Jordbær med fløte

Hun kniper sammen. Hun ser bort. Hun ler ikke. Kjennes ut som at jeg svetter. Jeg snakker bare om bading og mat, skitne klær og toskete ting. Hun vil snakke om hvordan en familie bør fungere, hvilke filmer som er "bra" og om at hun ikke vil bli kjedelig trist og for gammel.

Men jeg har lisens for å være enkel. Også for å være stille, klumsete, staccato og rar. Fordi hun kommer bakfra og holder rundt meg, fordi hun sier ting som at hun liker meg bedre enn en fyr hun alltid har likt best, fordi jeg har en hettegenser av skog som hun sendte hjem til meg med posten. Kanskje noen vil si fordi mitt ansikt har en attraktiv karakter, fordi jeg har en dypere språkforståelse enn praktisk talt alle du kjenner, fordi jeg har en tilsvarende dyp forståelse av filosofi og logikk, fordi jeg er gjort av ånd og edle drømmer og kjøttet mitt dirrer med undring og speiding etter den gode sti, fordi jeg er kreativ som en supernova, fordi jeg er omtenksom og fordi jeg elsker henne.

Hun traff meg som et lyn fra himmelen, vi er ennå omgitt av røyken fra den gangen. Når jeg stavrer meg opp bakkene, står hun på toppen, verdig og uredd som Kong Håkon på rådhusplassen. Så strekker hun ut hånden sin og drar meg inntil seg så frosten går ut av kjøttet mitt. Verden lyser opp og jeg kan ikke se skyggene jeg vanligvis flykter fra. Hun er så vennlig, hun sier aldri nei eller andre ting som ikke smaker godt. Hun er så pen, jeg tilbringer mesteparten av tiden med bare å se på henne mens hun rydder, sitter med knærne mot haka, eller snakker entusiastisk om akkurat de samme tingene jeg selv tenker på. Hun er så elegant, smart, morsom.

Hun ser på meg med vidåpne øyne. Hun skjelver litt i munnviken. Hun bryter ut i latter. Jeg føler meg vektløs og ingenting er i veien.