Et bad

I februar følte jeg meg liten og rar
Så meg i speilet og skjønte hva det var
Bare bittelitt av meg kunne skimtes
Under flere års skitne knep
Flere års sykelig slappe pasninger
Et ingenting i mange ulike innpakninger
På tide med en vask og et bad, sa jeg
Så jeg fant fram såpestykket du ga meg
Og helte oppi varmt vann til dampen kilte meg i øret
Til rommet skled diskret ut av bildet
Og alt jeg kunne se var sigarettgloa
Så dyppet jeg såpestykket og gned det til fråden sto
Jeg glattet ut furene i føttene mine
Smeltet sammen sprekkene i storetåa mi
Helbredet hårene på halsen og svansen med skummende sitrusoljer
Skylte av til det rant av og ned i sluket
Så la jeg meg

Taktløs og svimmel

Alene på balkongen, på utsiden av salongen, utenfor samklangen, falt helt ut av sangen
Virkeligheten passerer i en møkkete buss gjennom regn og sludd
Der skulle jeg gjerne sittet. Klamret meg til et sete. Kastet fram og tilbake mellom en tykk og en tynn passasjer.
Tonene faller fra hverandre om natten, språket halter og famler i mørket, skjebnen går opp i sømmene
Her er ingen varmekabler. Her er ingen opplyste stuer. Her er ingen mennesker, bare gamle avisutklipp.
Tordenen har etterlatt skyene til å svive for seg selv, og det er verken dag eller natt
Kunstneren har byttet ut lerretet med et speil, fantasien tørket ut i selvopptatthetens grelle lys
Hadde jeg penger, ville jeg satt meg på bussen. Kommet meg hjem og bort fra disse digre ruinene.
Søppelfyllingen, utestedene. Marerittet i parkeringshuset og alt tilbehør.
Stjernene funkler så urolig bak gitteret. Det er et uhyre på ferde. Hold det speilet langt unna meg.
Vi vet ikke hva vi vil skimte der, stirrende tilbake på oss.
Tiden utenfor går så fort, men i huset mitt går den på repeat.
Stå opp, neglisjere frokosten, neglisjere arbeidet, neglisjere familie og venner, spise dyr og variert drit, så sove og komme på skolen neste dag med drit i skjegget.

Stanken av natt

Du ligger oppe i natt igjen
Helt i ørkenørska, du kan ikke få nok vann ut av springen
Halvmørket tilbyr en gjeng fremmede figurer og du slåss med dyna som var hun en kvelerslange
 Framtiden lusker rundt utafor vinduet
 Og fortiden suger deg ned i madrassen
Uværet der ute biter seg fast på huden din og klør klør klør
Du tenker på ei jente som du kommer til å skuffe når den bitre morgenlufta trekker med seg enda mer grått dagslys du kan takke for å slippe å lure på om du kommer til å få noe søvn
Skam er en svett gammel ugle som henger fast i rumpa di
Hjertet ditt er bare en pumpe som flytter rundt på skittent blod
Du er et fanget dyr i en lastebil full av masende ungdommer som vil ta stygge bilder av hverandres hjernedøde påfunn og som ikke godt nok skjuler sitt begjær etter hverandres kjærester

Stressballblues

En myk, liten ball
Til lindring for mektige menn
Som løper rundt med hjertet i klem
Og uendelig med spenn
Ei kulerund pute
Å pakke fingrene sine rundt
Og rulle rundt og rundt og rundt
I et liv der det bare fins opp eller ned
Ser alle en annen vei eller følger alltid med
Sfæren er akkurat passe seig
Gir deg litt motstand, men slipper deg inn til slutt
Du kan kjenne dine knær når du knar
Tida blir ikke så knapp når du knar
Når du knar knekker du opp innelåste sukk og frosne elver,
Svake håndtrykk blir sterke,
Og det kantete, stive livet blir mjukt og spenstig

Perfekt tomhet, uberørte minusgrader

Perfekt tomhet, uberørte minusgrader
Venter på noe
Gal, jeg er gal
Etter kjærtegn
Jeg er verdiløs midt på lyse dagen
Jeg er som prikken over ien
Rustende så lenge jeg er pustende
Overlevende etter katastrofen
Helt alene i Dyreparken
Etter stengetid

Til og med telefonselgerne har gitt opp
Hvis ei hadde ringt meg nå,
Ville jeg kjøpt hva som helst
Bare for å høre henne
Forklare meg tilbudet
Spørre meg om strømleverandøren min
Spørre meg om jeg er fornøyd

Fallende gjenstander

Hurra for deg, jenta mi
Med smilet halvt på gli og sorgen så dypt inni
Halter du fordi det hele går på skakke
For alt det fæle har du meg å takke
Gravd oss ned i ei bøtte av bly
Kjærligheten vår var lett som en sky
Den bare faller og faller
For alltid fallende uten et tre å gripe fatt i
Fordi jeg er så fattig
Og lat og uten tak, et sprakende vrak
Et ensomt ingenting
Gjennom universets monotone klirring
Av maskiner som spruter olje og river i filler hvert et ord som fra deg siver
Tusen hviskende, skrikende, akkurat-som-meg-og-deg-galakser
Blir skutt ned og holdt nede av møkkete flapper, de rapper den muntre
gud fra ditt ansikt og kapper deg opp og stapper andres tanker ned i halsen på deg til du er bare en haug med post-it-lapper
Bare vent og se og så vil du finne
enda en grunn til å helt ut av det spinne
Men gjem deg nå, ikke gi dem sjansen
Prøv det ut, finn balansen
Kanskje vi kan vokse oss høyere enn dette
Og la alle de gapende hullene bli noe som lokker fram smaken
Av et liv som lekker små deilige rekker av deg i alle mulige fasonger
Både trist og glad i en by uten skjebnen
(og ingen har noen gang sett maken)

Carls dikt og min remiks av det

Kun i et enkelt liv,
Finnes det nok tid, til å skrive om døden.
Og jeg vil dø som Blake, syngende og takknemlig.
Allikevel pines jeg av denne tida,
av denne bevisstheten,
og dette enkle livet,
som dikterer dikt,
Om undergang.

Kun i et enslig liv,
Finnes det nok rom, til å danse med døden.
Og jeg vil dø som en bakterie, vrimlende og midt oppi det.
Allikevel lokkes jeg av dette rommet,
av denne søvnen,
og dette enslige livet,
som dikterer dikt,
Om nærhet.