Hva er egentlig problemet til Sky?

Det er et ønske jeg har, å være vakker og ettertraktet. Men min egen personlighet river drømmen i fliser. Sjelden kan jeg få folk til å vibrere i den gode, søte frekvensen hvor samtalen flyter, latteren spruter og hendene møtes. Jeg er som en vandrende statue. Jeg viser ikke følelser når jeg skal, jeg klarer ikke vekke hos andre de følelsene jeg vil. Vi smiler høflig, å, Gud så høflige vi er! Du spør meg hva jeg vil, og jeg sier jeg ikke vet, bare fordi jeg ikke vet hva du vil, for jeg vet jo hva jeg vil. Men jeg vil ikke støte deg. Så vi gjør noen halvhjertede, halvtriste greier, for ingen vil støte den andre ved for eksempel å foreslå å pule. Du vil ha det gøy, og du vil snakke om morsomme ting og du vil vibrere i den gode rytmen. Jeg sier bare ja. Det kan vi godt.

I mange år har jeg spurt om det er meningen at jeg skal være så apatisk eller om det er noe fremmed som spiser på hjertet mitt. Bryr jeg meg bare om helt andre ting enn vennene mine? Det ville være grunn nok til å dra fra hele greia. Men det er andre forklaringer. Kanskje jeg bare venter til jeg vet hva de liker før jeg slipper meg løs. Nei, til og med mine beste venner føler bare av og til det jeg føler, liker det jeg liker, har det gøy sammen med meg - og ikke bare ved siden av meg. Hvorfor kan jeg ikke svinge mer? Hvorfor kan jeg ikke få dem til å elske meg, trenge meg, danse til rytmen av min personlighet? Jeg vet at jeg er ment for å tenne fyr på folks hjerner. Men jeg får det bare til i rykk og napp. Jeg er som ditt yndlingsalbum med et hakk på hvert eneste spor. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse meg. Jeg kan alle de sosiale teknikkene, men jeg greier ikke vurdere når de skal brukes. Jeg er dum!

Likevel har jeg en velutviklet sans for det sublime. Jeg kan gjøre en toalettbørste til en hellig skatt, en flue til en valkyrie. Jeg skulle bare ønske jeg var bedre til å dele disse fornemmelsene. Da ville jeg fått fitte. For det er virkelig vondt å ha alle disse kule vennene uten å kunne være kul selv. Jeg mener, folk som er ukule innerst inne finner seg fint til rette blant andre ukule. Men jeg er bare ukul på utsiden. Mitt harde mongoskall. Jeg er kyllingen som ikke klarer å komme ut av egget. Jeg bare triller over vennene mine, deres problemer, deres gleder, verdens kriser og togkonduktørens vitser. Alt går meg forbi, slik jeg glipper forbi alle. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli en del av verden. Jeg trenger hjelp! Jeg vil ikke være en intelligent nerd, jeg vil være en levende, brølende bølge av akkurat det du trenger.

Du må gjøre det selv, Sky. Du må vekke kreftene dine selv. Du må ut og prøve ting. Du må ut og forme sivilisasjonen med hendene.