Snakker du til meg?

Hvis du snakker til meg, hvorfor sier du det ikke som det er på en måte som ikke veiver med armene eller bruser med fjærene?
Jeg hører bare hyperkoblinger til tekster som jeg ikke har tilgang til fordi jeg ikke er innrullert på det studiet eller ved det universitetet.
Jeg hører bare klumper av design, voldtatte begreper og liksompoetiske slagord kjøpt under disken hos folk som umulig kan være vennene dine.
Jeg er ikke utdannet nok til å forstå ord som noe annet enn kommunikasjonsmidler, jeg er ikke utdannet nok til å forstå at vi umulig kan si noe av betydning.
Det er en vilt populær idé om at prat om usynlige ting må være kryptisk, men huff.
Jeg mener at hvis jeg er kryptisk så er det fordi jeg ikke alltid er så flink til å uttrykke meg, ikke fordi jeg går inn for å forvirre.
Men hvem vet, kanskje jeg er en større tåkefyrste enn en hvilken som helst politiker eller humaniora-student.

Problemet er kanskje dette kravet om logikk og tydelige holdninger. Kanskje hvis jeg slappet mer av, og du slappet mer av, så kunne vi utvekslet klumper av sement, voldtatte snømenn og virkelig poetiske små hikst som kommer fra våre egne innvoller. Vi burde ikke kreve av diskursen vår at den skal være glatt og bestemt når vi selv ikke er det.