Manetens drøm, første scene

Det var en gang en manet på det store, åpne hav. Maneten drev fra øst til vest, fra nord til sør, og var alltid like glad. Enten det blåste snø eller det skinte sol, holdt maneten seg helt i ro, for den var laget av gjennomsiktighet, og da er alt nytt gammelt. Alt nytt er gammelt, fordi idet noe setter igang, kan man se hvordan det vil ende. Maneten hadde ingen muskler, for den trengte ikke å gjøre noe. Det var ingenting den ville endre på, ei heller noe den ville bevare. Den fløt rundt på bølgene, og var aldri i veien for noen. Helt til en dag, da det nærmet seg et skip.

Det var en flott båt, med sterk motor og et stort dekk å bevege seg rundt på. På dekk var det mange staselige kvinner og menn, de drakk hverandres skål og danset der i månelyset. Det var et lite orkester, som spilte fint i takt med havets søvnige vugging. Den stiligste av alle ombord, var en liten italiener fra New York. Han gikk i dress, bar en sort fedora på hodet, og hadde blå øyne. Men det var stemmen hans som virkelig gjorde inntrykk. Han sto foran musikerne og bergtok publikum med en forrykende versjon av "I Get A Kick Out Of You".

My story is much too sad to be told,
but practically everything leaves me totally cold
The only exception I know is the case
when I'm out on a quiet spree,
fighting vainly the old ennui
And I suddenly turn and see
...your fabulous face!

Maneten rødmet. Sangen traff noe inni den, noe den ikke visste den hadde. Den følte seg oppspilt for første gang, og den fikk en trang til å komme nærmere denne fortryllende sangeren. Dessverre visste ikke maneten hvordan den skulle gjøre det, den hadde aldri ønsket å bevege seg hele dens korte liv. Den prøvde å strekke ut kroppen sin, den prøvde å stramme den, men den hadde ingen muskler, og den duppet i vannet like tafatt som før. Hvis den hadde kunnet, ville den ha stønnet og forbannet havet for å sende den denne forlokkende musikken, men uten å gi den noen måte å følge etter den på.

I mellomtiden ble Frank Sinatra ferdig med å synge. Gjestene jublet og ga ham klapp på skulderen, eller kyss på kinnene. Han tørket svetten fra pannen før noen ga ham en drink. Så slentret han bort til ripa, og glante utover det blanke havet. Månen hang på himmelen, tjukk og rund, stjernene blunket mot ham, lure og helt over på andre sida av rommet. Han lo litt over hvor teit og idyllisk det hele var. Ei dame ropte på ham fra dansegulvet. "Frankieee! Kom og dans med meg, 'a!" Han skulle til å gå, da han fikk øye på maneten. Da han så den greide han ikke å ta øynene sine fra den. Den var gjennomsiktig, og det var som om han stirret rett inn i tilværelsens totale fullendelse. Dama ropte igjen. "Hallooo! Sprakk du trommehinnene dine da du sang, eller?" Han snudde seg og kikket bort mot alle de vakre menneskene, og plutselig følte han seg fullstendig likegyldig. Det var som om han så gjennom de hvite smilene og de svingende hoftene, og han så alle sammen bli gamle og til slutt dø, og det var som om han fortsatt så på bølgene som dukker opp av vannet, før de dukker ned igjen og forsvinner.