Navlestrengen

Noen jenter blir irriterte av at du vil ha dem,
noen irriterer seg over at du ikke vil ha dem,
noen ganger er det samme jente det er snakk om.

Jeg bor for meg selv i et hus med mange andre.
Jeg liker at det er mange andre i rommene ved siden av,
og jeg liker at kjøkkenet og badet er helt mitt.

Jeg bor i et hus halvveis opp en bakke som er halvveis på veien til Løvstakken—avhengig av hvor du starter fra. Huset mitt er omringet av gravlunder, og jeg liker å gå rundt mellom alle minnesmerkene. Jeg håper du ser minnesmerkene jeg har laget for deg.

Jeg lager dem fordi jeg ikke husker så godt lenger. Ikke kan jeg se så langt fram lenger heller. Har vært stuck i en loop i ti år. Men jeg pusser brillene mine likevel.

Jeg håpte jeg skulle bli løftet opp fra bakken da jeg ba om det. Jeg ba om det mange ganger. Samtidig har jeg alltid vært glad i bakken. Kanskje bakken alltid har løftet meg opp fra noe under den.

Noen ganger har jeg trodd jeg var død uten å være død. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var død og faktisk være det.

Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født. Snart på tide å kutte navlestrengen. Men jeg holder bare på å bli født.

Jeg ville bare legge meg til å sove da klokken var ni, men jeg kom ingen vei, og da klokken slo midnatt, gikk jeg til Esso og kjøpte snus. Jeg satt på Hannah Diamond. Og jeg følte at jeg ble løftet fra bakken—litt.

Jeg har skrevet disse tingene i over tolv år, tror jeg har tjent et par tusen kroner og en håndfull ølbonger. Og noen jenter.

Jeg har alltid vært rik, uten at det var min skyld. Og selv om jeg føler meg fattigere enn noen gang, er jeg nok fortsatt rik. Men jeg håper jeg kan gjøre litt av det til min skyld.

De sier jo at jeg skriver fint.