Jeg har lukket øynene

jeg har ikke glemt deg
du lusker i låtene jeg hopper over
du puster meg i nakken når jeg vasker koppen du la igjen
jeg blir litt uvel hvis jeg ser ei jente som har kledd seg fint
men så ser jeg bort, og kveler tanken
jeg har blitt god til det, jeg smetter unna
til et sted du ikke kan finne meg
jeg har ikke så mye å gjøre
men jeg gjør noe hele tida
alle sangene, filmene, matbitene, nettartiklene jeg dytter i meg
de blokkerer åpningene, så du ikke kommer inn
de holder meg distrahert, så jeg ikke husker hva jeg skulle
dagene går rundt og rundt, uten noen store overraskelser
men jeg kan ikke se det
for jeg har lukket øynene

Dropset

han savnet noe, kunne ikke sitte stille
brente av fyrstikk etter fyrstikk
veggene syntes å krype nærmere for hver gang han blunket
han svitsjet kanaler, skippet låter, pratet i munnen på seg selv
han åpnet krana, og sto i dusjen med klærne på
ingenting ville stoppe denne krypende følelsen
han spurtet rundt i huset og røsket ut alle skuffene
han proppet ørene med diverse preparater
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
til han ble så svimmel
at han måtte holde seg i ro

han sjekket lommene etter noe godt
et sitrondrops
eller en ifa kanskje
noe lite og søtt han kunne ha inni seg
når alt det forferdelige og store kommer
noe som holder ham fra å gå fra vettet
når månen faller ned, når fortauet løper fra ham
når myndighetene kommer
for å bytte lås på håpet og omstrukturere smilet

han sjekket lommene, men alt det gode hadde smeltet
og blitt til noe elendig kliss
og nå hadde han det på hendene sine
og alt han tok i ble ekkelt
og hunden vred seg unna når han prøvde å klappe den
og han klagde ut i vinden "er det sånn det ender, da?
drukne i sitt eget kliss?"

det var da stjernene syntes synd på ham
de funklet sin urolige melodi
og hjertet hans slo stødigere i mørket
han ble kjappere og mer innstilt på å finne fram
han strammet opp, mindre lengtende og mer lengtende enn noen gang
han sluttet å lete, å løpe rundt etter noe nytt
han satt seg ned med det han hadde
og han hørte på hva det hadde å si
og han skjønte hva han hadde
han hadde hatt det hele tida
og det var alt han hadde å gjøre
så han gjorde det

og når universets hender strakk seg ut etter noe å gripe fatt i
tok han dem i sine
og han heiset månen på plass igjen
og han temmet fortauet
og myndighetene var der for å klippe snora
da det nye håpet åpnet

og det elendige klisset han satt fast i,
det begynte han å kna
til det liknet ei kule
og han rullet det rundt og rundt
til alt det gode kom tilbake

men han la ikke dropset i munnen,
han rev en flik av skjorta si
og pakket det gode omhyggelig inn
la det tilbake i lomma
og sparte det

for kanskje ville han møte noen som kunne trenge det en dag

Hva som kommer til å skje

Bare kast deg ut i det.
Ta av deg skoene, og gå inn i det - hva det enn er.
Kjenn at føttene synker litt,
at gresset kiler tærne dine,
at vannet smyger seg inn fra alle kanter på én gang.
Bare gå inn i det.
Ta av deg lua, og la håret ditt puste.
Ta av deg jakka, og børst skuldrene dine med bladene.
Ta av deg buksa, og føl sollyset varme lårene dine.

Bare slipp taket. Du kan alltids gå tilbake senere.
De spør om du vil bli med,
de roper på deg fra bålplassen.
Løp bort og sett deg ved siden av noen.
Sett fra deg øla. Slå av telefonen.
Hør etter når noen prater,
hør etter når ingen prater.
Ikke tenk på hva du skal si.
Livet kan være et teaterstykke,
eller det kan være en eneste lang generalprøve.

Bare gi etter og kyss henne.
Hun står foran deg, med øynene - hele verdens øyne - rettet mot deg.
Du kan ikke vite, du kan aldri vite,
om hun tenker det samme som deg,
om hun vil slå deg ned.
Bare slutt å holde så hardt rundt hjertet ditt.
Du ødelegger det, du kveler det.
Larven forlater aldri kokongen.
Hvis du noen gang skal lære å fly, må du la deg selv forsvinne.
Hva er vitsen, hvis du vet på forhånd hva som kommer til å skje?

Jeg gikk til fjellet høye

Jeg gikk til fjellet høye, gikk til fjellet høye,
Og spurte fjellet høye om det ville bli min venn.

Fjellet høye lo, og fjellet høye spottet, fjellet høye sendte meg vekk.

Jeg gikk til havet dype, gikk til havet dype,
Og spurte havet dype om det ville bli min venn.

Havet dype brølte, og havet dype freste, havet dype sendte meg vekk.

Jeg gikk til gresset lille, gikk til gresset lille,
Og spurte gresset lille om det ville bli min venn.

Gresset lille fniste, og gresset lille smilte, gresset lille tok meg imot.

Javel, så klarer jeg ikke å fokusere på skolearbeidet - hva så?

Hvorfor kan jeg ikke bare være en vanlig rev? En sånn som smiler lurt før han kommer og tar deg. En sånn som vifter litt med ørene, spankulerer bort, og bortfører deg mens du ler. Hvorfor må jeg være så dyp og rar, hæ?

