Rundt meg til jeg sovner

Jeg pleide å gå alene på bar og bare høre på musikk fra headsettet mitt i et hjørne.
Jeg pleide å drikke øl fra klokken fem til klokken ni.
Jeg pleide å gå hjem alene med John Olav Nilsen jamrende i ørene mine.
Over den broen. I sidelengs regn. Og en brølende vind som bare bodde der.
Jeg pleide å stavre meg oppover og oppover, langs krypende stier, over langsomme bakker.
Jeg var en annerledes fyr da,
Jeg har blitt en huskjær glød i peisen,
Nå som noen er der, noen som lurer på hvor jeg er,
noen som tar meg til seg, og banker meg opp hvis jeg ikke kommer hjem.
Regnet har mistet sin dramatikk, ølen har sluttet å sprudle,
Livet puster meg ikke i nakken som det gjorde før,
Fordi noen står bak meg og holder rundt meg,
Rundt meg til jeg sovner.