Nachspielet versjon 2

Dødningen sleper sitt eget lik til festen
bassen rister og trommene slår
skjelettene der klaprer i takt

Han uler mot månen og prøver ikke å skjelve for mye
han er blek og han er kald der i folkemengden
biter tennene sammen og danser som en helt

Så ser han det
en blond visjon med myk styrke
og varmt pumpende blod i en kropp som ikke er død
et liv fullt av mer liv
en ny verden i et smil
ei jente

Han roper ut med sine stive lemmer
og faller pladask gjennom skyer av svett damp
det faller solskinn på liket, det våkner varme i beinrangelet
skulle så gjerne holdt henne og brent opp

Hun svinser over til ham og plukker ham fra gulvet
han prøver å stotre men ender opp med å danse med henne i stedet
de glir hit, de glir dit, de glir fra hjørne til hjørne
ting skjer fortere enn du kunne sette fingeren på
et par bryster som avgir eldgamle krefter
et tak og så et tak til og så glipper det
hun sier nei, nei, ikke sånn
jeg har en gutt hjemme og han deler mange ting men ikke dét

Nå greier han fint å stotre og han skjelver som et tog
han står stille men suser liksom ut i det mørke verdensrom likevel
han ruller rundt og rundt og smadrer beina borti de kjølige stjerner
han rister på hodet og hutrer der ute i ensomhet

Beklager, sier han, det skal ikke skje igjen
bråket fra festen hadde tatt ham tilbake
ingen slipper unna
hun danser fortsatt
han sleper sitt eget lik videre inn i morgendagen og prøver ikke å skjelve for mye