ære være alle svære
alle kjære
alle som så lenge siden var nære
jeg har låst meg inne på rommet mitt i så mange år
jeg har knust bilder og malt over speilene
jeg har hakket i stykker rekkene av lekkende sprekker i bekken inni meg
dere går rundt og tråkker og sender meg korte setninger
tror dere at dere bygger opp en by rundt dere selv
nye hager å rusle i, nye fjellsider å risle i
jeg synes dere mater sulten
for dere gir meg bare biter av setninger
dere holder engstelig resten for dere selv
alt det vonde, alt det onde, alle de skitne lille overgrepene dere gjør på hverandre
i de samme lyse stuene dere byr meg på forfriskninger
eller på en fest blant venner
stikker dere hverandre ned og tror dere av den grunn lever villere og mer poetiske liv
å være skruppelløs er det samme som å være platt

Belegg på ei tann

speil sender skip susende sakte skjært
sakte skjærende skip suser speilende
sus oss ut, skip i speilet, sus oss ut
skjært opp i speilet, sakte
skipet skjærer sakte gjennom
skip oss avgårde susende ikke lenger sakte
surret inn i seilet stønner en sang
selvpåført sot og saksesår
sammensveiset med sementen uten en stemme
svaier i sjela sitter på senga
sender svev svekling sammen med meg
svev og snu klokka
viseren viser svinsesvansen nedi buksa

En bekks begrensede bevegelser

sorte glass med noe kliss på
vegger av stål bak veggene
flaske på flaske med sort gugge
murer slipper ingen inn
gulvet bukter seg og huet glipper
mange frosker flakser rundt med tenner i munnen
tenner i kjeften, tenner i munnen
saftige kjegler som renner for alltid inni munnen
nedover veggene og oppi sorte glass
sotete tenner bak sorte lepper
hvite, ubrukelige
egenskaper kveler andre egenskaper
egenskaper vrenger safta ut av oss
klemmer til vi dør
og blir helt hvite
tørre, som mel
prøver å dryppe noen dråper på
men vi blir ikke våte nok
bare kliss og oppi flasker under gulvet
åpner munnen for å slippe noen ut
stirrer hull i stålet
for å slippe froskene fri
ramler ned på gulvet med et plask
åpner seg opp og flyter ut
frosk på lilletåa, frosk på ankelen
jeg plukker opp tennene og holder dem fast
knuser dem til mel
blåser det ut i rommet
blåser oss ut av verden

Rim

lenge satt jeg og ventet
lenge blåste det i gata mi
dagen skulle ikke få meg gratis
dagen skulle ikke se meg komme krypende
veggene smeltet aldri
veggene holdt det adskilt som skulle være adskilt
fingrene vokste tilbake inn i hånden
fingrene visnet bort og etterlot seg en kriblende følelse i ny og ne
natten varte langt inn i mitt nye liv
og mitt nye liv styrtet
jeg bærer vekten av mine valg som en sky bærer himmelen
jeg finner ingen fred noe sted,
jeg går i natten og holder fingrene mine inntil veggene for dagen kommer ikke før lenge

Eventyrpus

Lure Pusur dro til Andalusia
Kunne ikke bli en dag til
i barndommens helvetesild
Ingen andre steder enn langt sør, ja
Ser ingenting i denne Sørlandssmørja
Han pakka sekken og reiste på flekken
Kasta driten over bord, dro fra bestemor
Ga bort alt til folk han ikke kjenner
Gamle tårer på nye venner
Hendene hans renner og renner
Løser opp strenge miner
Tar deg med til varme sanddyner
Jeg sitter i parken og røyker og ønsker
å høre hva han pønsker på å røske ut
av hjertet sitt
Pusur, rakettene dine smalt og løftet alt
Pusur, skjorteermene dine har tørket tårer
Men jeg savner dine ledige armer og lette setninger

Beibi borte

i går lynte det på vannet
og nå flyter det skyer på bakken
jeg tørker trynet med skjorta
flytter driten over på noe annet

du så meg falle til knærne
du kjente mine tårer treffe som veltende tårn
jeg kunne ikke se gjennom steinraset
du ropte og ropte

lynet lever i lemmene mine
alt jeg rører dør
føles som jeg dirrer i stillheten
føles som huden min blir tynnere

når hjertet mitt slår fortere
merker man det gjennom hele byen
veggene vingler, fortauet sprekker
og alle englene får glasskår i kinnet

de tykke og runde ler
ler av unge skudd
kjører sportsbilene sine til omtalte konserter
helt døve for mine djevelske rop

du følger etter dem som de var elver
de gir ingenting, de er knusktørre
du følger dem inn i natten
og lar meg vente til mandag

hjertet mitt skyter dere ned som en mitraljøse
regnet pisker dere mot jorden i overgivelse
og så må jeg rydde opp
for dere blir fjerne av å stirre inn i stormen

hvorfor kan vi ikke bare elske hverandre hvert eneste minutt i resten av våre liv
jeg har verken hode eller hus, språk eller farge
du tar en sjanse hvis du setter deg ned hos meg
jeg er en flåte på havet

du er min stjernehimmel
jeg kan ikke se deg når det skyer over
men jeg burde kunne kjenne deg
hvis jeg bare kjenner etter

fjell, gi meg lenker å binde lynet med
hav, gi meg blod som ikke fordamper
himmel, gi meg vind å vente med
sol, gi meg lys når jeg vil lukke øynene

verden er ei heksegryte
når hun er søt tar hun noe fra deg
når hun er besk gir hun det tilbake
hver boble som sprekker på overflaten er et liv forlist

jeg har drukket meg utørst
jeg har sett nok av nattlivet
du venter på at jeg skal komme med pizzaen
jeg har gått langt nok

bli en liten stund, beibi
la meg vaske håret ditt
la meg finne oss et hjem
bli en stund og drøm

Navnet ditt

Navnet ditt skulle ha vært en gammel, kjær melodi
Hver gang noen tar det i sin munn, skulle løvet sette i å rasle og motorveien gå over til å hviske
Bakeriet skulle dufte deiligere og farven på himmelen skulle snu
Fra første til siste bokstav skulle flokker av fugler svinge og stupe og stige samtidig med bakkene i navnet ditt, når det blir kallet fra høye steder
Birgitte, Birgitte
Er bølgene som svømmer så langt at de glemmer hvem de er
Er brisen som svinser rundt i nabolaget
Birgitte er et krøllete hår på en seks år gammel brasilianer som sitter og dagdrømmer
Birgitte, Birgitte
Du kommer som sollyset gjennom trekronene
Du kiler meg på ryggen og blåser luggen min fram og tilbake
Birgitte, du er jenta blant jenter, du er drømmer og ville dyr