han flyr over asfalten med ingenting i hendene av verdi
(han svømmer i hennes stivnede blikk)
vi kommer oss aldri hjem aldri tilbake til vafler og kos
vi snubler over hverandres hjerter
vi kaster oss mot hverandres knyttnever
vi drukner i hverandres spytt
får ikke puste får ikke sitte
får ikke si de små, uferdige tingene vi har inni oss
han løper vekk med virkeligheten kollapsende bak ham
han verker i beskjedenheten, han gisper etter luft
han synker nedover i det plutselig så klissete gulvet
vi kan bare stå og se på
alle ordene hun hoster opp visner i storbylyset
alle hendene hennes skrumper inn til tørre kvister
alle tungene hennes, alle kroppene hennes blir knust
under en bevissthet av stål
en måte å tenke på som ikke rommer livet
et åpenbart alfabet av forenklede følelser og psykologers snusfornuft
en skrikende blank side av fortapte øyeblikk
en liten, vakker ubeleilighet jevnet med jorden av en høflig avvisning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar