Kroki av en dans eller noe mer

Riste løs, riste fast
Miste grep, miste alt
Rekke opp, rekke bort
Holde hardt, holde av
Sette seg opp, sette seg ned
Være rund som ei bolle, sprike som ei stjerne
Hoppe over, hoppe sidelengs,
Kysse plutselig, kysse adjø
Leke i spindelvevet, smyge seg gjennom trådene
Vandre fritt, vandre vandre vandre
Se litt på, kjenne litt på
Næh...

Kvinnen

Ørene dine er ikke like runde som småsteinene som ruller rundt i elva
Huden din er langt fra så glatt som de rosa bladene på blomsten i jakka mi
Leppene dine er som sandpapir sammenliknet med vannet jeg drikker fra springen
Håret ditt er som en gammel tannbørste ved siden av det flommende kornet på åkeren
Beina dine er korte og skeive, ikke som de nydelige lyktestolper en alltid kan stole på
Hendene dine er som gravemaskiner sammenliknet med bienes delikate fingre
Øynene dine er sorte hull mot stjernenes skamløse glitring
Jeg kan ikke elske deg, sier du
Men jeg har hele skaperverket for mine føtter, så hvorfor skal jeg engang gidde å skrive dette til deg!

Urkreftenes uenigheter

Flagget flagrer fritt og fantastisk i dag
Som regel fjomser det bare rundt
Jeg heiser flaggene mine opp på hvert eneste gatehjørne, men de vil bare ikke vifte
Vinden har kanskje snudd ryggen til meg
Skyene samler seg i en armada og blir fulle av ideer
Skyene tetter seg til rundt hodet mitt og erter meg med sine luftige drømmer
Men når skal det begynne å regne?
Når skal det sprute ned fra himmelen og klaske meg i trynet?
Jeg drikker bensin for å slukke tørsten, for å fukte mine sprukne lepper
Jeg tar fyr, jeg freser opp i sprakende ultrafiolette fioler av avsindig, forlokkende lys
De flokker seg rundt meg som sommerfugler, som små kaniner, og jeg drar dem alle sammen inn i infernoet
Og der blir vi værende hele natten og hele dagen i flere år
Til vi blir skrukkete og tynne askelevninger av våre tidligere selv
Til vi blir svarte i trynet og mister retningssansen helt
Når skal regnet piske oss luftige igjen?
Når skal dråpene prikke oss på de såre hjertene våre og få drømmene til å spire igjen?
Når vi har gravd oss ned i bakken som alle de andre?
I så fall skal jeg vippe opp sanden med tærne til jeg får skikkelig fotfeste
I så fall skal jeg legge meg ned i søla, slå røtter akkurat her i den tørre møkka
Jeg skal lukke fingrene mine rundt planeten og si "vi snakkes" til verdensrommet
Jeg skal gå i lære hos mester Trestubbe og bli kompakt som en klump med gull
Jeg skal gi slipp på mine lange, snublende bein, og plante hodet i hageflekken til min mor
Og så kanskje, kanskje, millimeter for millimeter, vil jeg vokse tilbake
Og jeg vil være stødig som kontinentalplatene, myk som vannet som ruller ned i sluket, frisk som en tornado og til slutt endelig gløde i en brukbar temperatur.

Noen ganger sender jeg SMSer

Dumme, dumme Kaja! Om hun bare kunne, kunne ta-ta meg! Her ligger jeg forsvarsløs som en bløt manet skylt opp på steinene. Her ligger jeg og vrir meg og gnir meg mot steinene! Om hun bare ville lese tegnene, ville kjærlighet vokst som greinene. Jeg graver i jorden og staver ut ordet: kom. Vær mitt store tomrom, vær min forsiktige storm! Fyll meg med varm luft og blås meg opp til jeg letter fra bakken. Tidevannet har etterlatt meg alene blant sneglehus og myke glasskår. Jeg stirrer håpløst ut mot bølgene som forlot meg, jeg venter på en fullmåne å gravitere mot. Hun lusker rundt meg i større eller mindre ringer, hun holder meg i håret og drar meg tilbake. Kaja, hvordan kan du røske meg opp fra havbunnen, granske mine tentakler, stryke meg på geléen, sluke mine tanker og så bare slippe taket mens jeg er i løse luften? Kan du ikke se jeg tørster, kan du ikke føle hårene mine gro sammen til børster? Jeg kunne pusse deg ren, til du blir blank og fin, til du glemmer alle dine blemmer. Jeg kunne pustet liv i de skadeskutte hendene dine. Hva er det du venter på? Hold meg fast mellom fingrene dine. Gni fram gnistene i øynene våre. Jeg er ved å slukne her på de kalde steinene, jeg er ved å pisse bort i regnet. Og i denne tærende, svinnende time, våkner hele universets magiske krefter for å vise meg alt det har å by på nå, før og for all framtid. Jeg dør, og alt vi kunne blitt stirrer sjelen min i hvitøyet. Du kan jo tenke på det, i det minste.

Don't look now

Sometimes it creeps up on you
Tiptoeing around you in circles
Maybe it's hiding in your shoe
Maybe it's ahead in the queue
How would you know it if you saw it?
Are you sure the lamp should be lit?

Something isn't exactly wrong
Though it's definitely not right
You keep changing the song
But someone's always humming along
Did you forget to lock the door?
Did you hear that from beneath the floor?

Veien til et annet sted

Følg etter meg. Det er mørkt her. Hold meg i hånda. Det er mørkt her. Se opp for den greina. Det er mørkt her. Vil du ta en pause? Det begynner å bli mørkt her. Du kan legge deg i sekken min. Der er det mørkt. Stå opp nå. Det er nesten mørkt allerede.

Snakk som ei skjære, gå som en bjørn.
Tenk som et tre, spis som en åker.
Gata krenger akkurat her, trå forsiktig.
Stjernene burde vært ute nå, men de er ikke det.

Quick notes after a nightmare

I want a girl who's curly
Bouncing off the walls
Dragging me around the malls
She'd be the one for me surely

I want a girl made out of wood
Coming along whenever I want
Not inclined to make jokes or taunt
I'd choose her every day if I could

I want a girl with antennae
Listening in on my inner conversation
Always tuned to my private radio station
I'd never need to know what to say