Ul av Alene Granbar

Jeg så de lureste dyrene i min del av skogen,

Svinne hen i bjørnefeller,

Sultende, sure, sårbare,

Slepende seg gjennom Vestre Strandgate ved daggry, på leiting etter et stinkende kadaver

Vi visste ikke hvor vi var

Vi visste ikke hvor vi var

Det var aldri så uvirkelig

Skumringen fosset fram

Og vi sto i mørke til knærne

Frie og unge, banditter

Kastet inn i verden

Kastet inn i en felles hallusinasjon

Brent opp i samfunnets fyrkjeller

Tygd opp av klasserommets rustne maskineri

Filleristet av kjærligheten

Vi dreper våre familier

Og kaster opp på grillmaten din

Tripper i bursdagsselskap

Ser fantomvillmenn i hagen

Frir til døden i en narkotisk snøstorm

Før vi brenner opp alle sparepengene på sykdom og smerte

Og så lusker vi hjem

Vi blir alltid tatt godt imot

Uansett hvor mange ganger vi fåkker opp

Klarer våre kjæreste å holde tårene inne

Hjelp

Jeg drukner

Jeg kastes rundt som ei filledukke

Hele livet mitt sklir ned i mørket

Som om det aldri egentlig hørte til her

Alt jukset mitt smelter som groteske voksfigurer

Jeg er ingen

Ingen har bodd her, ingen matet ei sulten kompe, ingen er en desperado med umettelige hull i øynene og ikke det grann klar over hvor aldeles ute av takt han er

Uinteressert

Timene kommer og går som mennesker på en flyplass

Jeg får dem såvidt med meg innimellom dagdrømmene mens jeg venter på flyet mitt

Så rart at vi alltid haster sånn, men når vi først får gratis tid vet vi aldri hva vi skal gjøre med den

Timene kommer og forsvinner en etter en

Jeg handlet inn til en spektakulær pizza, men tomatene står og henger, og chevren ligger og døser

Jeg har huset fullt av snodige, sjarmerende vindundre, men jeg sitter bare ved kjøkkenbordet og stirrer i veggen

En morgen vil jeg stå opp og kaste armene om universets uendelige variasjoner, men i dag spiller det ingen rolle om Bergen blir vektløs og månen blir ei diskokule

Alt jeg bryr meg om er oss, og vi kommer aldri til å bli noe annet enn det vi er nå

Avbrytelser

Hva gjør du nå, baby?

Sitter du og lakker neglene i morgenkåpen?

Sitter du der og kikker på andre slags antrekk, mens mora di surrer rundt og prater til gryteretten sin?

Hvor er du nå, kjære?

Er du hjemme, er du et sted du kan slippe å snakke?

Har du allerede bestilt billetten, rekker du ikke slukke lysene før du må dra?

Hvem er du, snuppa?

Skal du endelig farve håret ditt rosa og lage kruseduller folk kan ha på seg eller med seg?

Blir du endelig glad når du går nedover gata?

Jeg lurer så her på den gamle plassen din foran vinduet, jeg lurer så og alt jeg trenger å få gjort sklir diskret ut av bildet mens jeg oversvømmes av glimt fra da du satt her jeg sitter, med nyvasket hår og det eneste smilet som får meg til å gråte

År null

Hun sto der som et fyrtårn og lyste meg ut av ei tåke tettere enn tang
Jeg flakset hit og dit i en storm som ville ha røsket hengslene av verden
jeg visste ikke hvor himmelen lå, om jeg var under eller over vannet,
jeg drev avsted med bølger som ikke trenger noe som helst fra mennesker
men så sto hun der, og jeg lærte igjen å seile mine forliste drømmer
storbylysene bleknet, skyggene ble visket ut, da jeg ble hyllet inn i hennes guddommelige julelys
den gispende, hese trafikken ble byttet ut med sukkende morelltrær og summende bier
og jeg fikk hilse på et liv på andre siden av butikkvinduene.

Aldri mer

Hei! Orkan!
Orkan, blås!
Hei, jeg snakker til deg, din gamle slyngel!
Gi meg alt du har og kast meg utfor verden!
Her er lufta for tett, veggene for slimete,
her er ordene for tunge og hyllene kaster skygger som omringer meg og trenger meg opp i støvete avkroker,
her, i mitt eget hjem...
Befri meg med din friske latter,
rist meg med din urokkelige uavhengighet,
til jeg slutter å flykte fra skammen,
til jeg slutter å slepe andre ned i søla.
Slå hull på hver eneste løgn jeg har pakket meg inn i, og la meg møte verdensrommet med øynene vidåpne.