Spytt ut

det er å sitte stille på stolen når tiden ikke gjør det
det er å bli værende når de andre går på jobb
det er å hamre mot ruta og se kjærligheten bli igjen på busstoppet
det er en vane vond å vende

det er å legge hodet under puta
det er å stirre blankt ut i tåka
det er å invitere fremmede hjem og la dem bedøve deg
det er å invitere venner hjem og la dem bedrøve deg

det er å gi seg vekk til avgrunnen
det er å vente med det til i morgen
det er å tenne fyrstikker uten å bygge bålet
det er å begrave fremtiden i dag

jeg prøvde en gang å løfte på skjelettet
jeg prøvde å så nye frø
jeg hadde mersmak for de frie mennesker
jenter som holder deg fast og ikke slipper
gutter som løper med deg om natten

fokusert på å tenke nytt
og på å være det beste
snart byttet jeg det inn for en kvapsete arroganse
og en ny jakke

jeg kan se at noen har pyntet seg
er det fordi de skal dra?


jeg vet ingenting lenger
jeg påkaller englene ved deres rette navn
men det er ikke engler som svarer
en halv mann i en halv verden
de likte deg bedre da du kunne drikke
de likte deg bedre da du krøp på alle fire

Såpe og vann

Det var sommeren `06. Da kjerrene humpet avsted uten et sukk og trollene lå stivfrosne i kjelleren. Venner var noe som vokste langs veien. Med nok sol og litt sprang under vannsprederen ble de runde og røde. Av et uforsiktig skritt kunne de skvises, med en lunken six-pack kunne de vekkes til live igjen. Jeg så lenge etter dem på stasjonen, da jeg måtte ta toget til framtida. På reisen skulle jeg lære meg verdens hemmeligheter og bli lysets ridder. Men trollene tinte raskere enn forventet, og sverdet mitt var fortsatt bare av gamle fiskebein. Toget sporte av, og trollene tok seg inn i kupéen. De åt av mitt hjertes sang. De stjal av min sterke urgråt. Da jeg våknet var jeg i dalen og kunne ikke huske hvem jeg var eller hvor jeg hadde vært på vei. Jeg røkte og drakk og bannet på busstoppet. Jeg hadde en søt, kvalmende luft om meg, jeg mente jeg var en konge blant røvere. Jeg tok alles hender og slapp dem. Uten å blunke.

"Stubbelubben" av Rebecca Kjelland

Je fant, je fant, sier kjerringa tel gubben,
så gnager og smasker a på stubben,
den som gjørra gloheit, rund og feit
som en gladmanns mot og tro,
og skærru smaka pån,
skærru fån,
og nårrom sitter på stubben,
traller kjerringa ei ku er dryg,
og gubben skriker som en kråkekuk,
og når gubben og gamla ligger i køya,
gamla våt og gubben varm i trøya,
kysser kjerringa og gubben,
med tunge og frosketut,
og innimellom synges
Røtnams-Knut.

incandescent panties form the inner sanctum of my castle
up on the hill where birds of prey gather
far from others' pathetic attempts at articulation
plunged deep into the flesh of Mother Earth
following gaslight bunnies, electric mammals of clarity
I solemnly cook my last meal in this world
while draining every bottle of wine and choking on my burning fury
nobody calls me anymore, still my ears ring from mad loneliness
others just don't get it, and soon it'll be too late
when my plates start breaking, slicing their precious sustainability,
and drowning their families in shards
I can't feel my lips even as I speak to you
my vision is warped, my stomach twists
my love all erased
from your tiny faces
and your awkward secret embraces
I stand on my balcony wishing for another chance before I drop the bomb at last

Kompis

du lager kvalm
du skvulper rundt og raper slim
aldri gjort noe interessant for du går bare rundt og myser
sleper deg forbi jentene
og legger ikke skjul på noe
gliser dumt til mobilkameraet
grafser etter det som aldri vil bli ditt
for du er ikke en mann, du er en boks med kattemat
fra bardisken lytter jeg etter gryntene dine
jeg snurrer rundt og ser deg disse som pudding
du har aldri vært borti et geni før
kom deg unna før virkeligheten din sprekker
og hjernen din sprenger til alles ubehag
dama mi teller bare til tre
før du lander på ryggen og må åle deg hele veien hjem

Wariohead

du er sulten, så du koker opp noen solegg
bløtdyrene lar seg renne ned svelget

setter på siste skiva til Wariohead
knipser feite beats på forbipasserende øgler

hun drar av seg skjorta og putter noe i munnen
røyk og glør i senga, det hun mista på gulvet
                                                                    var
                                                                           han
                                                                                       forrige




en nær døden-opplevelse
hva om det eneste som passerer i revy
er  karakterene dine?
la din mentale garderobe ominnredes
og bland antrekk uten frykt

satt opp som et dikt
spjæret som fliser
lett utrustet med kniv eller klubbe
ord kommer og går

du bare tenner en fyrstikk, sant
håper at det skal funke
gir etter for deg selv

noe å feire ei jente med

pussig at det skulle skje nå
pussig at asfalten skulle våkne og kaste med nakken
sende meg euforisk flyvende i bakken
at mine skjelvende hender skulle holde rundt denne pakken
denne lyse åpningen i taket
blotter stikkelsbær og syriner og lekende barn og matchende gyngestoler
jeg gikk fra å være generalboms i et nabolag for mishandlede, bitre dyr
til å være eventyrprins i en by i skyene
da du spaserte inn i livet mitt
du, en drømmenes soldat
en som ikke glemmer våren
en kjærlighetens desillusjonerte dronning
en med noe å miste
du fikk meg løslatt, så jeg kunne strekke på meg og vandre fritt
så jeg kunne prøve min styrke mot gode venner eller på kjøkkenets blodige slagmark
så jeg kunne plukke ville blomster igjen
så jeg ikke skammer meg for å skrive i noe annet enn sand
for deg vil jeg aldri glemme å steke pannekaker
aldri glemme å bli hjemme når det blåser
aldri la deg stå igjen alene på dansegulvet
for et kyss kan være svikefullt
og et håp skremmende
hver dag er dagen for å minne deg på at jeg mener det
din glødende hud vil aldri savne friskt regn
og det vil aldri mangle rosa skyer under føttene dine