Aldri mer

Hei! Orkan!
Orkan, blås!
Hei, jeg snakker til deg, din gamle slyngel!
Gi meg alt du har og kast meg utfor verden!
Her er lufta for tett, veggene for slimete,
her er ordene for tunge og hyllene kaster skygger som omringer meg og trenger meg opp i støvete avkroker,
her, i mitt eget hjem...
Befri meg med din friske latter,
rist meg med din urokkelige uavhengighet,
til jeg slutter å flykte fra skammen,
til jeg slutter å slepe andre ned i søla.
Slå hull på hver eneste løgn jeg har pakket meg inn i, og la meg møte verdensrommet med øynene vidåpne.

En søvnløs familie

Mi ensomme hånd strekker seg ut etter ei øl
ei øl i mørket jeg skal drikke i senga du forlot
senga jeg har ødelagt og reparert
senga som var ødelagt fra starten
av for mange øl i mørket

Hånda mi strekker seg ut, men magen min kribler
og hjertet mitt tåler ikke mer
og hodet mitt vet ikke hva det skal si til denne ustyrlige gjengen
som kan overbevise dem om at de nå bare blir nødt til å holde ut og holde fred
for du kommer ikke til å bære mer for hjertet
du kommer ikke til å stryke ut kriblingen i magen
og du kommer ikke til å være der for hånda å finne

I mørket våkner rommet til live
og i mørket hvisker tingene dine til hverandre
noen sukker og sier "men jeg vil ikke flytte!
han smilte alltid så fint til meg og han gjorde ting med meg ingen andre gjør"
andre hisser og sier "det var ikke én dag for tidlig!
han la alltid skrotet sitt på meg og jeg kunne aldri vite hvor lenge det kom til å ligge der"
jeg sier at jeg prøver å sove og noen sier jeg ikke er deres sjef

Øla er nesten tom nå og alle sammen begynner omsider å falle til ro
døra står på gløtt og jeg tror hun har sovnet for jeg kan høre pusten hennes
jeg lurer på hvordan ting hadde blitt om ikke også du hadde valgt å studere psykologi,
og jeg hadde blitt med deg til Oslo og fått meg en jobb
men så tenker jeg det er i fortiden, og den kan jeg glemme nå
ikke fordi den allerede har skjedd, men fordi vi ikke kommer til å være sammen til å ta den videre

Alenetid 1

Prøv å huske
Sitt stille, pust dypt
La ryggen verke enda litt til
Ikke la deg drive avsted med et tynt begjær
Ikke flyt bort på en sky av billige dagdrømmer
Prøv å huske
Sitt her med meg, din gamle venn
La musklene krype rundt og skamme seg
Ikke prøv å gjemme deg bak sigaretten
Ikke vift meg vekk med Nietzsche
Jeg vet du ikke har det så bra - ikke på mange år har du hatt det bra
Du flyr fra by til by og spøker med ting du pleide å holde kjær
Noen ganger ler de, noen ganger blir de skremt
Noen ganger funker vinen, noen ganger gjør den deg trist
Du, alltid den enestående, alltid den beste og struttende av potensiale
Du som alltid kunne levere løsningen slik at de ikke skjønte det før senere,
mens du flirende la deg på gulvet og rullet ut av klasserommet
Hva er du nå, annet enn en dvask gammel gubbe i tjueårene som anerkjenner verken opp eller ned,
mens du snylter på de vakre menneskene som ikke har hjerte til å la deg drukne i din egen fortreffelighet?
Hva er du nå, din ubrukelige tølper?

Vannsprederen

Fra uvitenhetens døsige, tyktflytende skydekke nynner kroppene våre sine navnløse bevegelser.

I drømmenes grenseløse omfavnelse dirrer menneskene i forsiktige forsøk på former.

Evige skoger og bunnløse himler,

spontane verdenshistorier,

ubebodde planeter og ennå levende naturfenomener,

snakkende elver, ropende daler,

dette var mennesket først.

Utrettelig sang masserte fjellheimen til en beboelig strand,

og havet krøp inn og nøt sommerkveldene med resten av oss.

Tåken lettet litt etter litt og teltene ble byttet ut med borger,

krattene oppga sine hemmeligheter,

overalt fikk alle sin plass og den glatte sanden ble grov av alle strekene vi tegnet opp.

