Urkreftenes uenigheter

Flagget flagrer fritt og fantastisk i dag
Som regel fjomser det bare rundt
Jeg heiser flaggene mine opp på hvert eneste gatehjørne, men de vil bare ikke vifte
Vinden har kanskje snudd ryggen til meg
Skyene samler seg i en armada og blir fulle av ideer
Skyene tetter seg til rundt hodet mitt og erter meg med sine luftige drømmer
Men når skal det begynne å regne?
Når skal det sprute ned fra himmelen og klaske meg i trynet?
Jeg drikker bensin for å slukke tørsten, for å fukte mine sprukne lepper
Jeg tar fyr, jeg freser opp i sprakende ultrafiolette fioler av avsindig, forlokkende lys
De flokker seg rundt meg som sommerfugler, som små kaniner, og jeg drar dem alle sammen inn i infernoet
Og der blir vi værende hele natten og hele dagen i flere år
Til vi blir skrukkete og tynne askelevninger av våre tidligere selv
Til vi blir svarte i trynet og mister retningssansen helt
Når skal regnet piske oss luftige igjen?
Når skal dråpene prikke oss på de såre hjertene våre og få drømmene til å spire igjen?
Når vi har gravd oss ned i bakken som alle de andre?
I så fall skal jeg vippe opp sanden med tærne til jeg får skikkelig fotfeste
I så fall skal jeg legge meg ned i søla, slå røtter akkurat her i den tørre møkka
Jeg skal lukke fingrene mine rundt planeten og si "vi snakkes" til verdensrommet
Jeg skal gå i lære hos mester Trestubbe og bli kompakt som en klump med gull
Jeg skal gi slipp på mine lange, snublende bein, og plante hodet i hageflekken til min mor
Og så kanskje, kanskje, millimeter for millimeter, vil jeg vokse tilbake
Og jeg vil være stødig som kontinentalplatene, myk som vannet som ruller ned i sluket, frisk som en tornado og til slutt endelig gløde i en brukbar temperatur.