En søvnløs familie

Mi ensomme hånd strekker seg ut etter ei øl
ei øl i mørket jeg skal drikke i senga du forlot
senga jeg har ødelagt og reparert
senga som var ødelagt fra starten
av for mange øl i mørket

Hånda mi strekker seg ut, men magen min kribler
og hjertet mitt tåler ikke mer
og hodet mitt vet ikke hva det skal si til denne ustyrlige gjengen
som kan overbevise dem om at de nå bare blir nødt til å holde ut og holde fred
for du kommer ikke til å bære mer for hjertet
du kommer ikke til å stryke ut kriblingen i magen
og du kommer ikke til å være der for hånda å finne

I mørket våkner rommet til live
og i mørket hvisker tingene dine til hverandre
noen sukker og sier "men jeg vil ikke flytte!
han smilte alltid så fint til meg og han gjorde ting med meg ingen andre gjør"
andre hisser og sier "det var ikke én dag for tidlig!
han la alltid skrotet sitt på meg og jeg kunne aldri vite hvor lenge det kom til å ligge der"
jeg sier at jeg prøver å sove og noen sier jeg ikke er deres sjef

Øla er nesten tom nå og alle sammen begynner omsider å falle til ro
døra står på gløtt og jeg tror hun har sovnet for jeg kan høre pusten hennes
jeg lurer på hvordan ting hadde blitt om ikke også du hadde valgt å studere psykologi,
og jeg hadde blitt med deg til Oslo og fått meg en jobb
men så tenker jeg det er i fortiden, og den kan jeg glemme nå
ikke fordi den allerede har skjedd, men fordi vi ikke kommer til å være sammen til å ta den videre