I starten var det en befrielse endelig å kunne si noe klart.

I starten følte vi oss så mye sterkere.

Ved å skille treet fra bakken,

og hodet fra nakken,

trodde vi vi kunne strekke ut armene våre og slå hull i den tidligere så seige lufta.

Men grensene ble flere og flere,

delelinjene ble større og sprangene en måtte ta for å utforske andre nabolag ble umulige å forestille seg.

Vi trodde vi gjennomhullet lufta,

men det var oss selv vi klippet ut.

Håret faller av, vannet renner,

hver finger for seg selv,

og ingenting passer sammen.

Fargene har for mange navn og dyrene for små bur,

bøkene handler oftere og oftere bare om hverandre,

og tiden ble kjøpt opp og makulert.

I vår krystallklare ensomhet og med vår finhakkede kunnskap

kan vi ikke lenger drømme kan vi ikke lenger stønne helhjertet kan vi ikke lenger danse med øynene lukket,

og livet er bare ei mappe i en skuff på et kontor.

Å! som jeg lengter hjem

til overnattingsbesøk hvor ingenting er forventet,

til gåturer som går på egne bein,

til hus som ingen vet hvem eier, men som alltid minst én av oss vet hvordan en kommer seg inn i,

til bøker vi ikke vet noe om og byer vi aldri har hørt om,

til sommernetter som aldri slutter før det igjen er en deilig sløvende varm sommerdag,

og ingen går hjem for ingen har et hjem mer forståelsesfullt enn her.

Vannsprederen før vi forsto hva en vannspreder var,

lukten av nyslått gress før vi trengte å skrive om den.

Vil du komme hjem nå, sa hun

Vil du si adjø til verden og komme inn?

Du ser trøtt ut

Du snakker rart

Jeg har bakt eplekake og tent alle lampene

Til og med den lille skrukkete

       Kom hjem og gi deg selv lov til endelig å ta av deg det forferdelige kostymet

Et bad

I februar følte jeg meg liten og rar
Så meg i speilet og skjønte hva det var
Bare bittelitt av meg kunne skimtes
Under flere års skitne knep
Flere års sykelig slappe pasninger
Et ingenting i mange ulike innpakninger
På tide med en vask og et bad, sa jeg
Så jeg fant fram såpestykket du ga meg
Og helte oppi varmt vann til dampen kilte meg i øret
Til rommet skled diskret ut av bildet
Og alt jeg kunne se var sigarettgloa
Så dyppet jeg såpestykket og gned det til fråden sto
Jeg glattet ut furene i føttene mine
Smeltet sammen sprekkene i storetåa mi
Helbredet hårene på halsen og svansen med skummende sitrusoljer
Skylte av til det rant av og ned i sluket
Så la jeg meg

Taktløs og svimmel

Alene på balkongen, på utsiden av salongen, utenfor samklangen, falt helt ut av sangen
Virkeligheten passerer i en møkkete buss gjennom regn og sludd
Der skulle jeg gjerne sittet. Klamret meg til et sete. Kastet fram og tilbake mellom en tykk og en tynn passasjer.
Tonene faller fra hverandre om natten, språket halter og famler i mørket, skjebnen går opp i sømmene
Her er ingen varmekabler. Her er ingen opplyste stuer. Her er ingen mennesker, bare gamle avisutklipp.
Tordenen har etterlatt skyene til å svive for seg selv, og det er verken dag eller natt
Kunstneren har byttet ut lerretet med et speil, fantasien tørket ut i selvopptatthetens grelle lys
Hadde jeg penger, ville jeg satt meg på bussen. Kommet meg hjem og bort fra disse digre ruinene.
Søppelfyllingen, utestedene. Marerittet i parkeringshuset og alt tilbehør.
Stjernene funkler så urolig bak gitteret. Det er et uhyre på ferde. Hold det speilet langt unna meg.
Vi vet ikke hva vi vil skimte der, stirrende tilbake på oss.
Tiden utenfor går så fort, men i huset mitt går den på repeat.
Stå opp, neglisjere frokosten, neglisjere arbeidet, neglisjere familie og venner, spise dyr og variert drit, så sove og komme på skolen neste dag med drit i skjegget.