Jeg vil tilbake til ørkenen. Der, i tomrommet, kan jeg slippe hukommelsen, følelsene og fantasiene ut. De kan utvikle seg, vikle seg ut, og kanskje vil de bli så store og sterke at jeg klarer å være meg selv når jeg forlater ørkenen også. Kanskje jeg kan ta kontroll over livet mitt og styre det etter mine egne, innerste lengsler.
Været skifter mellom voldsomt regn og nydelig sol. Jeg drømmer opp en rød gyngestol og setter meg i den. Min gamle venn sjiraffen stikker innom for å gi meg en CD med sanger man kan kjenne seg igjen i. Sånt detter ikke ned fra himmelen. Det er det bare flatskjermer og charterturer som gjør - veldig ubehagelig. Nåja, den omtenksomme sjiraffen forsvinner og jeg setter på CDen. "Like A Rolling Stone" er åpningssporet.
How does it feel
to be on your own,
with no direction home,
a complete unknown,
like a rolling stone?
Jeg lurer på hvor langt lyden bærer i ørkenen. En flokk hvaler flyr over hodet på meg. Store, fine dyr med sterke hjerter. I drømmene mine er jeg deres gode venn, jeg spør dem hvordan det går og hvor de har tenkt seg. Det er aldri rart når jeg snakker med dem. Jeg retter aldri på språket deres og jeg forteller aldri om ting de ikke interesserer seg for, samtalen er enkel og flytende.
Men i virkeligheten viser jeg aldri noen interesse for andre. Jeg er kald og alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar