Oh yes, d’er vinterstid

Og bakken har frosset til Norges største pinneisparkett

Jeg hinker hjemover fra en kaffe på torvet

Mens føttene glipper i alle retninger

Sola skinner ca. tredveårig på mine rosa bollekinn

Og bilene skrenser og støter borti alle de gamle damene

Som ligger og kaver fordi pelsluene deres skled ned foran øynene

Fly detter fra himmelen og krakelerer bakkelakken

Ordføreren holder seg fast i sekretæren for harde livet

Kulda er i ferd med å kvele det lille stearinlyset av et hjerte han har

Jonas sitter og traverserer eksamenens raviner i et klasserom på Katta

Han får hagl i skjegget og isbiter i ørene, men han er jo en hardhaus

En gammel havørn, et godt stykke bjørketre

Ingen ynkelig skoletyrann kan knekke hans vulkanhode

Elefantene begynte å tørste, så de kom seg på båten til Narvik

Nå drikker de seg fulle med isbjørnene i de glemte drømmers hule

Og pingvinene har inntatt Grünerløkka o emm ge o emm ge

Er ikke annet å gjøre enn å tenne seg en ny sigarett og håpe på det beste

At det skal komme snart, eller våkne igjen,

og ryste sivilisasjonen i sitt rustne rugbrødselskap!

Lukk vinduene, hent mer ved og sett på Titanic!

Dette er glørne fra skogbrannen i min indre vegetasjon

Blir vin rynkete og sur hvis du lar den bli hjemme helt alene i ei solfylt og lun stue som lukter både av meg og henne – sigarettrøyk og en mystisk blanding av såpe og gudinne?

Dette er underbevissthetens rastløse ompasykkelløp som suser ned fra fjellene

Som et selvrealiseringens snøskred

Tomhetens tomatsuppe renner over og siver inn under døra til naboen

Jeg er alene og forlatt i nevnte stue men venter et brev fra min gudinne

Hvis det blir kaldere nå hopper jeg på et fly, stikker til Kina, og bader i varm grønn te så kan du heller få et postkort du kan ha på toppen av pc-skjermen

Se på det når du har krampe i foten eller pinnekjøtt opp til strupen

Og de fargerike lysene, trådene av glitter og alle pakkene bare gjør deg deppa

Når alle juletrærne er felt og Kristiansand er snødd ned av innpakningspapir

Skal jeg sitte på en pute og sippe te og tenke på kjæresten min

Utsikt fra en forlatt villa

Når det braker gjennom kroppen min
og sansene mine sløres
når flammene rager på alle kanter
og hendene mine skjelver
når skitten blander seg med lyset
og det blir vanskelig å se

da skal jeg holde fast og få oss hjem likevel
da skal jeg holde fast og gi oss et hjem

hundene raser gjennom gatene
og regnet pisker kinn over hele byen
luften blir tykk og pusten blir tung
men du er frisk som ingenting

du er skjønn som lyset som slukkes

Akademienes vise

og skulle jeg dra til en annen verdensdel for å lese gamle tekster sammen med andre?
skulle jeg legge meg i selen for å lese knusktørre blader fra døde trær,
i Babylon eller Kina, i Amerikas store skoger eller Hellas?
så jeg kunne bli en ekspert, respektert som en ekspert, mistrodd og ironisert over som en ekspert
bruke dagene på å avgjøre om en tekst handler om familieliv eller staten,
datere når man oppfant abstraksjoner,
knuge på oppfatninger om hva skjeletter - nei, støv - foretok seg for ti tusen år siden?
gå til bakeriet og kjøpe en annen slags frokost enn den jeg ville kjøpt her
mens jeg lurer på hvorfor ingen er interesserte i det jeg driver med
å følge forfedrenes fotspor bakover i tid
så de første bål og de første klasserom blir til å ta og føle på
hva skulle det tjene til? en iling i ryggen og ikke mer
men ilingen er det jeg puster for

Grafitti

og kunne det stå fram noen
fra ordrekkene og melodiene
som var tom og åpen
en som av kryptiske knuter
stod opp og snakket rent
rett fra evighetens perspektiv
rett fra sigarettens hemmelige liv
som lot vondt være vondt
en av de eldste kretser
som ikke er et individ, men en verden

Spytt ut

det er å sitte stille på stolen når tiden ikke gjør det
det er å bli værende når de andre går på jobb
det er å hamre mot ruta og se kjærligheten bli igjen på busstoppet
det er en vane vond å vende

det er å legge hodet under puta
det er å stirre blankt ut i tåka
det er å invitere fremmede hjem og la dem bedøve deg
det er å invitere venner hjem og la dem bedrøve deg

det er å gi seg vekk til avgrunnen
det er å vente med det til i morgen
det er å tenne fyrstikker uten å bygge bålet
det er å begrave fremtiden i dag

jeg prøvde en gang å løfte på skjelettet
jeg prøvde å så nye frø
jeg hadde mersmak for de frie mennesker
jenter som holder deg fast og ikke slipper
gutter som løper med deg om natten

fokusert på å tenke nytt
og på å være det beste
snart byttet jeg det inn for en kvapsete arroganse
og en ny jakke

jeg kan se at noen har pyntet seg
er det fordi de skal dra?


jeg vet ingenting lenger
jeg påkaller englene ved deres rette navn
men det er ikke engler som svarer
en halv mann i en halv verden
de likte deg bedre da du kunne drikke
de likte deg bedre da du krøp på alle fire

Såpe og vann

Det var sommeren `06. Da kjerrene humpet avsted uten et sukk og trollene lå stivfrosne i kjelleren. Venner var noe som vokste langs veien. Med nok sol og litt sprang under vannsprederen ble de runde og røde. Av et uforsiktig skritt kunne de skvises, med en lunken six-pack kunne de vekkes til live igjen. Jeg så lenge etter dem på stasjonen, da jeg måtte ta toget til framtida. På reisen skulle jeg lære meg verdens hemmeligheter og bli lysets ridder. Men trollene tinte raskere enn forventet, og sverdet mitt var fortsatt bare av gamle fiskebein. Toget sporte av, og trollene tok seg inn i kupéen. De åt av mitt hjertes sang. De stjal av min sterke urgråt. Da jeg våknet var jeg i dalen og kunne ikke huske hvem jeg var eller hvor jeg hadde vært på vei. Jeg røkte og drakk og bannet på busstoppet. Jeg hadde en søt, kvalmende luft om meg, jeg mente jeg var en konge blant røvere. Jeg tok alles hender og slapp dem. Uten å blunke.

"Stubbelubben" av Rebecca Kjelland

Je fant, je fant, sier kjerringa tel gubben,
så gnager og smasker a på stubben,
den som gjørra gloheit, rund og feit
som en gladmanns mot og tro,
og skærru smaka pån,
skærru fån,
og nårrom sitter på stubben,
traller kjerringa ei ku er dryg,
og gubben skriker som en kråkekuk,
og når gubben og gamla ligger i køya,
gamla våt og gubben varm i trøya,
kysser kjerringa og gubben,
med tunge og frosketut,
og innimellom synges
Røtnams-Knut.