om, alle muligheter du kan tenke deg, vet du. Men jeg er ingen mann, jeg kan tenke meg så mye mer enn en mann, og jeg knuses under vekten av drømmene mine. Hva, tror du jeg drikker for å ha det gøy? Jeg drikker fordi jeg ikke vil høre på meg selv. Jeg drikker fordi alkoholen - løsemiddelet - skyller bort drømmene mine, lirker meg ut av knuten av uferdige planer, planer som er for langt vekke og for tåkete til å begynne på. Jeg skulle ønske jeg var en mann. En som liker å se på fotball, gå på jobb, spise biff, være dum og frekk og fornøyd med seg selv. Jeg drikker for å bli det. Men det tar livet av meg. Jeg forsvinner, celle for celle, synapsene mine klippes av, jeg synker ned i vannet som en fullrigger som blir til en yacht som blir til en cabin cruiser som blir til ei jolle som blir til treverk og rustne spikere. Jeg synker helt alene ute på havet. Fordi jeg vil ikke rope etter hjelp, det er jeg som hjelper, det er jeg som seiler for fulle seil så jeg nesten letter fra overflaten og opp mot fuglene. Jeg er en demon, forstår du det? Jeg kan gi deg alt du ønsker, jeg må bare spise hjertet ditt. Jeg smaker på saltet på armene dine, jeg viser deg verdener som ikke finnes, jeg stryker deg på låret, og jeg tar en liten bit av hjertet ditt når du ikke følger med. Når du ser stjernene jeg ser, men som jeg ikke når opp til, gnager jeg på hjertet ditt til du ikke kan høre basslinja lenger, til du bare ser helvetet jeg ble sendt fra. Jeg er et sort hull. Du er en mann eller kvinne som søker noe større. Det er ingenting større. Hold deg unna. Ta tak i gresset, biene, glatte små steiner i elva. Hold deg fast i lyktestolpen, knappene i skjorta di, cappuccinoen, alvene og englene dine. Jeg er altfor tung, asfalten , internettet, til og med døden, rives i filler av mine fingertupper. Det er bare én som kan felle større tårer enn meg, og Han er ikke til å bli klok på. Folk deler ut "telefonnummeret" Hans, som om Han satt på et kontor slik som sjefen din. Jeg er Fienden. Han sitter ikke på et kontor. Han er overalt, inni alt, utenfor alt, og Han er alt som kan la deg dø. Dø på ordentlig, ikke slik jeg kveler deg sakte, men dø på et blunk og bli fri. Det er bare så vanskelig å se forskjell på oss. 

PS: Drømmer er giftige.