Manetens drøm, første scene

Det var en gang en manet på det store, åpne hav. Maneten drev fra øst til vest, fra nord til sør, og var alltid like glad. Enten det blåste snø eller det skinte sol, holdt maneten seg helt i ro, for den var laget av gjennomsiktighet, og da er alt nytt gammelt. Alt nytt er gammelt, fordi idet noe setter igang, kan man se hvordan det vil ende. Maneten hadde ingen muskler, for den trengte ikke å gjøre noe. Det var ingenting den ville endre på, ei heller noe den ville bevare. Den fløt rundt på bølgene, og var aldri i veien for noen. Helt til en dag, da det nærmet seg et skip.

Det var en flott båt, med sterk motor og et stort dekk å bevege seg rundt på. På dekk var det mange staselige kvinner og menn, de drakk hverandres skål og danset der i månelyset. Det var et lite orkester, som spilte fint i takt med havets søvnige vugging. Den stiligste av alle ombord, var en liten italiener fra New York. Han gikk i dress, bar en sort fedora på hodet, og hadde blå øyne. Men det var stemmen hans som virkelig gjorde inntrykk. Han sto foran musikerne og bergtok publikum med en forrykende versjon av "I Get A Kick Out Of You".

My story is much too sad to be told,
but practically everything leaves me totally cold
The only exception I know is the case
when I'm out on a quiet spree,
fighting vainly the old ennui
And I suddenly turn and see
...your fabulous face!

Maneten rødmet. Sangen traff noe inni den, noe den ikke visste den hadde. Den følte seg oppspilt for første gang, og den fikk en trang til å komme nærmere denne fortryllende sangeren. Dessverre visste ikke maneten hvordan den skulle gjøre det, den hadde aldri ønsket å bevege seg hele dens korte liv. Den prøvde å strekke ut kroppen sin, den prøvde å stramme den, men den hadde ingen muskler, og den duppet i vannet like tafatt som før. Hvis den hadde kunnet, ville den ha stønnet og forbannet havet for å sende den denne forlokkende musikken, men uten å gi den noen måte å følge etter den på.

I mellomtiden ble Frank Sinatra ferdig med å synge. Gjestene jublet og ga ham klapp på skulderen, eller kyss på kinnene. Han tørket svetten fra pannen før noen ga ham en drink. Så slentret han bort til ripa, og glante utover det blanke havet. Månen hang på himmelen, tjukk og rund, stjernene blunket mot ham, lure og helt over på andre sida av rommet. Han lo litt over hvor teit og idyllisk det hele var. Ei dame ropte på ham fra dansegulvet. "Frankieee! Kom og dans med meg, 'a!" Han skulle til å gå, da han fikk øye på maneten. Da han så den greide han ikke å ta øynene sine fra den. Den var gjennomsiktig, og det var som om han stirret rett inn i tilværelsens totale fullendelse. Dama ropte igjen. "Hallooo! Sprakk du trommehinnene dine da du sang, eller?" Han snudde seg og kikket bort mot alle de vakre menneskene, og plutselig følte han seg fullstendig likegyldig. Det var som om han så gjennom de hvite smilene og de svingende hoftene, og han så alle sammen bli gamle og til slutt dø, og det var som om han fortsatt så på bølgene som dukker opp av vannet, før de dukker ned igjen og forsvinner.

Alt som var inni vil jeg gi til deg

Hallo, kom hit litt. Kom hit og føl varmen.
Kjenn på lillefingeren min, den holder på å sprekke.
Jeg har spist en bakt potet, og nå holder fingertuppene mine på å sprekke,
og sprute ut lys og varme,
kan du ikke være så snill å holde dem litt?
Jeg har gomlet i meg en varm potet, og nå sprer varmen seg rundt i magen min.
Kom hit litt, plis. Ta på magen min, jeg er så varm!
Jeg har ikke noe hode igjen, ingen føtter, ikke engang et hjerte,
jeg har bare en rund mage som gløder.
Jeg er så mett som en glovarm potet, baby. Klem på lillefingeren min, kjenner du det?
Da jeg la mine øyne på deg, begynte vippene mine å brenne.
Da du tastet sånne morsomme setninger, begynte magen min å rumle, jeg kunne ikke holde det inne.
Magen min begynte å rumle, og den har rumlet kontinuerlig siden.
Jeg så deg inn i øynene og kunne kjenne ryggmargen min smelte som smør over en bakt potet.
Så kom hit en liten stund.
Hold rundt meg, og ikke si noen ting.
For bare dine hårete armer kan roe ned rumlingen inni meg.
Jeg vet jeg kommer litt brått på nå. Jeg vet jeg høres ut som en galning.
Og jeg burde kanskje være mer forsiktig.
Og jeg burde kanskje holde meg til manus.
Men det pleier å skje vakre ting når jeg blir sånn her, jeg lover.
Så stikk skjeen din i meg.
Ta ut den beste biten.
Den som lyser og liksom vibrerer.
Da du kjente på det nyklippede håret på bakhodet mitt, gikk det en revne i det stramme potetskinnet mitt.
Alt som var inni er nå utenfor.
Alt som var inni vil jeg gi til deg.
Ta på deg pysjen og kom ut i månelyset, baby.
Ikke la meg rulle videre til neste veikryss, når det er deg jeg vil se.